Av May-Harriet Seppola.
Synnøve Fjellbakk Taftø har bare sju års skolegang, men har på egen hånd lest seg frem til eksamener som programmerer, systemerer, pedagog og jurist. I 1977 ble hun tatt opp i utenrikstjenesten og tjenestegjorde i Berlin (DDR), New York (FN-delegasjonen), Bangkok og Geneve (EFTA). Da hun i 1992 gikk offentlig ut mot den såkalte EØS-avtalen ble hun erklært alvorlig sinnslidende og avskjediget av regjeringen Brundtland. Synnøve har fortalt om sine opplevelser i diplomatiet og psykiatrien i «Skjoldmøysagaen» og «Nornens Beretning», som begge er gratis tilgjengelig på nettet.
Synnøve arbeidet i Utenriksdepartementet under Gro-Harlem Brundtlands Arbeiderpartiregjering, og ble avskjediget i unåde i 1992. Det var Regjeringen Gro Harlem Brundtland som stod for avskjeden. Avskjeden kom som en konsekvens av hennes avsløringer på metoder som ikke tålte “dagens lys” i saksbehandlingen som Regjeringen og UD er forpliktet å følge i h.h.t. forvaltningsloven. Hun fant ut at det ble gjort grove feil i saksbehandlingen for å føye seg etter EU-saker (fisket) som strømmet på i Utenriksdepartementet. Dette fordi hun som jurist i UD (Utenriksdepartementet) arbeidet med saker vedrørende Regjeringens overivrige EU- tilpasning. Hun reagerte på denne ulovligheten, som bl.a. gikk på å desinformere det norske folk.
Dråpen som fikk begeret til å flyte over for maktapparatet var om EU-direktivene. Bit for bit hadde hennes avsløringer avdekket regjeringens desinformasjon. Kampanjen for å få folk til å akseptere EØS sprakk, takket være personer av Synnøves støpning. Videre ble makteliten redd da de fant Synnøves avsløringer så kompromitterende, at de spredde rykter om henne slik at man ikke skulle ta henne alvorlig - og for at mediafolk skulle ta avstand fra henne.
Synnøve Fjellbakk Taftø – jurist. Forfatter av Skjoldmøysagaen. Taftø arbeider for menneskerettighetene i Norge og mot tvangsbehandling i psykiatrien, ødeleggelse av rettsstaten og den økende korrupsjonen, og har blitt tvangsinnlagt i psykiatrien 4 ganger, senest i februar 1999. Hvorfor? Jo, Synnøve hadde proklamert at hun ville ytre seg om generelle overgrep i Norge, foretatt med myndighetenes velsignelse! Dette skulle skje i Geneve direkte til Torturkommisjonen og direkte til WHO. Dette tåltes ikke, – og veien til Nordland Psykiatriske var ikke lang, og det var med bistand fra politiet!
Innvandringsstoppen ble innført for å danne basis for Norges deltagelse i FNs kvoteflyktningprogram, som det mest menneskerettsfiendtlige av FNs programmer.
Dette programmet er laget for å bistå de landene som har innvandringskvoter først og fremst USA.
Slik fungerte programmet:
Først fikk de store innvandringslandene (USA, CANADA OG AUSTRALIA) finkjemme flyktningeleirene og velge ut de innvandrerne de ville ha.
Retten fikk beskjed om å søke i andre land som deltok, som deltok i kvoteflyktningprogrammet, men ikke Norge.
Til Norge sendte UNHCR (FNs høykommissær for flyktninger) søknad på vegne av de flyktninger som ingen land ville ha, slik som psykiatriske kasus, voldelige personer, opprørsledere og barn under 12 år.
Norges deltakelse i FNs kvoteflyktning program ble aldri tatt opp til drøfting i Stortinget.
Bjarne Lindstrøm og hans kumpaner sørget for at en bevilling til dette programmet ble satt opp i UDs budsjett og dermed var de igang med sin menneskehandel.
Det skjedde fordi Stortinget i 1975 syndet mot det helligste av alle norske rettsprinsipper, nemlig at innskrenkninger i en eller flere av individets friheter krever Grunnlovs form. Da vedtok Stortinget noe de kalte midlertidig innvandringsstopp og gjorde det til en sak for statsansatte å bestemme hvem som skulle få bo og arbeide i Norge. Til alle tider har nordmenn selv bestemt hvem de vil ta inn i sitt hus eller lokalsamfunn. Denne ulovfestede grunnrettigheten ble grovt krenket overfor de såkalte tyskerbrudene som ikke bare ble fratatt sin konstitusjonelle rett til å bo i Norge med sin ektemake, men som også ble frastjålet sin formue av statsansatte.
Etter 1975 har det gått fra vondt til verre. Norge krenker ikke bare konstitusjonen, men også folkeretten. Vi har tiltrådt konvensjonen om statsløse personers rettslige stilling som gir statsløse rett til å oppholde seg og investere i Norge, men de statsansatte setter jesuittenes hemmelige Schengenpåbud over både statsforfatning og folkerett.
Vi har et politisk system som ikke fungerer og stortingspolitikere som er blottet for verdinormer. Ved Grunnlovsendring er statsråder pålagt å gi sanne og fullstendige opplysninger til Stortinget, noe de aldri har gjort og heller ikke vil gjøre i fremtiden av den enkle grunn at embetsverket ikke informerer politisk ledelse om grunnlag og konsekvenser av de direktiver som EU-kommisjonen trer ned over hodet på oss.
May-Harriet
Synnøve Fjellbakk Taftø har bare sju års skolegang, men har på egen hånd lest seg frem til eksamener som programmerer, systemerer, pedagog og jurist. I 1977 ble hun tatt opp i utenrikstjenesten og tjenestegjorde i Berlin (DDR), New York (FN-delegasjonen), Bangkok og Geneve (EFTA). Da hun i 1992 gikk offentlig ut mot den såkalte EØS-avtalen ble hun erklært alvorlig sinnslidende og avskjediget av regjeringen Brundtland. Synnøve har fortalt om sine opplevelser i diplomatiet og psykiatrien i «Skjoldmøysagaen» og «Nornens Beretning», som begge er gratis tilgjengelig på nettet.
Synnøve arbeidet i Utenriksdepartementet under Gro-Harlem Brundtlands Arbeiderpartiregjering, og ble avskjediget i unåde i 1992. Det var Regjeringen Gro Harlem Brundtland som stod for avskjeden. Avskjeden kom som en konsekvens av hennes avsløringer på metoder som ikke tålte “dagens lys” i saksbehandlingen som Regjeringen og UD er forpliktet å følge i h.h.t. forvaltningsloven. Hun fant ut at det ble gjort grove feil i saksbehandlingen for å føye seg etter EU-saker (fisket) som strømmet på i Utenriksdepartementet. Dette fordi hun som jurist i UD (Utenriksdepartementet) arbeidet med saker vedrørende Regjeringens overivrige EU- tilpasning. Hun reagerte på denne ulovligheten, som bl.a. gikk på å desinformere det norske folk.
Dråpen som fikk begeret til å flyte over for maktapparatet var om EU-direktivene. Bit for bit hadde hennes avsløringer avdekket regjeringens desinformasjon. Kampanjen for å få folk til å akseptere EØS sprakk, takket være personer av Synnøves støpning. Videre ble makteliten redd da de fant Synnøves avsløringer så kompromitterende, at de spredde rykter om henne slik at man ikke skulle ta henne alvorlig - og for at mediafolk skulle ta avstand fra henne.
Synnøve Fjellbakk Taftø – jurist. Forfatter av Skjoldmøysagaen. Taftø arbeider for menneskerettighetene i Norge og mot tvangsbehandling i psykiatrien, ødeleggelse av rettsstaten og den økende korrupsjonen, og har blitt tvangsinnlagt i psykiatrien 4 ganger, senest i februar 1999. Hvorfor? Jo, Synnøve hadde proklamert at hun ville ytre seg om generelle overgrep i Norge, foretatt med myndighetenes velsignelse! Dette skulle skje i Geneve direkte til Torturkommisjonen og direkte til WHO. Dette tåltes ikke, – og veien til Nordland Psykiatriske var ikke lang, og det var med bistand fra politiet!
Innvandringsstoppen ble innført for å danne basis for Norges deltagelse i FNs kvoteflyktningprogram, som det mest menneskerettsfiendtlige av FNs programmer.
Dette programmet er laget for å bistå de landene som har innvandringskvoter først og fremst USA.
Slik fungerte programmet:
Først fikk de store innvandringslandene (USA, CANADA OG AUSTRALIA) finkjemme flyktningeleirene og velge ut de innvandrerne de ville ha.
Retten fikk beskjed om å søke i andre land som deltok, som deltok i kvoteflyktningprogrammet, men ikke Norge.
Til Norge sendte UNHCR (FNs høykommissær for flyktninger) søknad på vegne av de flyktninger som ingen land ville ha, slik som psykiatriske kasus, voldelige personer, opprørsledere og barn under 12 år.
Norges deltakelse i FNs kvoteflyktning program ble aldri tatt opp til drøfting i Stortinget.
Bjarne Lindstrøm og hans kumpaner sørget for at en bevilling til dette programmet ble satt opp i UDs budsjett og dermed var de igang med sin menneskehandel.
Det skjedde fordi Stortinget i 1975 syndet mot det helligste av alle norske rettsprinsipper, nemlig at innskrenkninger i en eller flere av individets friheter krever Grunnlovs form. Da vedtok Stortinget noe de kalte midlertidig innvandringsstopp og gjorde det til en sak for statsansatte å bestemme hvem som skulle få bo og arbeide i Norge. Til alle tider har nordmenn selv bestemt hvem de vil ta inn i sitt hus eller lokalsamfunn. Denne ulovfestede grunnrettigheten ble grovt krenket overfor de såkalte tyskerbrudene som ikke bare ble fratatt sin konstitusjonelle rett til å bo i Norge med sin ektemake, men som også ble frastjålet sin formue av statsansatte.
Etter 1975 har det gått fra vondt til verre. Norge krenker ikke bare konstitusjonen, men også folkeretten. Vi har tiltrådt konvensjonen om statsløse personers rettslige stilling som gir statsløse rett til å oppholde seg og investere i Norge, men de statsansatte setter jesuittenes hemmelige Schengenpåbud over både statsforfatning og folkerett.
Vi har et politisk system som ikke fungerer og stortingspolitikere som er blottet for verdinormer. Ved Grunnlovsendring er statsråder pålagt å gi sanne og fullstendige opplysninger til Stortinget, noe de aldri har gjort og heller ikke vil gjøre i fremtiden av den enkle grunn at embetsverket ikke informerer politisk ledelse om grunnlag og konsekvenser av de direktiver som EU-kommisjonen trer ned over hodet på oss.
May-Harriet