Av Olav H. Kydland.
Etter den bolsjevikiske revolusjon i Russland i 1917 ble det antatt at arbeidernes revolusjon ville spre seg til Europa og til slutt til USA. Men det gjorde den ikke. Mot slutten av 1922 begynte den kommunistiske internasjonalen (Komintern) å vurdere hva årsaken kunne være. På Lenins initiativ ble det arrangert et møte på Marx-Engels Instituttet i Moskva.
Hensikten med møtet var å gi en konkret effekt til en marxistisk kultur omdreining. Blant de tilstedeværende var den ungarske marxisten Georg Lukacs (1885-1971) som utviklet ideen om «Revolution og Eros», om seksuelle drifter som kunne brukes som et instrument for å ødelegge kulturen.
Willi Münzenberg, en annen deltaker, foreslo å organisere de intellektuelle og bruke dem til å få Vestens sivilisasjon til å stinke. Etter at Vesten har ødelagt alle sine verdier og gjort livet umulig, kan vi pålegge «proletariatets diktatur», hevdet han.
En annen ledende marxistisk intellektuell var italieneren Antonio Gramsci (1891- 1937). Sammen med Georg Lukacs arbeidet de etter 1.verdenskrig med spørsmålet om hvorfor arbeiderklassen ikke gjorde revolusjon. De konkluderte begge to med at arbeiderklassen var indoktrinert av den vestlige kulturen og den kristne religionen. Derfor måtte den vestlige kulturen og kristendommen fjernes før man kunne få en kommunistisk revolusjon. Dette ble starten på den «Kulturelle terrorisme» som er en forløper for «Politisk korrekthet».
Gramsci er blitt kjent for å planlegge en strategi for hvordan Vesten kunne ødelegges innenfra. Han mente at istedenfor å satse på at den troløse arbeiderklassen skulle gjøre revolusjon, så burde en satse på «den lange marsjen gjennom institusjonene».
Marxistene skulle erobre skolene, media, kirkene, i det hele tatt alle institusjoner som kunne opprettholde den vestlige kulturen.
En av de viktigste komponentene i den «kulturelle terrorismen» var å introdusere seksualopplæring i de ungarske skolene. Lukacs forsto at dersom han kunne ødelegge landets seksualmoral, ville han ha tatt et langt skritt i retning av å ødelegge landets tradisjonelle kultur og dens kristne arv. Men arbeiderne tok til motmæle mot hans seksualopplæring, og han måtte dra fra Ungarn.
Den såkalte «Frankfurterskolen» startet ved Universitetet i Frankfurt i Institut für Sosialforschung i 1923. Instituttet ble offisielt etablert og finansiert av Felix Weil.
Carl Grünberg var instituttets direktør fra 1923-1929. Han var en svoren marxist selv om instituttet ikke hadde noen offisiell tilhørighet.
I 1930 overtok Max Horkheimer kontrollen ved instituttet. Han mente at Marx teori burde være basis for forskningen. Han innførte også den såkalte «Kritiske teori».
Men da Hitler kom til makten i 1933, ble instituttet lukket og medlemmene flyktet til USA og fikk stillinger ved flere universiteter der.
Mange viktige navn er knyttet til «Frankfurterkolen». Den inkluderte blant sine medlemmer 1960 guru av New Left, Herbert Marcuse, Max Horkheimer, Theodor Adorno, den populære forfatteren Erich Fromm, Leo Lowenthal, og Jurgen Habermas.
Representanter for «Frankfurterskolen» utviklet strategier for hvordan Vesten kunne ødelegges på en rask og effektiv måte. En ville gjennomføre en rolig kulturrevolusjon, men ikke framsette ideer om sine planer for framtida.
For å framkalle en sosialistisk revolusjon, mente de at samfunnet nødvendigvis måtte nå en tilstand av håpløshet og fremmedgjøring. Deres oppgave var følgelig så hurtig som mulig å underminere den judeo-kristne arven.
«Kritisk teori» er en integrert del av kulturmarxismen. Det er en ødeleggende kritikk av hovedelementene i Vestens kultur slik som kristendommen, kapitalismen, autoritet, familien, patriarkatet, hierarki, moral, tradisjon, seksuell tilbakeholdenhet, lojalitet, patriotisme, nasjonalisme, arv, konvensjoner og konservatisme.
For å nå målsettingen, fremmet de den mest negative og ødeleggende kritikk av ethvert område av livet med den hensikt å destabilisere samfunnet. De håpet at deres politikk ville spre seg som et virus, og fortsette deres arbeid blant marxister i Vesten.
For videre å fremme deres kulturrevolusjon, anbefaltes. (Sitat fra Timothy Matthews artikkel «The Frankfurt School Conspiracy to corrupt» om strategier om hvordan Vesten kunne ødelegges):
«1. Opprettelse av rasismekrenkelser (lovbrudd).
2. Kontinuerlig endring for å skape forvirring.
3. Undervisning i sex og homoseksualitet for barn.
4. Undergraving av skoler og læreres autoritet.
5. Stor innvandring for å ødelegge identitet.
6. Fremming av overdreven drikking.
7. Tømming av kirker.
8. Upålitelig rettssystem med fordommer mot ofre for kriminalitet.
9. Avhengighet av staten eller statlige fordeler.
10. Kontroll og undertrykking av meninger via media.
11. Oppmuntre til nedbryting av familien.»
Matthews sier at en av de viktigste ideene i «Frankfurterskolen» var å utnytte Freuds idé om panseksualisme, dvs. å søke etter nytelse uavhengig av kjønn og identitet, nedbryte forskjellen mellom kjønnene og nedbryte de tradisjonelle relasjonene mellom kvinner og menn. For å fremme sine mål, ville de (fritt oversatt):
«• angripe fedrenes myndighet, nekte de spesifikke roller for far og mor, og nedbryte familiene sine rettigheter som primære pedagoger for sine barn.
• avskaffe forskjellen i utdanning for gutter og jenter.
• avskaffe alle former for mannlig dominans. Dermed adgang for kvinner i forsvaret.
• erklære at kvinner tilhører en 'undertrykt klasse' og menn som 'undertrykkere'.
Münzenberg oppsummerte «Frankfurterskolens» langsiktige mål slik: ’Vi vil gjøre Vesten så korrupt at det stinker.’»
I Norge hevdet allerede i 1920 årene professor Edvard Bull, nestformann i Ap, at både moral og religion som kirken forkynte, støttet det bestående samfunn. Derfor måtte det bort sammen med det kapitalistiske samfunn. Skolen skulle gjøres sosialistisk, hevdet han.
«Frankfurterskolens» ideologi kjenner vi tydelig igjen i vårt samfunn.
I 1969 ble kristendomsundervisningen som kirkens dåpsundervisning tatt ut av skolen. I 1997 ble kristendomsfaget endret til KRL, og i 2008 ble KRL til RLE (Religion, livssyn og etikk), et vanlig orienteringsfag.
Nye lover fremmes som politisk instrument for å omforme samfunnet etter sosialistisk ideologi for eksempel: abortloven (fosterdrapsloven), likestillingsloven, barneloven, bioteknologiloven, den nye ekteskapsloven og loven om endring av juridisk kjønn.
Sekulæringsprosessen nådde et høydepunkt da Grunnlovens § 2 ble forandret i 2012. Den hellige Skrift er forkastet som retts- og trosgrunnlag for den norske stat.
Olav H. Kydland