Jeg snakker om krig og okkupasjon av Norge 1940 -1945. Skal vi si ved krigens begynnelse var der 10% reelle øyeblikkelige motstandsfolk mot 90% enten kollaboratører eller passive? Dersom vi deler de 90% inn i to grupper 45% hver tror jeg det ikke så langt fra sannheten. Hva det gjaldt? Det gjaldt vår nasjonale frihet, det gjaldt kampen i Europa mot den farlige ideologien nazismen.
Da det ble klart at tyskerne kom i retrett etter vinterkrig i Sovjetunionen og det forferdelige blodbadet i kampen om Stalingrad, da fikk plutselig endel flere nordmenn «motet» opp; de ville ikke forholde seg passive likevel. På Østlandet dro gutta på skauen da det tydelig avtegnet seg at tyskerne ville tape. For så å returnere som de store undergrunnsheltene ved okkupasjonens slutt. Av ekte helter var der få.
Nå i Europa gjelder det kampen mot islamismen - et Europa sterkt svekket forsvarsmessig, men mest sårbar på grunn av et EU av karrierefolk og byråkrater. I en uskjønn blanding av sosialister og globalister som, alle godt betalt og helt sikkert bevisst slik, tenker på seg selv. Det blir knapt motstandsfolk av slike. Derfor fortsetter orkesteret å spille. Derfor må andre stå for motstanden som imidlertid søkes kneblet nå i Europa av dagens kollaboratører, og med alle midler, også ulovlige. Dette går på ytringsfriheten løs, også i dagens Norge.
Det er klart at EUs målsetninger går egoistisk for overnasjonal myndighet og et Europa forandret gjennom fremmed innvandring. Det forklarer hvorfor globalistiske landsmyndigheter er mindre lydhøre blitt for sin egen befolkning, også i Norge. Og folkeopprøret nærmer seg, kanskje allerede påbegynt i Frankrike. Dersom det er sant at Børge Brende, en av Høyres antatte fremste tvitret (angivelig etter New Zealand massakren) at «han var imot nasjonalismen» er det naturlig å spørre hans etterfølgende utenriksminister om også hun er sorten, implisitt mot Norge. Ja, og hva med vår statsminister: Er hun også mot den sunne nasjonalismen, den som setter Norge først uten å tråkke på andre? Da ligger vi dårlig an.
At Ap ser seg politisk egoistisk tjent med globalisme det kan jeg forstå. De førte som kjent før andre verdenskrig til den kjent «det brukne geværs» politikk, en ryggende passiv naiv holdning, skulle det vise seg. Men opp mot fanatiske fiender nytter ikke godhet og slikt. Fordi enhver ettergivenhet blir sett på som svakhet som oppmuntring til ytterligere krav. Våre politikere gjør nemlig den store feil at de tror de fremmede tenker noenlunde rasjonelt som seg selv. Enten det, eller de liker å tro slik fordi de ikke lenger makter å konfrontere egne feil. Eggene er gjort til eggerøre og de vet ikke å reversere prosessen. Det ærlige ville være å innrømme det, og å vike plass til noen som tør, vil og kan.
Men ærlighet skorter det på. De forfeiledes feige mottrekk er å søke å forstumme dissidentene som i et autoritært samfunn. I England er det beste eksempelet folkekjære Tommy Robertson som må slåes til marken med alle lovlige og ulovlige midler - fordi han «påpeker» og rett og slett slik beskjemmer politikerne. I Danmark er politikerne også blitt nærmest desperate og politi-pågriper nå de islamkritiske som var de nasjonale forrædere. Sverige er tapt, ferdig snakka. Og i Norge har myndighetene bestemt avskrekkende strengere straffer mot dem som ikke er politisk korrekte, altså dem som tør besvære seg over landets skjeve utvikling. Til tross for grunnlovens bestemmelser om vår ytringsfrihet.
Dan Odfjell, Samfunnsdebattant.