Av Bjørn Wichstrøm.
cand.jur. og tidligere ekspedisjonssjef i finansdepartementet.
Regjeringen har foreslått: ”Den som har norsk og annet statsborgerskap og har utvist fremferd sterkt til skade for Norges vitale interesser, kan tape sitt norske statsborgerskap av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser.” Vedtak om tap skal treffes av departementet. Vedtaket kan bringes inn for domstolene uten kostnader for saksøkeren.
Forslaget, som har tilslutning fra politimyndighetene, gir mulighet for en rask reaksjon. Men flertallet i stortingskomiteen, medlemmene fra Ap, Sp, SV og KrF går imot forslaget. De ”viser til at tap av statsborgerskap er et så inngripende tiltak at det bør avgjøres av domstolene”. Flertallet mener altså at dette gir best rettssikkerhet til dem det gjelder og at hensynet til rettssikkerhet her bør veie tyngre enn å bedre muligheten for å hindre terrorhandlinger.
Sylvi Listhaug har gjort flertallets syn kjent med sitt utsagn på Facebook: ”Ap mener at terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet.” Hun gjør altså leserne kjent med et faktum. Samtidig skriver hun: ”Vi vil inndra pass og statsborgerskap til fremmedkrigere og terrorister raskt og effektivt.” Dermed klargjør hun hvor ansvaret ligger når det eventuelt skjer en terrorhandling som kunne ha vært unngått ved rask inngripen.
Med uttalelsen følger et bilde av noen IS-soldater som illustrasjon på den type personer som denne saken gjelder. Både tekst og bilde ligger klart innenfor vanlig, anstendig publisering.
Aps leder forstår selvfølgelig at Listhaugs utsagn gjelder den aktuelle saken om statsborgerskap og ikke er en påstand om at Ap aldri støtter kampen mot terrorisme. Men i stedet for å forklare og forsvare Aps standpunkt i statsborgersaken, velger Støre og misforstå og starter en kampanje hvor han forlanger en unnskyldning fra Listhaug og beskylder statsministeren for å være feig. Listhaug anklages for å spre hat mot Ap, at hun sårer mange, forsøpler debatten og har overtrådt anstendighetens grenser. Intet av dette kan utledes av hennes melding hvis man ser objektivt på den. Forklaringen må være at Listhaug også tidligere har vært utsatt for sterk, usaklig kritikk og at det er skapt en uvilje mot henne i brede kretser. Det gjør det lett å mobilisere til nye angrep.
Støre ser muligheten for å påføre regjeringen ytterligere nederlag. Han trekker inn 22. juli. Hvis det er noen sammenheng her, må det være at 22. juli avdekket en fatal mangel på beredskap og at regjeringen nå har foreslått tiltak som vil kunne gi bedre sikkerhet. Dette burde virke positivt på alle som har opplevet terror.
Det påstås at Listhaug nører opp under et hat mot Ap. I den utstrekning et slikt hat finnes, skyldes det nok først og fremst den innvandringspolitikken som har vært ført gjennom flere tiår og som har påført det norske samfunnet ubotelige skader. Hovedansvaret faller på Ap. Når vi nå har en regjering som forsøker å begrense skadene, burde alle partier støtte forslagene og unnlate å ri prinsipper og egne kjepphester.
Media gir Støre maksimal dekning, men foretar ingen kritisk vurdering av hans fremstilling. Tvert om støttes kampanjen med subjektive ytringer. I Aftenposten 13. ds. skriver politisk redaktør Trine Eilertsen at Listhaug ”mistenkeliggjør meningsmotstanderes motiver og ignorerer at det er mulig å være enig om målet tross uenighet om virkemidlene. ”Men det Listhaug har gjort, er å påpeke at Ap i denne aktuelle saken har lagt større vekt på rettssikkerhetsprinsippet enn på muligheten for å avverge terrorhandlinger. Dette er et faktum og ikke noen mistenkeliggjøring.
I samme avis finnes en liten ramme med overskrift ”Fakta”. Her er kort nevnt forslaget om å frata fremmedkrigere passet, men ikke et ord om statsborgerskapet, som er hovedsaken. Avisen svikter sin oppgave med å opplyse leserne om relevante fakta og bruker desto mer spalteplass på personlige synspunkter fra avisens faste medarbeidere.
Med en ikke-fungerende ”fjerde statsmakt” kan demagoger vinne frem. Den politiske farsen vi nå har sett, er et eksempel på det.
Bjørn Wichstrøm
cand.jur. og tidligere ekspedisjonssjef i finansdepartementet
Oslo, 16.3.2018
cand.jur. og tidligere ekspedisjonssjef i finansdepartementet.
Regjeringen har foreslått: ”Den som har norsk og annet statsborgerskap og har utvist fremferd sterkt til skade for Norges vitale interesser, kan tape sitt norske statsborgerskap av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser.” Vedtak om tap skal treffes av departementet. Vedtaket kan bringes inn for domstolene uten kostnader for saksøkeren.
Forslaget, som har tilslutning fra politimyndighetene, gir mulighet for en rask reaksjon. Men flertallet i stortingskomiteen, medlemmene fra Ap, Sp, SV og KrF går imot forslaget. De ”viser til at tap av statsborgerskap er et så inngripende tiltak at det bør avgjøres av domstolene”. Flertallet mener altså at dette gir best rettssikkerhet til dem det gjelder og at hensynet til rettssikkerhet her bør veie tyngre enn å bedre muligheten for å hindre terrorhandlinger.
Sylvi Listhaug har gjort flertallets syn kjent med sitt utsagn på Facebook: ”Ap mener at terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet.” Hun gjør altså leserne kjent med et faktum. Samtidig skriver hun: ”Vi vil inndra pass og statsborgerskap til fremmedkrigere og terrorister raskt og effektivt.” Dermed klargjør hun hvor ansvaret ligger når det eventuelt skjer en terrorhandling som kunne ha vært unngått ved rask inngripen.
Med uttalelsen følger et bilde av noen IS-soldater som illustrasjon på den type personer som denne saken gjelder. Både tekst og bilde ligger klart innenfor vanlig, anstendig publisering.
Aps leder forstår selvfølgelig at Listhaugs utsagn gjelder den aktuelle saken om statsborgerskap og ikke er en påstand om at Ap aldri støtter kampen mot terrorisme. Men i stedet for å forklare og forsvare Aps standpunkt i statsborgersaken, velger Støre og misforstå og starter en kampanje hvor han forlanger en unnskyldning fra Listhaug og beskylder statsministeren for å være feig. Listhaug anklages for å spre hat mot Ap, at hun sårer mange, forsøpler debatten og har overtrådt anstendighetens grenser. Intet av dette kan utledes av hennes melding hvis man ser objektivt på den. Forklaringen må være at Listhaug også tidligere har vært utsatt for sterk, usaklig kritikk og at det er skapt en uvilje mot henne i brede kretser. Det gjør det lett å mobilisere til nye angrep.
Støre ser muligheten for å påføre regjeringen ytterligere nederlag. Han trekker inn 22. juli. Hvis det er noen sammenheng her, må det være at 22. juli avdekket en fatal mangel på beredskap og at regjeringen nå har foreslått tiltak som vil kunne gi bedre sikkerhet. Dette burde virke positivt på alle som har opplevet terror.
Det påstås at Listhaug nører opp under et hat mot Ap. I den utstrekning et slikt hat finnes, skyldes det nok først og fremst den innvandringspolitikken som har vært ført gjennom flere tiår og som har påført det norske samfunnet ubotelige skader. Hovedansvaret faller på Ap. Når vi nå har en regjering som forsøker å begrense skadene, burde alle partier støtte forslagene og unnlate å ri prinsipper og egne kjepphester.
Media gir Støre maksimal dekning, men foretar ingen kritisk vurdering av hans fremstilling. Tvert om støttes kampanjen med subjektive ytringer. I Aftenposten 13. ds. skriver politisk redaktør Trine Eilertsen at Listhaug ”mistenkeliggjør meningsmotstanderes motiver og ignorerer at det er mulig å være enig om målet tross uenighet om virkemidlene. ”Men det Listhaug har gjort, er å påpeke at Ap i denne aktuelle saken har lagt større vekt på rettssikkerhetsprinsippet enn på muligheten for å avverge terrorhandlinger. Dette er et faktum og ikke noen mistenkeliggjøring.
I samme avis finnes en liten ramme med overskrift ”Fakta”. Her er kort nevnt forslaget om å frata fremmedkrigere passet, men ikke et ord om statsborgerskapet, som er hovedsaken. Avisen svikter sin oppgave med å opplyse leserne om relevante fakta og bruker desto mer spalteplass på personlige synspunkter fra avisens faste medarbeidere.
Med en ikke-fungerende ”fjerde statsmakt” kan demagoger vinne frem. Den politiske farsen vi nå har sett, er et eksempel på det.
Bjørn Wichstrøm
cand.jur. og tidligere ekspedisjonssjef i finansdepartementet
Oslo, 16.3.2018