 |
| Kun Saladin har fått egne dager i Oslo – så langt. |
Av Dan Odfjell.
Jeg går direkte til konklusjon i kronikken «De mest intolerante vinner» på document.no 5/5/19 skrevet av Belisarius. Han påpeker den uforholdsmessige store konsekvensen av den islamistiske «umedgjørlige 3-4% minoriteten i et samfunn» som sterkt undervurdert pga dens emergent virkning. Og at de mange som virkelighetsbeskriver trusselen absolutt er rasjonelle, i motsetning til myndighetenes irrasjonelle ryggende oppførsel.
Kronikken bør leses og den konkluderer med at når de alternative mediene (i motsetning til riksmediene) refererer til islamistenes mål og aspirasjoner er det aldeles ikke konspirasjon, men virkeligheten, ja hva sistnevnte selv proklamerer. De ubøyelige islamistene følger ordrett Mohammeds siste ord: «Der er ingen annen Gud enn Allah. Jeg ble beordret av ham å sloss helt til alle mennesker erkjenner Allah som den eneste». Disse ordene er gjentatt i variasjoner helt fra Saladin i 1189 og forkynnes overalt i moskeer og i andre fora fra islams lærde. Dette kan faktisk leses som en åpen bok for dem som tar seg møyen og som vil forstå. Jeg tør spørre om statsrådene har gjort det? For dette er regjeringens mest presserende ansvar.
Forfatteren Belisarius påpeker forøvrig at den tidligere slovakiske statsministeren Robert Fico har sagt «at vi (EU) er i ferd med å begå rituelt selvmord» og, som noen av sine referanser bruker han Murray, s 228 og også Taleb, s 86. Forfatterens oppsummering hitsettes:
«Det er ikke irrasjonelt å være bekymret over at stedlige norske seder og skikker skritt for skritt endres ved at merkesteinene for hva som er akseptabel oppførsel umerkelig forflyttes over tid. Derimot er det irrasjonelt av vår elite ikke å føre an i forsvaret av samfunnet mot intolerante salafister. Eliten kommer heller ikke til å være immun mot effektene. Undervurdering av salafister som ikke bruker vold, skjer muligens pga begrenset størrelse og at man reduserer samfunnet til interaksjon i enkle handling-virkning årsakskjeder. Dermed ser man bort fra emergent effekt i et komplisert samfunn som gjør at en umedgjørlig minoritet kan få på-virkning langt ut over sin størrelse».
Dan Odfjell, Samfunnsdebattant.
Jeg går direkte til konklusjon i kronikken «De mest intolerante vinner» på document.no 5/5/19 skrevet av Belisarius. Han påpeker den uforholdsmessige store konsekvensen av den islamistiske «umedgjørlige 3-4% minoriteten i et samfunn» som sterkt undervurdert pga dens emergent virkning. Og at de mange som virkelighetsbeskriver trusselen absolutt er rasjonelle, i motsetning til myndighetenes irrasjonelle ryggende oppførsel.
Kronikken bør leses og den konkluderer med at når de alternative mediene (i motsetning til riksmediene) refererer til islamistenes mål og aspirasjoner er det aldeles ikke konspirasjon, men virkeligheten, ja hva sistnevnte selv proklamerer. De ubøyelige islamistene følger ordrett Mohammeds siste ord: «Der er ingen annen Gud enn Allah. Jeg ble beordret av ham å sloss helt til alle mennesker erkjenner Allah som den eneste». Disse ordene er gjentatt i variasjoner helt fra Saladin i 1189 og forkynnes overalt i moskeer og i andre fora fra islams lærde. Dette kan faktisk leses som en åpen bok for dem som tar seg møyen og som vil forstå. Jeg tør spørre om statsrådene har gjort det? For dette er regjeringens mest presserende ansvar.
Forfatteren Belisarius påpeker forøvrig at den tidligere slovakiske statsministeren Robert Fico har sagt «at vi (EU) er i ferd med å begå rituelt selvmord» og, som noen av sine referanser bruker han Murray, s 228 og også Taleb, s 86. Forfatterens oppsummering hitsettes:
«Det er ikke irrasjonelt å være bekymret over at stedlige norske seder og skikker skritt for skritt endres ved at merkesteinene for hva som er akseptabel oppførsel umerkelig forflyttes over tid. Derimot er det irrasjonelt av vår elite ikke å føre an i forsvaret av samfunnet mot intolerante salafister. Eliten kommer heller ikke til å være immun mot effektene. Undervurdering av salafister som ikke bruker vold, skjer muligens pga begrenset størrelse og at man reduserer samfunnet til interaksjon i enkle handling-virkning årsakskjeder. Dermed ser man bort fra emergent effekt i et komplisert samfunn som gjør at en umedgjørlig minoritet kan få på-virkning langt ut over sin størrelse».
Dan Odfjell, Samfunnsdebattant.