Av Dan Odfjell.
Den rollen ser vi stadig tydeligere, med de mange direktiver etc. Men når EU nå vil straffe Poland og Ungern for beskyttelse av sin egen nasjonale kultur og historie - opp mot islam - da ytterligere rakner den allerede svekkede respekten for EUs demokratiske sinnelag.
Finnen Jyrki Katainen (tidligere finsk borgerlig statsminister) uttaler til NTB at han frykter for EUs fremtid, pga en økende motstand mot det overnasjonale felleskapet. Og som visepresident i EU-kommisjonen etter 4 år i stillingen burde han vite hva han snakker om.
Finnen Jyrki Katainen (tidligere finsk borgerlig statsminister) uttaler til NTB at han frykter for EUs fremtid, pga en økende motstand mot det overnasjonale felleskapet. Og som visepresident i EU-kommisjonen etter 4 år i stillingen burde han vite hva han snakker om.
Dette kom opp senest nå med «sabel-raslingen» mht EUs bruk av artikkel 7 den såkalte «atombomben» mot Ungarn for å tvinge dem på plass. Imorgen onsdag skal kommisjonen ta stilling til eventuell «aktivering» av denne straffe-mekanismen.
Men i tillegg til ovennevnte to land er også Romania i søkelyset pga nasjonale føringer. Dessuten kommer gradvis de fleste andre EU land etter, de som er opp mot innvandrings-galskapen som ikke lenger kan skjules. Det eneste EU kan og bør gjøre er å løsne på grepet og å respektere denne demokratiske nasjonale bølgen av protest. Enten det, eller gjøre EU om til et to-delt system hvor Tyskland og Frankrike får bli den harde indre kjerne, mens vi andre får bli «satellitter» i et høyere friere demokratisk luftlag, med nasjonalt spillerom.
Der er verdt å huske at EU ble solgt inn som et handels-felleskap, med felles forsvar og ingen krig i Europa, igjen. Resultatet har blitt noe helt annet, en omelett, bevisst av globalistene søkt gradvis gjort vanskeligere å få tilbake i eggene. Men det blåser nå en sterk konservativ nasjonal vind mot politikere og de venstrevridde medier og globalister som har ivret for «en-verden». Det de glemmer er viljen, den feller eller fremmer, nemlig nødvendigheten av felles vilje, kultur og lojalitet, det som binder folk sammen, i tro, håp og fordragelighet; langt utover politiske maktmennesker som vet best.
Nå tror jeg hverken Tyskland eller Frankrike, når alt kommer til alt, vil holde sammen. Ikke at det betyr noen ny krig; de har hver for seg økende galskap i sin midte. Merkel og Macron sitter utrygt begge, og snakker defensivt, ja utvilsomt mot bedre vitende. De frykter nok mest borgerkrig.
Da får jeg si, som min far stadig pleide å si, født i 1908 og levde til han passerte 100, en periode som omfattet to verdenskriger og en helt utrolig vestlig industriell utvikling: «Vi lever i interessante tider». Ja, nesten for utfordrende kunne jeg legge til.
Dan Odfjell, Samfunnsdebattant.