I det siste har det vært fokusert mye
på provosert abort, det vil si fosterdrap. Det har kommet fram
sterke synspunkt mot å forandre loven om selvbestemt abort.
Bare tanken på å forandre loven har
skapt harme og indignasjon – ikke bare fra venstresiden i norsk
politikk. I de største byene har det vært demonstrasjoner til
støtte for den nåværende abortloven. Ja, enda til ved
presentasjonen av den nye regjeringen, den 22. januar, opptrådte en
hel del kvinner i rødt, med senket hode, for å demonstrere for
abort og mot den nye regjeringen. Denne demonstrasjonen gjaldt også
retten til selvbestemt fosterreduksjon (tvillingabort).
Dette minner oss om den røde hesten i
Åp 6.
I 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt av Stortinget. Det innebærer at den gravide kvinne har fått fullmakt til å avgjøre om fosteret, som hun bærer, skal få leve eller dø. Fosterets far har ikke mandat til å forhindre dette. Han er satt helt på sidelinjen i det spørsmålet.
Samtidig er det ufødte barnet rettsløst de 12 første ukene av svangerskapet. Mange tilhengere av provosert abort hevder at fosteret bare er en celleklump og en del av morens kropp. Følgelig hevdes det at moren har lov og rett til å bestemme over sin egen kropp. Men det er ikke sant. Et foster er avhengig av sin mor, men det er et selvstendig individ som bør ha krav på rettsvern og beskyttelse.
Etter Guds ord har ikke noen øvrighet mandat til å gi enkeltpersoner lov til å avgjøre om et ufødt barn skal få leve eller dø. Øvrigheten er innsatt av Gud til å styre og regjere etter Guds bud (Lovens 1. bruk). Den har ikke fullmakt til å gi enkeltpersoner rett til å ta liv (Rom 13,1-5).
Etter Guds ord er provosert abort (fosterdrap) brudd med det 5. bud: ”Du skal ikke slå i hjel!”
Livet begynner med befruktningen. Derfor har fosteret menneskeverd og en uendelig verdi. Livet er gitt av Gud, og det er ukrenkelig.
Samtidig er det ufødte barnet rettsløst de 12 første ukene av svangerskapet. Mange tilhengere av provosert abort hevder at fosteret bare er en celleklump og en del av morens kropp. Følgelig hevdes det at moren har lov og rett til å bestemme over sin egen kropp. Men det er ikke sant. Et foster er avhengig av sin mor, men det er et selvstendig individ som bør ha krav på rettsvern og beskyttelse.
Etter Guds ord har ikke noen øvrighet mandat til å gi enkeltpersoner lov til å avgjøre om et ufødt barn skal få leve eller dø. Øvrigheten er innsatt av Gud til å styre og regjere etter Guds bud (Lovens 1. bruk). Den har ikke fullmakt til å gi enkeltpersoner rett til å ta liv (Rom 13,1-5).
Etter Guds ord er provosert abort (fosterdrap) brudd med det 5. bud: ”Du skal ikke slå i hjel!”
Livet begynner med befruktningen. Derfor har fosteret menneskeverd og en uendelig verdi. Livet er gitt av Gud, og det er ukrenkelig.
I Salme 139,13-16 ser vi hvordan
salmisten ved Guds Ånds inspirasjon forteller hvordan Gud har dannet
et foster i mors liv, og hvor vakkert det utvikler seg. Det er skapt
i Guds bilde til gutt eller jente for å utvikle seg i mors liv, for
å bli født til denne jord og til å leve i samfunnet med Den
treenige Gud.
Herren sier til profeten Jeremia: ”Før
jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du kom ut av mors
skjød, helliget jeg deg. Jeg satte deg til en profet for folkene.”
(Jer 1,5, se også Jes 49,1 og Gal 1,15)!
I Luk 1,39-45 fortelles at da jomfru
Maria kom inn i Sakarjas hus og hilste på Elisabet, sprang barnet i
hennes liv, og hun ble fylt med Den Hellige Ånd. Hun sier: ”Hvordan
kan dette hende meg at min Herres mor kommer til meg? For se, da
lyden av din hilsen nådde mitt øre, sprang barnet i mitt liv av
fryd!”
Vi skal legge merke til at Elisabet omtaler det lille fosteret i Marias liv som ”min Herre”, og forteller at fosteret i hennes eget liv sprang av fryd da hun hørte Marias hilsen.
Følgelig ser vi at Bibelen ikke setter grenser eller foretar gradering mellom ufødt og født liv.
I Skriften blir menneskenes største ulykke og lidelse ofte sammenlignet med et fosters ulykkelige lodd når det blir drept i mors liv (Job 3,16; Sal 58,9; Fork 6,3).
”Menneskets verd og ukrenkelighet beror (….) på at det kommer ut av skaperens hender, og at disse hender verner og leder mennesket inntil det av den samme Skaper blir tatt ut av livet.” (Alf B. Oftestad)
Følgelig ser vi at Bibelen ikke setter grenser eller foretar gradering mellom ufødt og født liv.
I Skriften blir menneskenes største ulykke og lidelse ofte sammenlignet med et fosters ulykkelige lodd når det blir drept i mors liv (Job 3,16; Sal 58,9; Fork 6,3).
”Menneskets verd og ukrenkelighet beror (….) på at det kommer ut av skaperens hender, og at disse hender verner og leder mennesket inntil det av den samme Skaper blir tatt ut av livet.” (Alf B. Oftestad)
Å foreta abort er brudd med Guds bud.
Å bryte med Guds bud er det samme som å ringeakte Gud som har gitt
budene. Både den som aksepterer selvbestemt abort og kvinnen som tar
abort, setter seg opp mot Guds vilje.
Hvem våger å ringeakte budets giver,
Den treenige Gud? Ingen sann kristen kan akseptere fosterdrap, for
det er det samme som å ringeakte Gud. (Bare når det er stor fare
for morens liv, kan det være aktuelt med abort.)
Når politikere og store
menneskemengder går i tog for å støtte loven om selvbestemt abort,
er det uttrykk for ringeakt og forakt overfor Den treenige Gud og
hans livslover for menneskelivet.
Avslutningsvis vil vi si: I følge Guds
ord er mennesket skapt i Guds bilde til samfunn med seg. Derfor har
både ufødt og født liv menneskeverd og er ukrenkelig.
Fosteret er ikke en celleklump, eller
en del av kvinnes kropp, men et eget enestående individ med
livsrett, som har krav på å få næring og bli beskyttet.
Drap på de minste og vergeløse foster
er synd mot Den treenige Gud.
Men når aborttilhengere og kvinner som
har foretatt abort, kommer til erkjennelse av sannheten, kan de få
tilgivelse hos Gud. For Herren vil at alle mennesker skal bli frelst.
Olav H. Kydland
Eivind Gjerde
Otto Jakobsen
Gunnar Holth
Isak Skorpen
Anne-Britt Kydland
Reidun Irene Fossdal
Olav Fossdal
Marie Louise Bjørn
Reidun Bergene Holm
Olav Bergene Holm
Arne Bjarte Lid
Marcus Söderberg
Andreas Brennsæter
Kristine Bergene Holm
Olav Bergene Holm jr.
Eivind Flå
Christian C. Bothmann
Sigurd Brennsæther
Thomas Straumstein
Audun Hjellvik
Britti O. Franzen
Jan Eirik Berre
Johan Bjørn
Magne Austneberg
Knut Erling Frøyland
Dagbjørg Asdahl
Erik Asdahl
Ida Fjære
Sigmund Fjære
André Heian
Margrethe Elisabet Berge
David Berge
Dag Rune Lid
Marika Kvalvik
Audun Kvalvik
Solvor Lende
Mariann Eftevand
Bjarte Espevik
Kristian Gangstø
Lars Egil Obrestad
Konrad Fjell
Trine Rokseth
Bøye Vigdal
Leiv Nesheim
Ingrid Handeland
Steinar Handeland
Kari Helgøy Haaland
Håkon Malerød
Per Bergene Holm
Thomas Hogganvik
Anne Lise Sunde
Magne Sunde
Gerd Kjetilstad
Torvald Kjetilstad
Tore Bjørnar Strøm
Aron Berre
Hogne Straume
Finn-Widar Knutzen
Nils Borge Teigen
Trygve Mangelrød
Vilhelm Gravdal
Solveig K. Opdahl
Odd Eivind Høivik
Torill Husveg
Arne Husveg
Rolf Harald Olsen
Rami Seppälä
Reidun Løland
Fredrik Thorbjørnsen
Bjørn Valde
Kari L. Valland
Kristian Byberg
Olav Berg Lyngmo
Kirsti Fjære
Mathias Skagen Samnøy
Cornelia Fjell
Thormod Fjell
Svanhild Kittang
Eivind Kittang
Erik Jan Billing
Sverre Egeland
Marit Bergene Holm
Robert Johnstad
Asbjørn Fossli
Einar S. Bryn
Finn Indrebø
Ottar Østebø
Gunnar Gjevre
Berit Fjære
Håvar Fjære
Eivind Svendsen
Tormod Nilsen
Inger Rudskjær
Reidar Heian
Ellen B. Riksjord
Per Henrik Bergene Holm
Jostein Berre
Anita Malmin
Steinar Malmin
Steinar Kvalvik
Audhild Stokka
Olav Stokka
Torunn Ånestad
Sverre Ånestad
Per Ove Sæleset
Reidun Holm
Tor Øystein Holm
Olav Aarsland
Magnar Gangås
Ivar Kristianslund
Stine Marie Gangås
Erik A. H. Okkels
Ester Tideman
Erik Høiby
Henrik Baardsen
Eivind Nilsen
Thor Henrik With
Gudmund Johnsen
Torstein Svela
Gudmund Johnsen
Bjørg Bjerga
Arne Bjerga
Bente Natland
Dagfinn Natland
Johanna Østerhus
Johannes Østerhus
Kjell Dybdahl
Pål Are Andersen
Harald Claudius
Irene Aase
Tor Henry Aase
Annlaug Lobekk
Eivind Lobekk
Rudi Stene
Edvard Lobekk
Laila Haraldseid
Tor Magne Haraldseid (139)