Andakt av Fredrik Wisløff (fra bladet Bibelsk Tro 3/2018).
”Den som ikke tar sitt kors opp og følger etter meg, er meg ikke verd.” (Mat 10,38)
Man møter undertiden denne tanke: Skal Jesus bære sitt kors alene? Hvem vil i dag være Simon fra Kyrene?
Forsoningens kors måtte Jesus bære alene. I forsoningsverket kan ikke noe menneske hjelpe til. Selv Simon som bar Jesu kors det siste veistykke opp til Golgata, har ingen fortjeneste av Jesu frelsesverk, - likeså lite som de som spikret ham til korset. –
Først når en sjel får se dette, at i frelsesverket kan jeg ikke hjelpe ham, for her er min hjelp bare et hinder, - her gjelder det bare å tro og takke, først da får en smake forsoningens nåde og korsets kraft. – Nei, Jesu kors kan ingen bære!
Og dog har også vi vårt kors som Gud legger på våre skuldrer, og som vi må ta opp og bære. (Mat 10,38)
Med kors kan man mene alt som blir lagt i vår vei og krysser våre egne ønsker og vilje. Og intet menneske kan jo nekte at dette er et kors: Når en blind famler seg fram i mørket, når en vanfør heiser seg fram på krykkene sine, når en syk måned etter måned ligger på sitt leie, når en daglig lider under brutale eller vrange mennesker, når en år etter år sleper seg gjennom livet med en tung gjeldsbyrde, eller uten noen dag å vite med sikkerhet om en får mat i morgen, - og mye, mye annet, - så er alt dette kors, - tunge og byrdefulle kors. Det er nok bare de som selv er under denne korsbyrde, som vet hvor tungt det korset er. Og dog er det én til som vet det: Jesus selv; for hans kors er så grenseløst mye tyngre enn det tyngste kors som noen gang er lagt på menneskeskuldrer.
I dag snur han seg til alle disse lidelsens korsbærere, - også til alle dem som bærer sitt kors skjult, så ikke noe menneske vet om det, som aldri klager eller sukker – han snur seg til alle og viser dem sitt kors. Om du rett får se det, vil han selv gi deg kraft til å bære ditt eget kors.
Han som har lettet opp under ditt kors inntil i dag, og hjulpet deg til å bære det, han vil hjelpe deg så lenge det finnes den minste lille flis av et kors på dine skuldrer. Det er dog ikke sikkert ditt kors blir lettere etter denne dag; men jo tyngre, dess større kraft, og til sist dess herligere forløsning. Ved å få øye på hans tunge kors, blir ditt eget så lite, og da lærer du å bære det med det rette sinn; for uten det rette sinn blir ikke korset det som det i kjærlighet var sendt til. Men vi kan dog i særdeleshet tale om korset når vi tenker på det vi gjør og det vi bærer for Jesu skyld.
Jesus beskriver vårt kors slik: ”Den som vil følge etter meg, han må fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg.” (Mark 8,34)
Korset er å fornekte seg selv! Si nei til det som gleder en selv, til det som er ens interesse og lyst, fordi en vet at den forsakelsen vil bli andre til gagn. Korset er å innrette sitt liv for andre og ikke for seg selv. Og det ikke bare én gang for alle; men om igjen i hverdagens småting og de daglige småvalg. Han må ”hver dag ta sitt kors opp”, sier Jesus. (Lukas 9,23)
Ikke noe offer er for stort når det gjelder hans rike. Intet liv er for verdifullt til å ofres på selvlivets alter. Også her gjelder det: Får vi først øye på ham som går foran med sitt tunge kors, er det lille vi selv bærer på, ikke verd å kalles et kors.
Hold aldri et offer tilbake, om du kan bringe det.
La aldri en god gjerning være ugjort, om du kan gjøre den. La aldri et vennlig ord være usagt om du kan si det. Det gode du gjør, skal du aldri angre på, aller minst om det koster deg noe; "for den som vil berge sitt liv, skal miste det." (Matt 16,25)
Men glem ikke disse ordene: ”For min skyld.” Av alle de kalde glass vann som er rakt på denne jord (Matt 10,42), skal bare få belønnes av ham. Kanskje bare ett blant tusen. For det er bare det som er gjort i Jesu navn, for hans skyld og med hans sinn, som har verdi i Guds øyne. Hvor skal ikke alle verdens sosiale gjøremål og alle våre egne gode gjerninger svinne inn på den dag når de ses under det synspunktet, når de settes under Guds øynes skarpe lys!
Det vi trodde var et kristenkors, og som vi mente vi bar etter ham, - var selvlaget, og han selv var ikke engang med. Vi må aldri tro at vårt eget kors frelser oss, om det ser aldri så smukt eller tungt ut. Først frelst ved hans kors, og så i takk fordi han bar det tyngste av alle kors, også mitt, med glede, følge i hans spor og med fryd å bære det lille kors han legger på mine skuldrer.
Fredrik Wisløff
(Fra ”Med Ham Til Golgata”. Bibelsk Tro nr 2/2012)