 |
| Stortingsrepresentant Anniken Huitfeldtfikk flertall på Arbeiderpartiets landsmøte (2017) for å fjerne kristendom som navn på et fag i skolen. (Foto: Arbeiderpartiet/Flickr). |
Mens det tales mye om kjærlighet, toleranse og universielle menneskerettigheter, forties Bibelens klare budskap om synd og nåde, de to utganger av livet, korsets budskap og at jesus er eneste vei til frelse.
«Om jeg forkynner evangeliet, så er det ikke noe å rose meg for. Det er en nødvendighet som ligger på meg, for ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet!» (1 Kor 9,16)
Kristen Muslimmisjons formål og oppdrag har siden 1940 vært: Med Evangeliet til muslimene. Misjonens grunnlegger, Otto Torvik, synes å ha vært en svært uredd mann. Med fare for sitt eget liv dro han med hest over Himalaya. Han brøt opp fra det trygge og behagelige, og dro ut på en reise som var strabasiøs og farlig. For meg ser det ut til at det kun var én ting han var redd for, og det var å være ulydig mot misjonsbefalingen. Kallet til å nå muslimene med evangeliet ble hans liv. Misjonsbefalingen var for Otto Torvik ikke bare en anbefaling, men nettopp en befaling fra Mesteren selv.
«Misjonsbefalingen er ikke forpliktende for alle kristne, men kun for hans disipler,» lød det nylig under et kirkemøte for Den Evangeliske Kirken i Rhinland. Det ble også tatt avstand fra den misjonsvirksomhet som har som formål å omvende muslimer til kristen tro. I stedet satses det på muslimsk-kristen dialog. Målet for dialogarbeidet er ikke at muslimene skal komme til tro på Jesus, men at både kristne og muslimer skal «få en dypere forståelse av sin egen tradisjon». Det handler om å lære å kjenne hverandre bedre, arbeide sammen, tolerere våre forskjeller og samtidig få en dypere forståelse av våre respektive tradisjoner. Men det handler altså ikke om oppfordring til konvertering. I denne teologiske uttalelsen bekrefter også Synoden at den anerkjenner muslimenes tro som tro på den ene sanne Gud. Man understreker også det muslimsk-kristne felles samfunnsansvar, og en felles forståelse for bekjempelse av all form for rasisme, antisemittisme, islamofobi, religiøs ekstremisme og fundamentalisme.
Disse målsettingene og anbefalingene bekreftes av det regionale synodestyrets uttalelse «I møte med muslimene». (Se synodens uttalelse på tysk). Teksten blir sett på som en milepæl innen den kristne-muslimske dialogen, som allerede har pågått i mer enn femti år. Under Kirkenes Verdensråds tredje generalforsamling i New Dehli i 1961 ble det hevdet at Kristus også åpenbarer seg anonymt i de fremmede religioner. Kirkemøtet i Rhinlands uttalelser om muslimene er helt i tråd med en slik tankegang.
Det å ta misjonsbefalingen på ramme alvor har i mange kretser alltid har vært dypt provoserende og upopulært. Paulus, hedningenes apostel, møtte misjonens Herre utenfor Damaskus. I et øyeblikk ble han forvandlet fra å være en forfølger til selv å bli forfulgt. Han møtte motstand fra mange kanter, selv blant sine egne. I Gal 4,16 skriver han tankevekkende: «Så er jeg da blitt deres fiende ved å si dere sannheten?»
Begrepet «misjon» er også for mange i Norge blitt et belastet ord. Man fortrekker heller det mindre provoserende uttrykket «dialog». Ordet i seg selv betyr «samtale», og Bibelen er full av gode samtaler og oppmuntring til den gode samtale. Men slik ordet ofte anvendes i missiologien, kan konsekvensen lett føre til en dekonstruksjon av misjonsbefalingens innhold og alvor. I det postmoderne samfunn skal man jo for all del ikke hevde at noen har rett, og andre har urett. «Toleranse» er blitt det store altoverskyggende prinsipp. Det viktigste mantraet ser ut til å være: «Du skal ikke støte noen!» Vi har så fått en sekulær tilpasningsteologi, hvor det verste ikke alltid er hva som blir sagt, men hva som forties. Mens det tales mye om kjærlighet, toleranse og universelle menneskerettigheter, forties Bibelens klare budskap om synd og nåde, de to utganger av livet, korsets budskap og at Jesus er eneste vei til frelse.
Erling Danbolt sier det treffende i sin bok «Misjon eller dialog»: «Man anser misjon som et uttrykk for intoleranse, og dialog-holdningen som uttrykk for toleranse. Og toleransen er jo vår tids fremste ideal. Misjon er et uttrykk for imperialisme, dialog for likeverdighet, sier man.» Danbolt skriver videre: «Bøyer vi oss for evangeliet som Guds åpenbaring i Jesus Kristus – den eneste som gir samfunn med Gud – kan vi ikke nøye oss med dialogen (selv om vi også kan samtale), vi må innta misjonsholdningen som Herren selv ga i sitt oppdrag. Han sa vi skulle gå ut og forkynne evangeliet for alle folkeslag.»
Evangeliet har alltid vært et anstøt. Jeg frykter at mye av dagens dialog-linje i virkeligheten er et forsøk på å svekke dette anstøt. I Bibelen oppfordres vi til så sant det er mulig å holde fred med alle mennesker. Samtidig lyder det at vår tale skal være krydret med salt. Vennlig og tydelig! Sannheten tro i kjærlighet! Den som forkynner det folk trenger å høre, mer enn det folk ønsker å høre, blir ofte upopulær. Men det er bare på denne vei at mennesker blir frelst og kommer til sannhetserkjennelse.
Det er mer nødvendig enn noen gang før å blankpusse ordene i Apg 4,12: «Det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.»
Eivind Flå