Av Hallgeir Oppraak.
Avisen Vårt Land forsøker nå i
forbindelse med påsken å spre det motsatte budskap av hva den
forkynnelse den bibelske påske selv forkynner. Selve kroneksempelet
på denne forkynnelse lar avisen stå på avisens forum: Verdidebatt.
Artikkelen er ikke åpen for kommentarer. Avisen frykter muligens
«usaklige» eller «uredelige» kommentarer, samtidig som den må
ane at den selv ikke har kapasitet eller innsikt nok til å takle
kommentarfeltet, på annen måte enn ved å stenge hele
debattforumet.
Artikkelen
ble første gang publisert for et par år siden. Forfatteren er
tidligere kristen, han er nå blitt en bedreviter. Hans høyeste
ønske ser nå ut til å være å frata kristne selve troen, og får
altså drahjelp fra Vårt Land. Både avisen og forfatteren ser ut
til å vite hva som er riktig tro til forskjell fra vantro, som er
den tro Bibelen selv uttrykker.
Jeg skal komme litt mer inn på
forfatteren under. Først siterer jeg noen strofer fra selve
artikkelen, med egne kommentarer knyttet til underveis.
Det er blitt svært om å gjøre for
mange som kaller seg kristne å tro at Oppstandelsen aldri har
skjedd, at Jesus aldri «fór» opp til himmelen, at Jesus ikke
utførte mirakler osv. Ja, det tas i dag som en selvfølge at det
som Bibelen selv sier er historisk, ikke er det. Man viser til
autoriteter, forskere, man skyver seg inn under disse autoritetene og
istemmer at det ville stride mot «det intellektuelt redelige» å
påstå det Bibelen påstår er sant, og faktisk etterprøvbart.
«De redelige» kristne er ofte
urokkelig overbeviste i sin sak. Men har de beviser? Nei, overhodet
ikke. Ikke engang indisiene de fremfører holder mål. De begrunner
med andre ord sin – manglende - tro på antakelser. Det synes
ikke å bry noen. Man tror at det skal være slik, at det er best
sånn. Det gjelder derfor å misjonere for «saken», og dette blir
så selve saken. Det advares mot en bokstavelig, historisk, tolkning.
Man påstår at en «ikke- redelig» tro kan være direkte skadelig
for folk. «De redelige» tror at de har et hellig kall, gitt dem –
av en eller annen - for å beskytte folk fra skadelig påvirkning.
Jeg kunne nå legge frem en bunke med
apologetisk og vitenskapelig basert litteratur som sannsynliggjør
utover enhver rimelig, forstandig og velmenende tvil om at de
mirakuløse beretningene som finnes både i Det gamle og Nye
Testamente faktisk er sanne, at de er empiri, som det heter, og ikke
myter. Men jeg skal la være, på grunn av plassmangel i denne
sammenhengen. Apostelen Paulus er nøye med å presisere akkurat
dette, at evangeliene nettopp ikke er myter, men bygger på
historiske fakta. En slik påstand virker i dag bent frem uhyrlig og
støtende på «de redelige».
Å forflate begivenhetene i begge
testamentene til å dreie seg om fakta som ikke har skjedd, er en
vranglesing som fratar den kristne tro både mening og substans.
Det er å gjøre seg til en anti-krist og ingen vranglesing kan endre
dette faktum. At denne påstanden faktisk står skrevet i Det nye
testamentet selv, kan ingen benekte. Det er en påstand som faktisk
er et ugjendrivelig empiri, og derfor objektiv sant utsagn,
fundamentert i virkeligheten og sannheten. (Obs: Anti-krister er
de som benekter inkarnasjonen og Jesu guddommelighet, se 1 John 4. 3
og 2 John 2. 2. Det kan her nevnes at «anti» kan bety å «overgå»,
dvs at en anti-krist er en person eller en typos som tror han
«overgår» Kristus selv).
Å benekte påskens historiske
fundament er ifølge undersøkelse nå blitt nokså vanlig. Hele 70 %
av alle som kaller seg kristne i dette landet benekter selve
fundamentet for den kristne tro. Og dette til stor tilfredstillelse
blant folk som kaller seg kristne, men som ikke skjønner at det er
nettopp anti-kristne de i virkeligheten er.
Slike kristne vil imidlertid aldri
få seg til innrømme dette. De vil pukke på sin rett til å gjøre
evangeliet fullstendig irrelevant annet enn som et pedagogisk
virkemiddel – en pedagogisk pisk, samtidig som det utloves – som
en sentimental, og bare mer enn «søt» gulerot - at man skal makte
å skape et paradis av egne krefter, helt uten bistand av Gud selv,
idet man jo må sette seg i Guds sted, skal det de innbiller seg er
Gudsriket, kunne realiseres. Virkemidlene som skal brukes for å
etablere Gudsriket er for disse kristne sosialismen og/eller
ateismen.
Vi skal her presentere noen av
hovedpoengene i Oddbjørn Johannesens innlegg på Verdidebatt i
anledning påsken. Vi kommenterer innimellom. Lesere vil forstå
hvilke sentralpoenger jeg vil ha frem. Johannesens innlegg var å se
på Vårt Lands Verdidebatt også for 2 år siden. Johannessen må
tro at det er et veldig stort behov for Johannessens meninger, for
meninger, og dessuten lite bra funderte og lite aktuell meninger, er
hva det Johannessen kommer med, - ikke stort mer.
Johannessen legger ut:
Jesu oppstandelse regnes for å være
et helt avgjørende dogme i kristendommen, men hvor sannsynlig er det
at det her dreier seg om en historisk hendelse? (Publisert: 18. apr
2019).
I Vårt Land 17. april kan vi lese at
ifølge en fersk meningsmåling fra Norstat er det 35 % av Norges
befolkning som fremdeles tror at Jesus sto opp fra de døde
påskemorgen. … Denne utviklingen er i og for seg ikke særlig
oppsiktsvekkende, siden vår beste kunnskap sier oss at en fysisk
oppstandelse fra de døde er en umulighet. Det sannsynlige er knyttet
til hva som er historisk troverdig - og i forbindelse med påstanden
om en fysisk oppstandelse fra de døde også om hva som er biologisk
troverdig.
Johannesen fortsetter ufortrødent: En
mer fordomsfri – eller "fritenkersk" - måte å nærme
seg problematikken på, kan være å skille mellom historiske,
religiøse og metaforiske sannheter. Jesu oppstandelse kan oppfattes
som en religiøs sannhet, selv om den ikke er historisk sann …
Johannessen vil ha … en konsekvent
ikke-metafysisk tolkning av kristendommen. En "immanent
gudsforståelse". Johannessen synes å være «karismatisk og
verbalinspirert» av liberalteologer – se mer her - som f eks
Herbert Braun og Rudolf Bultmann, (begge teologer som for lengst er
utgått på dato og hvis aktualitet i dag bare finnes i teologiens
historiebøker).
"Braun vil ikke sige, at det er
meningsløst, når det i traditionen siges om Jesus, at han var Guds
søn, og at han er opstanden fra de døde, og at han som den Guds
søn, som døden ikke kunne fastholde, besidder en tidløs magt. Men
han vil sige, at sådanne udtryk. altså f.eks. opstandelse, er en
'gammelkristelig udtryksform og ydermere en omverdensbetinget
udtryksform, hvori man formulerer den autoritet, som Jesus vandt over
mennesker. Vi kan i dag ikke opfatte denne udtryksform som
forpligtende for os selv. Men den autoritet, som disse udtryksformer
tilskriver Jesus, kan meget vel være bindende for os i dag'."
Og i et senere avsnitt:
"Derfor bør vi tage os i vare for
at spørge om et menneske kristelighed og dømme om denne ud fra, om
han anser Jesus for Guds søn eller tror på Jesu opstandelse … Og
bliver vi selv spurgt ud på denne måde, skal vi ikke ængstelig
vige tilbake, men svare klart: I den bogstavelige betydning, hvori
disse titler bruges i Det nye Testamente, kan jeg ikke overtage dem.
- Skulle jeg overtage dem, da måtte jeg sammen med dem overtage
antikke tænke- og forestillingsformer. Og det kan jeg ikke".
… Jesu oppstandelse - livets seier
over død og destruksjon – kan da tolkes som et meget sterkt,
billedlig uttrykk for at noe må dø for at noe nytt skal vokse.
"Livet selv" er livets
mening.
Kommentar:
Nestekjærlighet, anti-materialisme,
anti-hevn, solidaritet, tilgivelse …
Oddbjørn Johannesen har stadig sans
for Jesus, etter å ha lagt av seg «barnetroen», Johannessen er jo
en gammel venn av Jesus, sier han, og gamle venner slår man ikke
hånden av sånn uten videre. I barndommen representerte Jesus
trygghet, forteller Johannesen, og gjennom hele ungdomstiden og inn i
ungvoksen alder hadde han og Jesus et nært forhold.
Men Johannessen kan ikke lenger kan tro
på religiøse forestillinger som jomfrufødsel, oppstandelse,
mirakler, himmel og helvete (hva med "livets to utganger?").
Johannessen mener dog at evangeliene på
sett og vis presenterer et noenlunde riktig bilde av Jesus, og at Jesus
kom med radikale eksempler på hva nestekjærlighet kan bety i
praksis – bl.a. i Bergprekenen, kort sagt: Om noen slår deg på
ditt høyre kinn, så vend også det andre til.
Eller slik: Dere har hørt det er sagt:
‘Du skal elske din neste og hate din fiende.’ Men jeg sier dere:
Elsk deres fiender, velsigne dem som forbanner dere, gjør godt mot
dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger
dere (Matt. 5, 42-44).
Dette er radikalt. Ja, kanskje vi
sogar vil beskrive det som ekstremt, frykter Johannessen. Men å
spissformulere det, det kan Jesus gjøre, for å tydeliggjøre et
poeng, og jeg tror det er det Jesus gjør her, mener Johannesen.
Jesus er kompromissløs, men Jesus levde innenfor en apokalyptisk
kontekst, preget av en overbevisning om at enden var nær, og dette
er jo slik, fordi Oddbjørn Johannssen mener at det er slik, ifølge
Oddbjørn Johannessen, «himself».
Jesus advarer mot materialisme, og
radikaliteten i disse er nok også influert av det apokalyptiske
fokus, fortsetter Johannessen : Selg alt du eier, og del ut til de
fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg
(Luk. 18, 22-23).
Pluss, pluss.
Som fortsatt venn av Jesus kan
Johannessen nå – i flukt med hans egen fortolkning - påberope seg
hans – høyst verdslige – autoritet, og gjøre denne autoriteten
til sin egen legitimitet: Essensen i dette er et verdisyn som advarer
mot å la seg fange i en materialistisk tankegang, mener Johannessen.
Å la seg fange? Johannesen? Ah, ha,
visste vi det ikke, amanuensisen og sensor på frilansbasis ved
videregående skoler, Johannessen in personae, lar seg ikke
fange. Han åler seg ut av fangehullet, dvs det han mener er
absolutte forutsetninger for å forstå Evangeliene, kristendommen og
til og med Jesus personlig, skal vi tro Johannessen.
For Johannessen ikke bare vet, nei, han
vet bedre. Han står – eller setter seg – over alle kristne
rotdogmer. Han tror ikke på at Jesus virkelig døde på korset og at
Jesus sto opp igjen fra de døde tredje dagen. Han har gjort det til
sitt kall å forkynne dette. Det er tydelig at han tror at det
budskapet han selv dermed kommer med, er det virkelige evangelium
eller selve dét virkelig autentiske Glade Budskap. Men annet bevis
på at dette er sannferdig enn de påstander Johannessens selv kommer
med og ut fra egen inderlige overbevisning om at detter er tilfelle,
legges aldri frem.
Johannesen fremtrer derfor i mine øyne
mer som en noe litt for selvhøytidelig «selv-megalomanisert
soterologisk autodidakt» – helt uten autoritet - enn som et
pålitelig, troverdig og sant Jesu Kristi vitne.
(Bare for å si
det litt kronglete her). Og han synes å være overbevist om dette,
altså, at dette er hans hellig funksjon, ja, kanskje til og med at
han er utvalgt av Gud, spesielt, kanskje allerede til og med før
Syndefallet?).
Dette blir tydeligvis for drøyt for
Johannessen, hans «metafysiske gane» tåler ikke denne kosten,
dette for Johannessen akk så bedrøvelige fenomen som den fysiske
oppstandelsen kan avføde. Den blir for anstøtelig, for ham. Han
gjør seg til smaksdommer, en permanent over-sensor, siden han på
dette området ikke kan være frilanssensor - hans normer for
tolkning og tilnærming skal være normative. Han vil de skal gjelde
universelt, som et kategorisk imperativ! Men er ikke dette nettopp
ekstremt å ville og forkynne om?
Johannessen har tydelig satt seg for å
oppdra folk i troen, ved å begrense grunnlaget for troen mest mulig.
Han vil at folket skal følge ham i dette, ja, han ikke bare trygler,
- hadde han hatt maktmidler, hadde han satt sitt igjennom med tvang.
(Johannessen er selvsagt sosialist og sosialister har prøvd å
utradere alt som heter kristendom tidligere, men dette ser selvsagt
ikke ut til å affisere Johannessen, selv om han nok kjenner til at
kommunistene i det sosialistiske «paradiset» tok livet av nærmere
200 000 prester og nonner fra 1917 til 1935, i et storstilt forsøk
på å få folk til å tolke Bibelen som de selv fortolket den,
nemlig som farlig skrap, overtro og dikt osv). Frykten for Bibelens
klare tale var enorm. Den utartet i mord og organiserte blodbad, noe
Johannessen nok vil synes er uhyrlig å bare nevne i denne
sammenhengen.
Men: Johannesen viser gang på gang i
sine epistler i Vårt Land at han solidariserer seg med de fattige og
de marginaliserte. Han befinner seg blant fattige menneskefiskere.
Og dette er hans misjon: For guds skyld få folk til å tro på
liberalteologene, som han selv mener alle må ha sett lyset, og «fått»
den avgjørende eller avsluttende apokalypse, og fordi denne
apokalypsen ifølge Johannesen er sann, fordi han påstår at den er
det. her
Oddbjørn Johannessen er imidlertid en
bløffmaker, han er en hypermagikere, som jeg kaller ham og flere av
hans geliker, og dem er det etter hvert blitt mange av.
Dette er Johannessens hoved-credo, et
credo som virkelig passer inn for vantro kristusfornektere, de
anti-kristne: For jeg var sulten, og dere gav meg mat; «Sannelig,
jeg sier dere: Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre,
gjorde dere mot meg'.
Johannessen vil foreløpig ikke gjøre
Jesu utsagn om til en politisk konkret appell eller 1. mai-parole.
Han holder seg i tømmene. Han har antakelig ennå ikke funnet tiden
inne. Han overlater gladelig til morgendagen å lystre Jesu ordre: I
morgen skal dere gi de sultne mat, om så dere må bøte med livet,
hvis dere ikke sørger for det.
Johannessen har en fantastisk medynk
med Jesus og kjenner hans smerte når Johannesen selv i egen person
tillater seg retten til å innby til fest og gilde, men hvor skal
festen stå?
Alle de innbudte melder forfall, fordi
de er opptatt med en eller annen form for business. Johannesen løper
da straks ut på byens gater og torg og henter inn de fattige og
uføre og blinde og lamme. Først ved å smiske seg inn, så ved å
trygle og be, og så om så med rå makt?
Johannesen er helt klart en
barmhjertige samaritan (Luk. 10, 25-37) – Han får "inderlig
medfølelse" med den hjelpetrengende og halvdøde som ligger
grøftekanten, forslått og blødende. Han renser og vasker sårene
og tar ham med til et herberge.
Johannessen formaner: Du skal elske
Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din
kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv. Han er
kompromissløst nestekjærlig og mener at alle bør følge
Johannessens eget eksempel.
Han sier til og med til noen: Stikk
sverdet ditt på plass igjen i sliren, ellers faller du for sverd.
Johannessen har verdier og idealer som
fremdeles betyr mye for ham. I stikkordsform kan de formuleres slik:
Nestekjærlighet, anti-materialisme, anti-hevn, solidaritet,
tilgivelse.
Når det gjelder det siste –
tilgivelse – henger det nøye sammen med begrepet nåde. Han
empatiserer kulturelt korrekt spesielt med den bortkomne sønn
(Luk. 15, 11-32) – ja, sikkert også med alle dem som det på en
eller annen måte ha r gått overstyr for. Faren – som Johannessen
selv – får en "inderlig medfølelse" med sønnen, et
høyst dennesidig begrep eller dennesidig nåde, er denne nåden,
denne inderlige medfølelsen Johannessen har i seg og som han er så
interessert i å få demonstrert for alle de han selv kaller vantro,
(fordi dette bl a tro på en konkret oppstandelse på den tredje dag
osv.).
Johannessen vil ha en ny start i livet
for den og alle de det har gått skeis for her på jord. Johannessen
later til å tro at dette kan ordnes ved at alle f eks går inn for å
øke skattebyrdene for folk og skape større fordeling, ved at staten
tilraner seg stadig mer «gull», med ham selv eller hans geliker
sittende på toppen av maktpyramiden med all makt til å rause om seg
med.
Johannessen presiserer: Begrepene
verdier og nåde gir ingen mening for meg, om de ikke er anvendelige
for livet her og nå. Det hinsidige er irrelevant.
Så vet vi det. Haken ved det er at
Johannessen vil at alle andre skal tro det, - for han er mot skadelig
tro, som han sier annetsteds på Verdidebatt.
Den apokalyptiske Jesus sier som
Johannessen: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige
ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans
Johannesen tolker i sitt enorme behov
for selvhevdelse, at billedbruken her er «farget» av Jesu
apokalyptiske perspektiv. Johannessen vil ikke ha noe med det
overordnede perspektiv, nemlig at Jesus faktisk er Gud. Johannessen
spør i fullt alvor om det faktisk er slik Jesus virkelig har sagt
dette. Selv kjenner han Jesus bedre enn andre, må vi forstå, hans
Jesus var jo tidligere i Johannessens liv selve tryggheten for ham,
kanskje fra den gang han var så ung at han ikke skjønte at «det
var noe som skurret», skriver han et sted, og den gang da han var
frelsessoldat i selveste Frelsesarméen .
Johannessen igjen: For jeg var sulten,
og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke å
drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og
dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til
meg. Oppsummert lyder domsgrunnlaget mot Johannessen selv slik:
Sannelig sier jeg dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste,
det har dere ikke gjort mot meg.
Johannesen refererer til Skriften her:
Dommen er også streng i lignelsen om den rike mannen og Lasarus
(Luk. 16, 19-31). Den rike mannen har veltet seg i luksus og oversett
den fattige Lasarus, som har oppholdt seg ved mannens port, full av
verkende sår, i håp om å kunne "mette seg med det som falt
fra den rikes bord".
Når Lasarus dør, blir han båret av
engler til "Abrahams fang", mens den rike mannens skjebne
blir evig lidelse i dødsrikets flammer. Også forestillingen om "to
utganger" av livet i denne fortellingen, samsvarer nok med
oppfatninger i Jesu samtid, men nåtidsleseren vil nok fornemme en
viss rettferdighet i denne billedlige beskrivelsen. Den rike mannen
får som fortjent, mens den fattige får oppreisning.
Logikken i det hele tjener et
pedagogisk siktemål, skriver Johannessen – og opp gjennom
historien har disse fortellingene antakelig gitt håp og trøst til
mange mennesker som har måttet tåle brutal undertrykkelse, vold og
fattigdom. Skriver Johannessen.
Men «oppstandelsen» er ikke sann,
ifølge Johannessen. Den skal Johannessen selv sørge for å
virkeliggjøre, må vi tillate oss å tro, via et politisk program
som heter sosialisme, vantro og gudløshet, må vi kunne tillate oss
å antyde.
Johannessen synes ikke å være klar
over at det kan være vanskeligere å tro på den sosialistiske og
egentlig naturalistiske og ateistiske liberalismens hans og hans
revolusjonære ønske – etter alt vi vet om hvilke lidelser
kommunismen og ateismen påførte land og folk f eks i Sovjet – enn
på Inkarnasjonen, Treenigheten og Oppstandelsen.
Men vil Johannes tro dette? Nei, han
sier i full overbevisning: En gang skal rettferdigheten seire. Vi kan
for eksempel ane det i den musikalske tradisjonen fra slavetidens USA
(blues og en tidlig gospel).
Avslutning: Jeg fulgte for noen år
siden litt med på Verdidebatt hvor Johannesen var en flittig gjest,
og alltid nesten helt «korrekt». I en debatt kom man inn på de
såkalte «tre abrahamittiske religioner» og hvor en debattant
da førte en del lødige argumenter for at «de tre abrahamittiske
religioner» var en behendig konstruksjon med ett formål, primært
politisk formål, nemlig å styrke den etter min mening vanvittige
religionsdialogen som har pågått å i snart 100 år, en dialog helt
uten resultater annet enn at de kristne i stadig større tempo har
gitt avkall på sin kristne tro og i stedet lagt inn under seg en
pluraliserende konsensus og synkretisme og hvor da
kristendommen bare blir mer og mer utvannet, tvetydig og mer lik de
andre troende, i det man forsøker å etablere en overgud, som man
tror f eks spesielt muslimer vil kunne akseptere sånn uten videre, -
hvilket er en stor illusjon.
Vel, nok om det, Oddbjørn Johannesen
ble nesten tatt på sengen da det ble fremlagt reelle argumenter mot
sekkebetegnelsen, altså «De tre abrahamittiske religioner».
Han linket umiddelbart til to adresser på Universitet i Oslo, helt
opplagt for å kunne gjendrive motstanderen ut fra pur appell til
verdslig autoritet, og for å kunne skyte seg inn under den høyeste
autoritet, for så riktig å kunne knuse motstanderen, som han var
nødt for å suge kraft av, akkurat som en hypermagiker gjør,
når han vet at han er i ferd med å miste en illusorisk eller
ufortjent fordelaktig posisjon og makt for øvrig.
Johannessen påsto med stor brynde at
termen «De tre abrahamittiske religioner» var en
internasjonalt helt uproblematisk term og en term akseptert av de
høyeste, akademiske intellektuelle og lærde. Han mente da også
antakelig at disse autoritetene ikke kunne kritiseres eller
tilbakevises. Det var liten tvil om at det var nettopp dette som var
hans ubestridelige utgangspunkt, og urokkelige konklusjon, i ett.
Det viste seg imidlertid så at det var
umulig å få Johannessen til å forstå at de autoritetene han skjøv
seg inn over, tar feil over hele fjøla, noe som all den litteraturen
om dette som er blitt skrevet i det siste, viser til fulle, uten at
jeg kan kommen nærmere inn på dette akkurat her. Jeg vil bare vise
til en annen postering her,
som angår den katolske kirkes syn på «de tre abrahamittiske»
religionene.
Mange debattanter i dag viser til
kirkens offentlige uttalelser om dette og tror at termen er akseptert
en gang for alle og da med helt spesifikt innhold de tror uttalelsene
har, de leser ting inn i uttalelsene som ikke er der - men dette
viser seg å være høyst problematisk for dem. Den katolske kirke er
meget forsiktig her, ja, noen vil si «ullen», men leser man
uttalelsene nøye, vil man se at også Den katolske kirke er meget
skeptisk – hvis ikke helt avvisende – til å godta konseptet bak
termen, se her
om bl a Lumen Gentile og boken Favntak
av Anfidsen.
Hvilken faktisk informasjon fantes så
på adressene Johannesen lenket til? Absolutt ingen som helst.
Absolutt ingenting som hadde med saken å gjøre.
Konklusjon: Her ble Johannessen redd
for å bli tatt på senga, her var han redd for å miste både maske
og image. Dette skulle så alt tyde på at Johannessen innerst inne
er en veik person, en lite selvstendig tenker, en etterplaprer, og
dessuten en person som er vanvittig redd for å bli motsagt med lødig
argumentasjon. Han tillater seg å lyve for å få rett. Han viser at
han er en svak debattant, men vil jo så gjerne ha Universitetet i
ryggen, koste hva det koste vil. Johannessen er imidlertid en
intellektuell snob og en sjarlatan, en som gir seg ut for noe mer enn
han i virkeligheten er. Ikke rart at han kan produsere de syrlige og
mest nedrige kommentarer til folk og innlegg han ikke liker,
synspunkter han rett og slett ikke kognitivt makter å forstå.
Johannessens akademiske forfengelighet overgås bare av personer som
Lars Gule, Morten Holm og Johannes Morken, alle tre sterkt engasjerte
aktører på forumet.
Et eksempel fra VD kan illustrere dette
godt. Det dreide seg om et innlegg som jeg tror han svarte like
raskt som rystet på og hvor han skrev at han var nesten 100% sikker
på at innlegget ikke ville ha stått til eksamen!
Detter sier en som altså av og til blir
engasjert som sensor i skoleverket, hvilket han ikke går av veien
for å utbasunere på egen CV eller profil på VD. Det er bare en
ting å si om dette: Sensor Johannessen forstår seg ikke på genrer
og genreforskjeller, på form-ulikheter, på retorikk i et videre
perspektiv, det passer ham ikke å forstå at et innlegg er noe helt
annet enn en eksamensbesvarelse!
Jeg for min del ville aldri i verden ha
engasjert en sensor med en slik faglig sett helt utilstrekkelig
kompetanse, manglende mental fleksibilitet og snevre innsikt og
innlevelse.
Hallgeir Oppraak