Norge er politisk sett på feil kurs. Det har landet vært en stund. De styrende elitene bryr seg ikke om årsakene til forverringen, men desto mer om sine egne politiske hobbyer. Den politiske egoismen er nå blitt samfunnsmaktens styringslinje. Velgerne sørger for å gi Stortinget en sammensetning som gjør at Norge går fra vondt til verre.
Flere enn før gleder seg ikke til jul, men gruer seg. Stadig flere får ikke endene til å møtes økonomisk. Det er situasjonen ellers i året også. Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon melder om voksende nød.
Stadig flere er avhengig av å få mat og hjelp til livsopphold fra veldedige organisasjoner. Det er langt fra bare rusmisbrukere og folk med asosial livsførsel som står i matkø, men stadig flere alminnelige mennesker som ikke får en snau trygd eller lav lønn til å strekke til for seg og familien.
Mange føler situasjonen som en reprise av tidligere generasjoners levekår. Arbeiderdikteren Rudolf Nilsen skildret i 1925 situasjonen for mange i sitt dikt «Arbeidsløs jul» - om de som «har fått tyve kroner å feire Hans komme med».
Samfunnsforholdene har ikke skapt seg selv. De er et resultat av politiske beslutninger. Voksende nød er en følge av politiske prioriteringer. Det er summen av vedtak i Stortinget som gjør at stadig flere lever i åpen nød. Elitene syns det er OK.
Den gang folk flest levde i materiell trengsel, evnet samfunnet å gjøre noe med det. Statsministere fra Johan Nygaardsvold til Kåre Willoch eksponerte en politikk som år for år løftet folket opp til jevn velstand og sosial trygghet. Arbeiderpartiet var plogspissen i dette nybrottsarbeidet, men så la partiet om kursen da Gro Harlem Brundtland overtok parti- og statsstyringen.
Siden har Ap glemt sine røtter og sin historiske misjon – og velgerne har på sin side glemt partiet. 27,4 prosent ved valget i september sa sitt om det. Nå når samfunnet er rikt og bare et lite mindretall sliter økonomisk, gidder de styrende eliter ikke en gang å tette velferdsstatens gapende hull.
TV2-nyhetene har de siste dagene dokumentert at NAV snarere er et hinder enn et nyttig instrument for å få folk i arbeid. Få ungdommer på arbeidsmarkedstiltak får jobb. Årsaken er innlysende: De politiske elitene har bestemt at inntrengere utenfra skal ha fortrinnsrett til arbeid. Det kalles integrering når fremmede tar jobb og bolig fra nordmenn. Minst 10 000 nordmenn er hjemløse og hundretusener er arbeidsløse.
I årene etter 1945 ble det tatt ut tiltale mot 90 000 nordmenn som i foregående år hadde løpt fremmedes ærend. Nå er situasjonen snudd på hodet: Folk som skyver landsmenn til side for å jevne veien for fremmede, får heiarop, ære og medaljer.
Norge regjeres av folk som ikke vet hva fedrelandskjærlighet er. Ressurssterke asiater som har kjøpt seg plass til Norge får særbehandling fremfor fedrelandets egne. Ap har skåret over røttene. KrF har glemt Ham som julen er til for å minnes og som sa: «Det dere har gjort mot en av mine minste søsken, har dere gjort mot meg». KrF foretrekker derimot å sponse sterke muslimer fremfor svakstilte nordmenn.
Norge er på feil kurs. Omsorgen for egne hobbyer er viktigere for politikere flest enn å dra omsorg for det folket som har valgt dem. Den solidariteten som var selve samfunnslimet, blir oppløst av de elitene som nå har sikret seg samfunnsmakten.
Hans Majestet kong Harald valgte som sine forgjengere «Alt for Norge» som sitt valgspråk. På Stortinget gjelder derimot mottoet «Alt for meg».
Ragnar Larsen