 |
Det er åpenbart at vi ikke har noe klart blide av livet etter døden. Men noe er felles for alle tre bilder som Jesus gir oss.
En lære om at ikke-troende går fortapt etter døden er det langt fra bare kristendommen som har. Jeg må tilstå at jeg hører med blant dem som finner læren ubehagelig. Mange lidelser kunne troende kristne opp gjennom historien ha vært spart for om Bibelen ikke hadde inneholdt noen slik lære.
Middelalderens beskrivelser i ord og malerier av «Helvete» er gruvekkende. Mange følsomme, troende mennesker har vært i angst for å havne i «helvete» slik Luther var. Men, på den andre siden, kanskje læren kan ha spart mennesker for lidelser? Jesus har vel ikke stadfestet den gjentatte ganger hvis han ikke hadde en frelsende hensikt med den?
Dessverre lager vi kristne ofte to grupperinger: «vi som tror hele Guds ord, inklusivt det som står om Helvete» og «de som ikke tror hele Guds ord med dets utsagn om Helvete». «Vi» framstår som mer troende og bedre mennesker enn «de». Slik kan det sees fra begge sider.
Kristne ledere fra Origenes (185–254) i oldkirken og til norske biskoper, folkekirkemedlemmer og MF-studenter i dag har ønsket å fjerne læren, ofte med kjærlig list og lempe. Kirken har tatt disse forslagene om avskaffelse av evig fortapelse på alvor. Etter en lang diskusjon ble den første fornektelsen av Helvete dømt som heresi på et allment konsil i 533. Her i Norge kan vi tenke på Schjelderup i 1950-årene, presten og Ap-politikeren Harald Bekken i 1990-årene og nå flere biskoper, prester og MF-studenter. På MF er det jo mange med et svært liberalt skriftsyn, og da er det vel sannsynlig at læren om evig fortapelse er forlatt av mange der i huset.
Mange forakter kristendommen på grunn av utsagnene om helvete. Men vi kan ikke slette disse utsagnene hvis vi ikke vil være grovt utro mot skriften. Vi kan heller ikke gå inn for neddemping ved å gjøre fortapelsen til en slags forbedringsanstalt, en skjærsild eller en annihilasjon. Åpenbaringen i kristendommen skjedde ved Jesus selv, og ingen har talt klarere om fortapelsens realitet enn nettopp han.
Det er mange grunner til at læren er sentral i kristendommen.
- Ingen har oftere enn Jesus satt den fram.
- Den omhandler noe evig, noe transendent, noe som vi ikke har menneskelige kilder til å vite noe om. Kristendommen er en åpenbaringsreligion, og de grunnleggende sannheter om den finner vi bare som Gud-inspirerte ord i Bibelen.
- Læren handler ikke bare om de absolutt onde menneskene, som Nero, Hitler, Stalin og Mao, ikke om naboen vår heller, men om deg og meg. Det er til oss, ikke til de onde andre, læren henvender seg.
- Læren står ikke i kontrast til sunn fornuft. Den motsier ikke logisk rettstenkning. Den slår fast at det er forskjell på å unnskylde og å frikjenne. Bevisstheten om fortapelsens mulighet er en smerte som kan sammenliknes med å plante sannhetens flagg i opprørerens borg (C. S. Lewis).
Læren er knyttet til menneskets frie vilje og til syndefallet, (at mennesket selv valgte å bruke sin frie vilje ved å ta steget mot full egoisme). Vår tid viser klarere enn noen annen tid at de fleste vil bestemme selv, og absolutt ikke innordne seg under noen gud, unntatt, kanskje, levestandardguden eller modernitetsguden: «personal peace and affluence».
Jesus satte læren fram i tre bilder. 1) Evig straff og pine: Matt 25.46, Luk. 13.23–28 og Luk. 16.19–31. 2) Ødelegging av sjel og kropp i helvete: Matt 10.28, og 3) Å bli satt utenfor Guds himmel og Guds nærvær. (Han som manglet rett bryllupskledning, de 10 kloke og de 10 uforstandige jomfruene, og den rike mannen og Lasarus.)
Det er åpenbart at vi ikke har noe klart blide av livet etter døden. Men noe er felles for alle tre bilder som Jesus gir oss. At fortapelsen er varig, ja, uendelig lang, at den er svært vond, at det er en tilværelse borte fra Gud og hans godhet, og at mennesket der er fullstendig overlatt til sin egen, egoistiske vilje. Dessuten ser vi av liknelsen om den rike mannen og Lasarus at den rike mannen ikke ber om å få komme til Guds rike, men at Lasarus skal komme ned og tjene han. C. S. Lewis sier at døren til fortapelsen er låst fra innsiden. De som er der, vil rett og slett ikke ut. De vil ikke underkaste seg Gud. De vil ikke bli små og ydmyke som barn. Gud sier til dem: «Dere får det dere selv har valgt!» Men, sier mange, straffen er jo så altfor streng. Burde ikke de fortapte få en sjanse etter døden? Saken er vel at de ikke vil velge annerledes etter døden enn før: De vil gjøre som de selv vil og ikke underordne seg noen. Vi må huske at Gud er barmhjertig og god, men samtidig rettferdig.
Alle mennesker som ikke har hørt evangeliet, eller som ikke har fått det rett forkynt, behøver verken jeg, Tor B. Jørgensen eller MF-studenter å bekymre oss for. Den gode Gud vet hva som skal gjøres med dem. Det vil bli rettferdig. Men i denne sammenhengen har vi fått et bud fra Herren om å gå ut og forkynne evangeliet til alle folkeslag. Begrepet «evangeliet» er jo det samme som Jesu egen lære. Mange vil mene at en lære om tilintetgjørelse vil gjøre misjon lite aktuell. Mange er trøtte av livet og vil slippe unna ved døden. Dette er nedfelt i noen av Østens religioner.
Vi leser om evig straff og pine og om ild. Da må vi huske at vi ikke har noe bilde av hva evighet er. Det er noe helt annet enn tid. Hvis vi kan tenke oss at tiden går langs en linje (en dimensjon), er kanskje evigheten en romfigur i tre dimensjoner? Ødelegger vi den ene linjen, blir hele romfiguren, som er hele vår evige virkelighet, ødelagt. Et slikt bilde kan også være nyttig når vi tenker på at Gud er evig, og hevet over tid og rom. Han ser alt rom og alle tider i et «blink».
Men vi må innrømme at det er mye vi ikke forstår: Hvorfor ga Gud oss den frie viljen når han jo måtte vite hvordan det ville gå? Kanskje det har noe med at han skapte oss i sitt bilde? Kanskje vi kan sammenligne Guds handling med at gode foreldre vil at barna deres skal utvikle fri vilje og komme og gi dem varme og kjærlighet fullstendig uten tvang. Som uskikkelige barn er et skår i gleden for gode foreldre, kan det se ut som fortapte mennesker er et skår i Guds allmakt.
At smerten i fortapelsen er stor, ser vi av Jesu lidelseshistorie. «Min Gud, min Gud! Hvorfor har du forlatt meg», ropte han. Det var den eneste gangen han ropte i påsken. Han, som hadde vært ett med Gud, var nå et sted der Gud ikke var. Hvor var det? I fortapelsen! Jesus svettet blod. Da jeg skjønte at Jesus faktisk var i fortapelsens smerte, uendelig intens og uutholdelig, gikk storheten i Hans forsoningsverk for fullt opp for meg. Det viste meg også alvoret i fortapelsen. Jeg skjønner ikke at våre liberale forkynnere våger å utelate fortapelsens mulighet fra sin forkynnelse, og å si som Bjørn Eidsvåg: «Til helvete med helvetet!» Nesten alle radioprekener jeg har hørt i mange år, også på domssøndagene, handler om livet her på jorda, sporadisk om himlen, men aldri om fortapelsen.
Benytter Jesus seg av vår redsel og feighet når han «skremmer» med fortapelse? Noen liberale teologer vil nok si det. Men denne formen for feighet er vel ikke uslere enn feigheten min når jeg tar fram en GPS på en fjellvandring i tåke i et område der jeg vet det kan finnes et stup?
Johan Emilian Moan