At vi vil ha flere kvinner i Forsvarets spisse ende er helt ok, men da må vi også akseptere at stridsevnen faller, skriver oberstløynant ved Forsvarets høgskole Harald Høiback.
Vi nordmenn verdsetter gode idrettsprestasjoner. Vi er selvfølgelig mest opptatt av norske topplasseringer, men enkelte av oss registrerte også at den polske langrennsløper Justyna Kowalczyk i 2015 utførte den bragd å bli nummer 71 totalt i Vasaloppet. Det var kun 70 topptrente menn som tilbakela de 90 kilometerne raskere enn henne. Den forrige bestenoteringen av en kvinne var nummer 91. Grunnen til at slikt blir notert er selvfølgelig at kvinner og menn har ulike fysiske forutsetninger for kraftkrevende utholdenhetsidrett. At Kowalczyk ble 71 var altså langt mer rapporteringsverdig enn hvem som ble nummer 70.
For vanlige folk er slike fysiske forskjeller kjønnene imellom helt opplagt. Det er derfor de flinkeste guttene ikke får spille på jentelag i fotball når de er 18 år, mens vi synes det motsatte er flott og imponerende. Spiller en jente juniorfotball med gutta tenker vi at hun kommer til å bli en god framtidig landslagsspiller.
Væpnet strid og kamphandlinger kan også være en særdeles kraftkrevende utholdenhetsaktivitet. Det kan kreve sin mann å skyte seg ut av et flere timer langt bakhold. En kampavdelings stridsevne vil derfor synke om man rekrutterer veltrente kvinner på bekostning av veltrente menn. Som vi så med Kowalczyk finnes det opplagt noen kvinner som er bedre i kraftkrevende utholdenhetsaktivitet enn de fleste menn, men de fleste kvinner er det ikke.
Om vi hadde holdt oss til idretten er påstander om at menn generelt har bedre fysiske forutsetninger for kraftkrevende og utholdende aktivitet enn kvinner så lite kontroversielle at folk ikke forstår diskusjonen. Ingen foreslår å erstatte Petter Northug med Marit Bjørgen på herrelaget i staffet, nærmest uansett hvor dårlig form han er i.
Les mer på Forsvaretsforum.no