 |
| Den svenske fotografen Gunnar Lundh (1898-1960) fanget tidsånden på 30, 40 og 50-tallet. Det var en trygghet i det gjenkjennelige. Menn var menn og kvinner var kvinner. |
Andakt av Odd S. Beverfjord.
"... og skikk dere ikke lik med denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn, så dere kan prøve hva som er Guds vilje: det gode og velbehagelige og fullkomne." Rom 12:2
Kent Andersen (KA) har en interessant kommentar på Document med tittelen, ”Eliten glemte det viktigste: Rett og galt”, datert 30 juli 2017.
KA skriver bl.a. at det ikke er noen kultur som er rett eller gal. Det vil si at islam er like rett eller gal som en ateistisk eller kristen kultur. Med utgangspunkt i dette argumentet (eller tesen) opplevde jeg det påtrengende å legge inn en kommentar. Idet jeg tror temaet kan være interessant også for SCs debattanter har jeg oppfordret Spikeren til å legger ut min kommentar på SC som hovedinnlegg.
Jeg tar også med svarkommentaren fra KA og mine tilsvar, samt kommentar fra signaturen, hayek356.
O Beverfjord:
”En ting er viktig å understreke: Det finnes ingen ”riktig kultur” eller ”gal kultur” på universelt plan.”
Nå bør man først definere hva som er ”kultur”, hvordan en kultur oppstår og hva som er dens grunnleggende filosofi og det trossystem som skaper den, og hvilken effekt den har på interpersonale forhold og samfunnsetiske verdier, før man trekker en slutning om kulturen er riktig eller gal. Tesen om at det ikke finnes noen riktig eller gal kultur blir ikke nødvendigvis rett eller sann om man understreker den. Med mindre man seiler under Jolly Roger, så er det faktisk noe som er riktig og noe som er galt, noe som er godt og noe som er ondt, noe som er sannhet og noe som er løgn – også når det gjelder kulturer. Hvis ikke så har vi hverken årsak eller rett til å dømme jihad og terrorisme som noe ondt.
Når mennesker i et samfunn ikke har noen moralsk og etisk normgivende standard å forholde seg til som har mutuell konsens, så skapes kaos og forvirring. Når hver enkelt samfunnsmedlem har en standard som han selv har kokt opp i sitt eget hode, eller fått den skreddersydd slik at den passer for anledningen da øker og vold og terror. Det er mange moralsk og etisk normgivende standarder i bruk på verdensmarkedet i dag. Alle etiske grupper og politiske partier og ditto filosofier har hver sin – og mennesker velger den standarden de liker best, beroende på hvilke lyster, ønsker og begjær man har. De fleste vil helst ha en moralsk standard som ikke stiller individet til sosialetisk ansvar for sine handlinger eller skaper skyldfølelse i forhold til de mennesker man gjør vondt mot eller på noen måte skader.
I believe in Christianity as I believe that the sun has risen: not only because I see it, but because by it I see everything else. –C. S. Lewis
Vi bør ikke glemme at det nazistene gjorde i 30-årene og under krigen var rett, ut fra deres lovverk og den filosofi som var grunnlaget for loven. Rasisme og drap på jøder og holocaust var tillatt. Men dommerne i Nürnberg forholdt seg til en annen normgivende standard.
Når Gud fjernes og sannheten blir relativ kan hva som helst være tillatt. Enhver kan jo lage sin egen normgivende standard og definere rett og galt, godt og ondt, sannhet og løgn etter eget forgodtbefinnende, slik som på Dommernes tid i Israel: ”I de dager var det ingen konge i Israel, hver mann gjorde det som var rett i hans egne øyne.” Dom 17:6. På samme vis som den gang snakker man heller ikke i vår tid om riktige og gale normgivende etiske standarder. Svaret på hva som er rett og galt avhenger av sammenhengen og intensjonen hvori den brukes.
Factuality cannot be considered apart from a philosophy by which the facts are interpreted. –H. Schlossberg, M.Ph. am. historiker)
Det som skjer omkring oss i vår virkelighetsverden kan ikke vurderes uten en filosofi, det vil si en religiøs eller sekulær juridisk referanseramme, eller system av prinsipper, ved hvilken de faktiske hendelser blir analysert, forklart og forstått. Denne juridiske referanserammen er den etiske og moralske normgivende standard hvortil en person forholder sine avgjørelser, aktiviteter og handlinger.
Denne standarden er en beskrivelse av idéer, forhold og forutsetninger som bestemmer hvordan man skal forholde seg i mellommenneskelige forhold og anliggender. En slik standard beskriver hva som er rett og hva som er galt, hva som er godt og hva som er ondt i medmenneskelige og interpersonale forhold. Det er en del av en persons virkelighetsoppfatning; det vil si, den avgjør hvordan en person oppfatter seg selv og sine medmennesker. Det er denne filosofien som også motiverer og begrunner våre handlinger.
Uten gudstro/religion, en overordnet makt som man blir stilt til ansvar overfor, finnes det ingen moral. Religion/tro kommer først, deretter kultur. Det er religion og trossystem (eller mangel på sådan) som skaper grunnlaget for menneskers oppfatning om rett og galt – og som deretter skaper kultur. Det som avgjør hva slags samfunn vi skal få er derfor religion – enten det er ateisme, evolusjonisme/darwinisme, kommunisme/sosialisme, islam eller kristendom, eller annet. Derfor er det avgjørende hvilken religion det er hvorpå man bygger sin oppfatning av rett og galt, godt og ondt, sannhet og løgn. Uten religion finnes ingen normgivende standard for slike begrep.
Uten religion har vi ingen normgivende standard, og uten slik standard er det ikke mulig å skille mellom begrepene ondt og godt. Man blir som en antropolog som iakttar kannibalisme som noe faglig interessant, uten å ta stilling til om det er riktig eller galt å drepe og spise andre mennesker. Eller som en lege som ser sin pasient kun som et interessant studieobjekt og behandler pasienten uten tanke på det etiske forholdet mellom lege og pasient. For humanister og evolusjonister er mennesket et dyr og kan behandles som sådan. Helsevern og eldreomsorg blir irrelevant i en slik ideologi, for kun den sterkeste har rett til å leve (”natural selection”). Ingen har plikt til å bry seg om de som lider og har det vondt. Medfølelse, empati, sympati, omsorg for nødlidende og kjærlighet er surrealistiske begrep.
Skal man dømme muslimske terroristers handlinger så må man begrunne hvorfor det terroristene gjør er galt. Med grunnlag i den normgivende standard muslimer forholder seg til, koranen og hadith, er det riktig å drepe de som ikke er muslimer og plante frykt i de ”vantro”. Hvor kommer så den standarden fra som dømmer dette som ondt?
Hvem har ”monopol på sannheten” – islam, kristendom, sosialistene, ateistene, Humanetisk Forbund, eller andre?
Kanskje Dr Ravi Zacharias og C. S. Lewis kan et stykke på vei gi et svar.
.
Kent Andersen til O Beverfjord:
Dette kunne jeg skrive en hel avhandling om, men kort og godt: Her tar du feil.
Mennesket har normgivende standarder også uten religion, hvis ikke ville sekulære land falle nedover i anarki, mens religiøse land ville være ordnet og velfungerende.
Empirien viser tydelig at det er omvendt.
Jo mer religiøst et land blir, desto større preges det av hykleri, løgn, korrupsjon, maktmisbruk og ufrihet, og jo mer ustabilt blir det.
Hele Skandinavia er et bevis for at jo mindre religiøse folk blir, desto bedre fungerer landene, noe som igjen beviser at din hypotese er feil. Jeg tror nøkkelordet her er "frihet". Gode mennesker får frihet til å gjøre gode ting på sin måte, i stedet for å være underlagt et godhetskrav. Og det finnes gode mennesker i alle religioner og ateistiske land.
Hvis man trenger religion for å oppføre seg sivilisert, så mangler man empati og sosiale antenner, og religion retter ikke på det. Norske fengsler er fulle av dypt troende muslimer, og se hvor det har tatt dem.
O Beverfjord til Kent Andersen:
Mitt poeng var at de forholder seg til en moralsk og etisk normgivende standard enten de bekjenner seg som ateister eller annet. Også stater som ikke har noen offisiell statsreligion har i aller høyeste grad et lovverk som regulerer samfunnet. Lovverket er en etisk og moralsk normgivende standard, slik som også UDHR er det. Spørsmålet er hvorfra de har fått sin moralske standard (hva som er Lex Canon) som er idégrunnlaget for lovgiveren, og hvorfor mennesker velger den ene moralske standarden fremfor den andre. Et sted må empati og sosiale antenner og oppfatning om rett og galt komme fra. Spilte du av videoen med Ravi Zacharias og lyttet til hans svar?
O Beverfjord til Kent Andersen:
Tillat meg å komme tilbake til min siste kommentar. Du skriver. ”Hvis man trenger religion for å oppføre seg sivilisert, så mangler man empati og sosiale antenner, og religion retter ikke på det. Norske fengsler er fulle av dypt troende muslimer, og se hvor det har tatt dem.”
Jeg er helt enig med deg i at religion ikke endrer ”hjertet”, like lite som Straffeloven gjør det. Loven etterleves av frykt for straff. Men det er ikke lett å føre en forståelig meningsutveksling dersom man har forskjellig oppfatning av hva som er religion. Det ender bare opp med at vi snakker forbi hverandre. Men dersom religion er menneskers streben etter å bli godtatt av Gud ved lovgjerninger og/eller sakralisme, så ble religion avskaffet da forhenget inn til det aller helligste i templet revnet i det øyeblikk Jesus døde for våre synder på Golgatas kors.
Her er video fra Mere Chistianity av C S. Lewis som berører det du skriver, "Mennesket har normgivende standarder også uten religion, hvis ikke ville sekulære land falle nedover i anarki, mens religiøse land ville være ordnet og velfungerende."
hayek356 til Kent Andersen:
Nei empirien viser ikke det, uten kristen etikk og kristne dannelsesidealer hadde ikke Europa kunnet utvikle seg til de samfunn som eksempelvis de Skandinaviske er i dag. En utvikling som i gjennom århundrer har vært kontinuerlig forankret i kristen etikk og kultur. I vår moderne og ufattelige rike del av verden har dessverre substitutter som vulgær materialisme, konsum og politisering av samfunn, familie og individ tatt mye av plassen som religion og kultur hadde for ikke så veldig lenge siden. Rotløshet, familier i oppløsning og en manglende bevissthet om egen kultur er en trist konsekvens. Det er absolutt ingen god situasjon i et Europa under stort press.
Odd S. Beverfjord