 |
President of the European Council Donald Tusk. |
Av Dan Odfjell.
Mens nordmenn bekymrer seg over utviklingen i Norge, som eksemplifisert gjennom VG idag 9/6/18, reiser vår statsminister rundt i verden og er bekymret for den - et nær uvirkelig skue: I Brussel får hun skryt fra det EU som det norske folket takket nei til... I London forteller Erna den engelske statsministeren, og oss, det totalt irrelevante, nemlig at hun ikke liker uro og forandringer i verden... I Canada er hun bekymret for handelskrig når, helt berettiget, Trump forsvarer sitt, av resten av verdenen handelsmessige lenge utnyttede USA. Men alt dette og annet Erna-heseblesende er relativt uvesentlig for alle oss som vil Norge først; ikke som Sverige truet av borgerkrig.
Kanskje er det bevisst at globalisten Erna synes liten tid for Norge. Hun unnviker og skyver de nasjonale problemene under teppet, ved å snakke alt annet. Vi trenger en statsminister uredd forandringer, en som konfronterer disse, nemlig, til vår etterslekts reelle ivaretakelse. Ifølge Grunnloven, det er hennes og regjeringens første ansvar.
Skribenten Ragnar Larsen sa det bramfritt slik: «Nasjonalstatens aller viktigste oppgave er å sikre sitt territorium for å hevde dets selvstendighet og ivareta folkets sikkerhet. Norge er et land hvor begge deler neglisjeres, i praksis uten hærmakt; og en vettløs innvandringspolitikk skaper utrygghet og vantrivsel blant folk. Norge er et land hvor makthaverne ikke vil forsvare sitt land og sikre innbyggernes trygghet».
Jeg er en av mange som gleder seg og bifaller at VG 9/6/28 endelig turde påpeke en av denne «innvandringens» mange uheldige sider; samt indirekte den lenge unnvikende politiske korrektheten som de selv har vært del av - som har hindret ærlige opplysning og diskusjon, til fedrelandets beste. Ærlighet må til, selv om den blir til uro. Etter snart 5 år i stolen, Erna, er forandring faktisk nå desperat nødvendig før det er for sent. Din urokkelighet, hva andre kaller stahet, må vike. Ellers spår jeg Høyre et dårlig valg.
Fordi gallupen nylig med de borgerlige i mindretall er et tydelig sprog. Det hjelper knapt med Erna personlig, og relativt til Jonas Gahr Støre, som mest populær; det skulle da bare mangle. Vi er mange som ikke lenger aksepterer at norske etater og myndigheter tillates feigt å skjule og fordreie oss virkeligheten for «fredens» skyld, på vei til svenske tilstander. Det er gale nok med riksmediene. Politiet sier de skal «bekjempe miljøet» og at de selv skal bli bedre; det har vi hørt før. Nei, dette synes manøvreringer fra godt betalte myndighets-personer med prekære unnlatelses synder på samvittigheten, som håper å bli pensjonert noenlunde med ære, før det virkelig smeller.
Erna som statsminister har topp-ansvaret, og må sette tonen. Denne uansvarligheten går ikke lenger.
Dan Odfjell, Samfunnsdebattant.
Mens nordmenn bekymrer seg over utviklingen i Norge, som eksemplifisert gjennom VG idag 9/6/18, reiser vår statsminister rundt i verden og er bekymret for den - et nær uvirkelig skue: I Brussel får hun skryt fra det EU som det norske folket takket nei til... I London forteller Erna den engelske statsministeren, og oss, det totalt irrelevante, nemlig at hun ikke liker uro og forandringer i verden... I Canada er hun bekymret for handelskrig når, helt berettiget, Trump forsvarer sitt, av resten av verdenen handelsmessige lenge utnyttede USA. Men alt dette og annet Erna-heseblesende er relativt uvesentlig for alle oss som vil Norge først; ikke som Sverige truet av borgerkrig.
Kanskje er det bevisst at globalisten Erna synes liten tid for Norge. Hun unnviker og skyver de nasjonale problemene under teppet, ved å snakke alt annet. Vi trenger en statsminister uredd forandringer, en som konfronterer disse, nemlig, til vår etterslekts reelle ivaretakelse. Ifølge Grunnloven, det er hennes og regjeringens første ansvar.
Skribenten Ragnar Larsen sa det bramfritt slik: «Nasjonalstatens aller viktigste oppgave er å sikre sitt territorium for å hevde dets selvstendighet og ivareta folkets sikkerhet. Norge er et land hvor begge deler neglisjeres, i praksis uten hærmakt; og en vettløs innvandringspolitikk skaper utrygghet og vantrivsel blant folk. Norge er et land hvor makthaverne ikke vil forsvare sitt land og sikre innbyggernes trygghet».
Jeg er en av mange som gleder seg og bifaller at VG 9/6/28 endelig turde påpeke en av denne «innvandringens» mange uheldige sider; samt indirekte den lenge unnvikende politiske korrektheten som de selv har vært del av - som har hindret ærlige opplysning og diskusjon, til fedrelandets beste. Ærlighet må til, selv om den blir til uro. Etter snart 5 år i stolen, Erna, er forandring faktisk nå desperat nødvendig før det er for sent. Din urokkelighet, hva andre kaller stahet, må vike. Ellers spår jeg Høyre et dårlig valg.
Fordi gallupen nylig med de borgerlige i mindretall er et tydelig sprog. Det hjelper knapt med Erna personlig, og relativt til Jonas Gahr Støre, som mest populær; det skulle da bare mangle. Vi er mange som ikke lenger aksepterer at norske etater og myndigheter tillates feigt å skjule og fordreie oss virkeligheten for «fredens» skyld, på vei til svenske tilstander. Det er gale nok med riksmediene. Politiet sier de skal «bekjempe miljøet» og at de selv skal bli bedre; det har vi hørt før. Nei, dette synes manøvreringer fra godt betalte myndighets-personer med prekære unnlatelses synder på samvittigheten, som håper å bli pensjonert noenlunde med ære, før det virkelig smeller.
Erna som statsminister har topp-ansvaret, og må sette tonen. Denne uansvarligheten går ikke lenger.
Dan Odfjell, Samfunnsdebattant.