”-
Og uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt” (Heb
9,22).
Budskapet
om soning ved blod går som en rød trå gjennom hele Bibelen. Da de
første menneskene syndet, måtte et dyr late sitt liv for å iføre
menneskene en kledning. Da israelittene skulle dra ut av Egypt,
skulle hver familie slakte et lyteløst lam og stryke blodet på
dørstolpene og den øverste dørbjelken. Da dødsengelen så blodet,
gikk han forbi.
Den
grunnleggende tanke i all falsk religion er at mennesket selv må
tilfredsstille guddommen ved egne gjerninger og offer. I Bibelen er
det helt motsatt, for der er det Gud selv som tar initiativet til å
sone menneskets synd. Det skjedde i den gamle pakt ved forbilder og i
den nye pakt ved Jesu forsoningsverk.
Grunntanken
ved soning er at forholdet til Gud skal gjenopprettes, det som ble
brutt ved syndefallet. Skal dette forholdet opprettes på ny, må det
en soning til. Det vil si at et uskyldig liv blir gitt hen for
skyldige. I den gamle pakt leser vi om forskjellige dyr som måtte
late livet ved soning for folket. Guds ord sier: ”For
blodet er det som gjør soning, fordi sjelen er i det” (3
Mos 17,11). Med andre ord: Uskyldig liv ble ofret for de skyldige og
fungerte som en stedfortredende strafflidelse. I den gamle pakt
skjedde dette forbildelig for den fullkomne stedfortredende
strafflidelse ved Jesus Kristus.
På
den store forsoningsdagen gikk ypperstepresten inn i det aller
helligste og stenket blod på nådestolen og foran nådestolen til
soning for seg selv og folket, for som Herren sier: ”For
på denne dag skal det gjøres soning for dere for å rense dere, så
dere blir rene for Herren fra alle deres synder” (3
Mos 16,30).
Utgytelsen
av blod av bukker og okser skulle lære folket på en forbildelig
måte at det måtte soning til. For Gud er en hellig Gud som ikke
tåler synd og misgjerninger. Men det er umulig at blod av okser og
bukker kan bortta synder, sier Skriften (Heb 10,4). Derfor kom Sønnen
til jord i menneskers skikkelse for å utføre Guds vilje. Han ble
vår yppersteprest. Ikke lik de andre yppersteprestene som først
måtte bære fram offer for sine egne synder og deretter for folket.
Men han var hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyet
over himlene (Heb 7,26). Derfor var han ikke en yppersteprest som
hvert år måtte gå inn i det alle helligste med blod, men Guds ord
sier: ”Ikke
med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i
helligdommen en gang for alle, og fant en evig forløsning” (Heb
9,12). Han var på samme tid både ypperstepresten og lammet, for han
bar ikke blod av bukker og kalver inn i helligdommen, men han utgjød
sitt eget blod. Det vil si han døde for å tilveiebringe soning for
alle mennesker (1 Joh 2,2). Følgelig ved dette offer tok han bort
alle verdens synder og vant en evig forløsning.
Jesus
Kristus er den siste Adam som gjenopprettet forholdet til Gud, som
ble ødelagt da vår første representant, Adam, falt i synd. Hans
soning gjelder alle mennesker, for som menneske representerer han
hele menneskeheten og som Gud har hans soning virkning for alle
mennesker til alle tider. Dette er påskens herlige budskap: Alt er
ferdig! Ta imot dette budskap! Forlik deg med Gud!
Hvordan
skal jeg få forlatelse eller tilgivelse for mine synder?
Jesus
har utgytt sitt blod for alle synder, men hvordan skal jeg personlig
få mine synder tilgitt? Troende i den gamle pakt så fram til den
tid da Gud ville fullføre sine løfter om frelse. De var klar over
at synden skilte dem fra Gud, men Gud åpenbarte for sine
åpenbaringsvitner om at Gud er en nådig Gud som på basis av
soning, glemmer synder og utsletter misgjerninger. Grunnbetydningen
av begrepet vi oversetter med tilgivelse eller forlatelse, kommer av
et verb som betyr ”å sende bort”. Med andre ord synden og
misgjerningene blir sendt bort fra den troende. Salmisten sier (Salm
103,12): ”Så
langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt
fra oss”.
I
Mika 7,19 tales det om at Gud skal kaste alle deres synder i havets
dyp, og profeten Jesaja sier at Gud kastet alle syndene bak sin rygg
(Jes 38,17). Profeten Jeremia sier at Herren vil forlate deres
misgjerninger og ikke komme deres synder i hu (Jer 31,34).
I
den nye pakt (NT) forbindes syndsforlatelsen alltid med Jesus Kristus
(se Apg 5,31; 13,38; Ef 1,7; 4,32; Kol 1,14). Jesus sier selv at i
hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle
folkeslag (Luk 24,47). På grunnlag av Jesu Kristi blod som ble
utgytt på Golgata kors for alle mennesker, kan nå alle få syndenes
forlatelse. Guds hellige reaksjon mot synden ble sendt bort fra
menneskeheten og rammet Jesus Kristus. Følgelig får alle som tar
sin tilflukt til Jesus og lar seg døpe, syndenes forlatelse og
dermed evig liv. Men de som ikke vil tro på Jesus, vil bli dømt
etter sine gjerninger og kastet i ildsjøen med uoppgjorte synder,
uten håp om syndenes forlatelse (se Åp 21,8).
Syndenes
forlatelse skjenker den troende forlatelse eller frikjennelse for
syndens skyld. Derfor sier Luther: ”Hvor
syndens forlatelse er, der er liv og salighet”.
Dermed befrir syndenes forlatelse den enkelte fra en ond samvittighet
og fører til fred med Gud i en god samvittighet.
Påskens
budskap er budskap om soning, forsoning, syndenes forlatelse og
rettferdiggjørelse ved tro for alle mennesker. Salige er de som har
tatt imot frelsen i Jesus Kristus!
Hans
Adolph Brorson skriver i en sang:
Takk,
Fader, at du var så god Mot Adams falne ætt,
Du
frelste oss ved Lammets blod Og gav oss barnerett.
Deg
priser nå hvert åndedrag, Hvert sukk og hjerteslag.
Guds
Lam, for all den kval du led, Takk, takk i evighet!