 |
| Aktuell debatt, 1968 |
Av Dan Odfjell.
Overskriften i dag er faktisk de tre siste ordene i avslutningen til Paul Grøtvedts fabelaktige kronikk 27/3/18/ på document.no under tittelen «Definisjonsmakt som marxistisk frigjørings-prosjekt» som avkledde de venstrevriddes skjulte makt i Norge. Strategien har lenge vært nedbrytning av det bestående og maktovertagelse innenfra uten væpnet revolusjon. Med de uangripelige kunstnerne som fortroppen, avantgarden i maktprosjektet. Dette må leses ord for ord for full forståelse, hvilket begrenset spalteplass ikke tillater.
Definisjonsmakt er helt overordnet for venstresiden, nær på alle samfunns områder. Det gjelder om å dekonstruere våre nasjonale tradisjoner og verdier, samt dem som målbærer slike, for eksempel Sylvi Listhaug. Som Rødt-lederen Moxnes gjorde ved mistillitsforslag. Tenk videre på det lykkelige flerkulturelle, og Norge internasjonalt overstyrt fra Brussel, med slike som Torbjørn Jagland, generalsekretær for EU. Underlagt globalister har vårt fedreland fått særs dårlige kår, vi taper gradvis ut vår nasjonale suverenitet.
Definisjonsmakt betyr stor påstandsstyrke kombinert med suveren arroganse mht hva som det kan snakkes om og det som bør forties. Altså, det politiske korrekte er blitt til stort tap av offentlig ytringsfrihet. Dette fordi riksmedia fungerer som menings-politi, totalt dominert av de venstrevridde. For vær ikke i tvil, sjefsideologene, ofte redaktørene pønsker nærmet daglig ut hvilken vinkling på saker som best tjener dem. Det gjøres enklest ved å gi de «korrekte» synspunkter preg av objektiv kunnskap, for eksempel ved hjelp av selektivt utvalgte eksperter.
Problemet er, denne utenomparlamentariske makten gjennomsyrer alle våre institusjoner i en grad selv en borgerlig regjering nærmest står maktesløs overfor. I tillegg kan nevnes statsselskaper, byråkratiet - og universiteter og andre utdannelses og forsker miljøer. Altså, dette Grøntvedt påpeker er, av noen, et villet raseringsprosjekt, mer omfattende og langt mer enn toppen av isfjellet, det kunstnerisk kontrollerte miljøet. Hvor det som «godkjennes» og hvem som får fortrinn til utstillinger og priser blir venstreside-bestemt. Det bærer sannelig moderne kunst også preg av.
Dan Odfjell, Samfunnsdebattant.
Overskriften i dag er faktisk de tre siste ordene i avslutningen til Paul Grøtvedts fabelaktige kronikk 27/3/18/ på document.no under tittelen «Definisjonsmakt som marxistisk frigjørings-prosjekt» som avkledde de venstrevriddes skjulte makt i Norge. Strategien har lenge vært nedbrytning av det bestående og maktovertagelse innenfra uten væpnet revolusjon. Med de uangripelige kunstnerne som fortroppen, avantgarden i maktprosjektet. Dette må leses ord for ord for full forståelse, hvilket begrenset spalteplass ikke tillater.
Definisjonsmakt er helt overordnet for venstresiden, nær på alle samfunns områder. Det gjelder om å dekonstruere våre nasjonale tradisjoner og verdier, samt dem som målbærer slike, for eksempel Sylvi Listhaug. Som Rødt-lederen Moxnes gjorde ved mistillitsforslag. Tenk videre på det lykkelige flerkulturelle, og Norge internasjonalt overstyrt fra Brussel, med slike som Torbjørn Jagland, generalsekretær for EU. Underlagt globalister har vårt fedreland fått særs dårlige kår, vi taper gradvis ut vår nasjonale suverenitet.
Definisjonsmakt betyr stor påstandsstyrke kombinert med suveren arroganse mht hva som det kan snakkes om og det som bør forties. Altså, det politiske korrekte er blitt til stort tap av offentlig ytringsfrihet. Dette fordi riksmedia fungerer som menings-politi, totalt dominert av de venstrevridde. For vær ikke i tvil, sjefsideologene, ofte redaktørene pønsker nærmet daglig ut hvilken vinkling på saker som best tjener dem. Det gjøres enklest ved å gi de «korrekte» synspunkter preg av objektiv kunnskap, for eksempel ved hjelp av selektivt utvalgte eksperter.
Problemet er, denne utenomparlamentariske makten gjennomsyrer alle våre institusjoner i en grad selv en borgerlig regjering nærmest står maktesløs overfor. I tillegg kan nevnes statsselskaper, byråkratiet - og universiteter og andre utdannelses og forsker miljøer. Altså, dette Grøntvedt påpeker er, av noen, et villet raseringsprosjekt, mer omfattende og langt mer enn toppen av isfjellet, det kunstnerisk kontrollerte miljøet. Hvor det som «godkjennes» og hvem som får fortrinn til utstillinger og priser blir venstreside-bestemt. Det bærer sannelig moderne kunst også preg av.
Dan Odfjell, Samfunnsdebattant.