 |
| Knut Arild Hareide på vei ut fra Stortinget. |
Av Ragnar Larsen.
Kristelig Folkeparti presenterte torsdag formiddag sitt alternative statsbudsjett.
Innspillet bekrefter det vi alle vet: KrF er et materialistisk parti som er veldig opptatt av penger. Andres penger.
Derfor tar KrF til orde for at folk flest skal fratas enda mer av sine egne midler for å betale partiets hjertesaker. De er det mange av. KrF har mange hobbyer.
Et alt for oppsvulmet statsbudsjett er den største trusselen mot norsk økonomis langsiktige bærekraft. Hittil har skriftende regjeringer kunnet finansiere sin løsslupne finanspolitikk ved å forsyne seg av Pensjonsfondets avkastning.
Fremskrittspartiet, som ble stiftet for blant annet å stanse veksten i statens utgifter, har gjennom Siv Jensens bestyrelse av Finansdepartementet vært en versting i å gire opp statsutgiftene og gjøre opp regningen ved å svekke statens evne til å dekke inn fremtidige pensjonskostnader.
Men nå er det slutt. Det er bred enighet om å dempe veksten i statsutgiftene og Regjeringen følger så smått opp. Regjeringen har startet en prosess med utgiftskutt for å bidra til sunnere statsfinanser. Tilstrammingen burde i en økonomisk oppgangstid vært større, men blir dessverre helt sikkert mindre når Stortinget får sagt sitt.
Arbeiderpartiets avdøde leder Reiulf Steen var en klok mann, som i sin aktive tid som politiker i en budsjettsituasjon trakk et dypt sukk og sa at når en post først er kommet inn på statsbudsjettet, blir det umulig å få den ut igjen!
Solberg-regjeringen gjør et forsøk, men drar bare på seg fyrop. Mange friske og oppegående mennesker har gjort seg avhengig av statskassen. Mislykkede kunstnere, for eksempel. Det var Ap-regjeringen som 1970-tallet innførte en ordning med statlig garantiinntekt for bildende kunstnere. Selvstendig næringsdrivende i andre bransjer ville se seg om etter et annet erverv hvis de ikke får det til. Dersom en derimot kaller seg kunstner, trer staten støttende til. Og så godt som alle «kunstnerne» bor i Oslo.
Finansminister Erik Brofoss sa i en økonomisk debatt i Stortinget i 1946 at «vi skal leve av hverandres arbeid, ikke andres». Dette grunnleggende resonnement er glemt i vår tid hvor livets mål og mening for mange blir å få andre til å betale for sitt livsopphold. Da sikter vi ikke til vanskeligstilte medmennesker som trenger samfunnets håndsrekning for å kunne oppnå noe i retning av et anstendig liv, men høyst friske mennesker som gjør hobby til jobb og lar statskassen ta regningen.
Regjeringen har pådratt seg mye kjeft for forslaget om å kutte i støtten til landsomfattende organisasjoner. Dette er midler som organisasjonene bruker til å bygge opp svulmende sekretariater i Oslo og som folk merker lite til av økt aktivitet rundt i landet.
Den norske kirkes budsjett er et typisk eksempel. Regjeringen strammer til nå som Kirken er løsrevet fra staten. Da svarer kirketoppene med å si at da får vi kutte tallet på prester. Det er de lokale menighetene som er Kirken. Kirkeledelsen velger å beholde det store hoffet i Kirkerådet i Oslo fremfor å la alle menigheter ha prest. Det sier det meste.
KrF vet at de ikke får særlig støtte til å angripe Oljefondet for å dekke økt statlig forbruk. I stedet skal folk flest blø ved økte avgifter på brus, snop, biler, drivstoff og alkohol.
Det minner oss om finansminister Trygve Bratteli som i 1951 foreslo en kraftig økning av tobakksavgiftene for å skaffe mer penger til gjenreisning av landet. Da sa han med glimt i øyet at «skal folk først røyke, så må vi sørge for at de ikke har noen glede av det!».
Nå gjelder det for folk å holde på lommeboken – Knut Arild Hareide er løs!
Ragnar Larsen, 2. november 2017.