Den stille revolusjon
I Norge har det skjedd det jeg vil kalle for en stille revolusjon. Det inntrådte på 70 og 80 tallet. Det var tiår med abortlov, likestilling, samboerskap og homofili. Det fortsatte inn i vårt århundre med ny ekteskapslov og diskrimineringslov. En utvikling som kjennetegnes ved at kristne verdier ryddes til side.
En revolusjon innebærer at bestående verdier erstattes med helt nye verdier. Tilværelsen snus på en måte på hode. Det som før var rett, blir nå galt, og det som før var galt, blir nå rett.
Men den norske revolusjonen kan ikke sammenliknes med den franske revolusjonen eller oktoberrevolusjonen i Russland. I begge disse tilfellene var det folket som gjorde opprør mot det bestående. I det norske tilfelle var det omvendt. Det var landets elite, landets meningsbærere, som media, akademia, regjering og politikere som trådte helt nye verdier ned over hodene på det norske folk. Folket ble aldri spurt. De nye verdiene ble markedsført som noe selvfølgelig, en åpenbaring som sto over enhver diskusjon. Det skulle bare være sånn, punktum.
Det Norge vi kjente fra tidligere og senest på 1950 og 1960 tallet har forsvunnet. Vi får nye verdier som har erstattet de gamle. Og hva er det så som forsvinner, og hva er det nye som er kommet inn?
Det som forsvinner er vår nasjonale kultur, nasjonale verdier og vårt nasjonale tenkesett. Alt som kan knyttes til det særnorske, herunder kristendommen, fases ut.
Inn kommer multikulturen, internasjonalisering og et globalt tenkesett. Menneskerettighetene er blitt samfunnets nye ledesnor, eller som professor Terje Tvedt sier: Menneskerettighetene blir det sekulære samfunns nye religion. Menneskerettighetene er noe alle måtte gi sin tilslutning til for å handle riktig og moralsk. I denne kulturomveltningen blir likestilling og homofili de nye flaggsakene. Kristendommen blir forvist til skammekroken.
I Bondeviksregjeringens stortingsmelding nr. 49 (2003 -04) vedgår regjeringen at kristendommens stilling i samfunnet var gått tapt. Stortingsmeldingen ble lagt fram i kjølvannet av den såkalte verdikommisjonen, nedsatt av statsminister Bondevik i 1998. Bondevik ønsket opprinnelig at kommisjonen skulle bekrefte kristne verdier som landets fellesverdier. Men dette skjedde på et tidspunkt hvor staten allerede hadde akseptert multikultur og menneskerettigheter som nye fellesverdier. Dette utelukket kristne verdier og kommisjonen endte med total forlis.
Terje Tvedt skriver i en kommentar at på samme måte som Stiklestad betegnet kristendommens seier i Norge, symboliserer Bondeviks verdikommisjon kristendommens nederlag som samfunnets verdigrunnlag.i
Det er forøvrig betegnende at i nevnte stortingsmelding blir ordet kristen ikke nevnt en eneste gang, mens ordet muslim blir nevnt ni ganger. Meldingen inneholdt ingen referanser til norsk kultur.
Men det norske var blitt forsøkt utradert flere ti-år tidligere. I Oddvar Nordlis Stortingsmelding nr. 74 (1979-80) blir det norske folk omtalt som en majoritetsbefolkning – ikke som nordmenn. Dette var en ny terminologi som skulle understreke at vi nå levde i et multikulturelt samfunn.
I 1995 kom Gro Harlem Brundtlands med en utredning (NOU) der den norske kulturen ble fullstendig avskrevet. Vekten skulle nå legges på innvandrernes kultur. I hele utredningen på 207 sider ble norske verdier ikke nevnt en eneste gang.
Året etter sa daværende kulturminister Turid Birkeland at hun overhode ikke trodde det var viktig å verne om det norske.
Det er dette jeg vil kalle for den stille revolusjon. Menneske-rettighetene blir opphøyd til et nasjonalt dogme til erstatning for kristendommen. Det flerkulturelle samfunn kommer som erstatning for nasjonale verdier. Bak dette ligger troen på at menneskeheten bæres oppe av universelle verdier.
Det vil si at våre politikere mener at det finnes felles verdier i alle religioner og kulturer, og det er dette samfunnet nå skal bygge på. Å satse på en spesifikk religion eller en spesifikk kultur blir sett på som dysfunksjonelt, for ikke å si bakstreversk. Vi er nå alle del av det store universelle fellesskap.
Men det var ingen som spurte om du og jeg var enige i dette. Vi ble bare stilt overfor et fait accompli (en kjensgjerning).
Kongens tale
Det nye Norge som nå stiger fram ble glimrende illustrert av kong Haralds tale i slottsparken 1. september 2016. Vi sakser:
«Det er ikke alltid så lett å si hvor vi er fra, hvilken nasjonalitet vi tilhører. Det vi kaller hjem, er der hjertet vårt er – og det kan ikke alltid plasseres innenfor landegrenser.» Dette er en hyllest til multikulturen.
«Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre.» Dette er en hyllest til normløshet.
«Nordmenn tror på Gud, Allah og ingenting.» Hva vi som folk tror på, betyr ikke lenger noe. Alt er like bra.
De som trodde at kongen skulle tale om norske verdier, norsk kultur, og norske tradisjoner, tok altså grundig feil. I stedet gir han tilkjenne et radikalt brudd med fortiden. Nordmenn har ikke lenger enerett på sitt eget land. Nå kan alle med like stor rett kreve landet som sitt. Kristendommen avfeies med at Allah er like bra som Kristus.
Kongen taler på vegne av det offisielle Norge. Han slår fast at noe uavvendelig har skjedd. Det nye Norge har steget fram fundert på unikultur og troen på verdensomspennende felles verdier. Borte er både nasjonen og kristendommen. Kongens tale ble lovprist av en samstemt norsk presse.
Det nye Norge er et dårlig varsel for oss som har en personlig kristen tro. Vi er i beste fall å forstå som museumsgjenstander. På litt sikt er det all grunn til å tro at kristne verdier vil bli forstått som sand i maskineriet. Det er trolig med rette. Kristne verdier lar seg ikke forene med normløshet, eller med andre religioner som islam, ei heller med nasjonalstatens oppløsning.
Vi er altså ikke på parti med den nye verdensanskuelse. Det vil nok bli følbart. Vi nordmenn er vant med å marsjere i takt og mene det samme. En radikal motpol basert på kristen tro, vil ikke bli akseptert.
Og da kan vi stille spørsmålet:
Når begynte avkristningen og hvorledes har den utviklet seg over tid?
Det er de som vil trekke trådene helt tilbake til opplysningstiden på 1700 tallet. Det var en gjennombruddstid for vitenskap og fornuft. Men det var samtidig et angrep på tradisjonelle autoriteter som stat og kirke. Sannheten ble ikke lenger forvaltet av religionen alene. Tvert om, frigjøring fra kristendom ble sett på som en forutsetning for menneskets frie utfoldelse. Tankegangen var meget lik den vi finner i toneangivende kretser i dag. Man setter mennesket i sentrum. Mennesket er alle tings mål.
I en leder fra januar 2009 skriver daværende redaktør i Dagen Odd Sverre Hove at det er vanlig å datere starten på avkristningen i Norge tilbake til 1880-årene. Han viser til at tankene fra opplysningstiden for alvor slo inn over norsk kulturliv på slutten av 1800-tallet.
Nesten alle av de store kulturpersonene fra denne tiden som Bjørnson, Wergeland (død 1845), Garborg og Kielland tok stilling mot kristendommen. De var alle opptatt av å bygge det nasjonale Norge, men dette måtte være et Norge som var fri for tradisjonell kristendom. Det gjaldt særlig kirkens syn på ekteskap og moral, men også sentrale kristne dogmer ble retusjert bort.
Betydningen av at kultureliten vender seg imot kristendommen, er at den grunnleggende enighet om de verdier som samfunnet skal bygge på, kommer under press. Tradisjonell kristendom var ikke lenger det selvsagte verdigrunnlag.
Denne utviklingen forsterkes ved innmarsjen av den liberale teologi. Også den var influert av opplysningstidens tanker. De momenter i den kristne tro som ikke holdt mål i møte med den moderne vitenskap, måtte lukes bort. Det bibelske budskap måtte tilpasses den sunne fornuft.
Vi må også nevne Øivind Andersen. Han var opptatt av historiens faser og slår fast at vi nå er inne i det han kaller for forkastelsens fase. Den kjennetegnes ved at den sataniske innflytelse tar overhånd og en hedensk tenkemåte blir mer og mer populær. Det gror fram en åndelig mentalitet med forakt for Guds ord og kristelige verdier. Idealet i slike tider blir humanitet og liberalisme.
Forkastelsens fase begynte omtrent på 1850 tallet, skriver han. Men så føyer han til det de fleste andre unnlater å nevne: slike tider drar etter seg Guds rettferdige dom. Og da viser han til de kriger vi har hatt i det 20. århundre – altså første og annen verdenskrig.ii
På begynnelsen av 1900 tallet makter kristenfolket å gjøre motstand. Men på 1930-tallet begynner det å rakne. Både politikken og kulturlivet er i mellomkrigsårene preget av radikale strømninger. Hos Knut Hamsun for eksempel spiller kristendommen ingen rolle. Sigurd Hoel og Arnulf Øverland står fjernt fra kristendommen. I det politiske liv er Arbeiderpartiet på full fremmarsj og de er erklærte motstandere av kristendom. De gjør sitt beste for å luke kristendommen ut av skoleverket.
Så kom krigen og angrepet på Norge. Kristne ledere i kirke og misjon organiserte seg i noe som het Kristent samråd. De så 9. april 1940 som en Herrens straff over forfallet i landet. I en fellesuttalelse fra oktober 1940 heter det: «Det gjelder for oss å høre hans røst og bøye oss i oppriktig bot for våre synder.»
Ole Hallesby sa det slik:
«Gud har rett når han tukter og straffer oss her i Norge. Vi har syndet så meget og så grovt her i landet, både de troende og de vantro, både den enkelte og folket, at Gud ikke kunde utsette straffen lenger.» Men så legger han tankevekkende til at mange mennesker «ser ikke Guds veldige hånd. De forstår ikke Guds rettferdige straff over Norges synder.» iii
Tankegangen her er nøyaktig den samme som hos Øivind Andersen. Gud må overgi menneskene til dom fordi de setter seg opp mot ham.
I dag ser vi at mange kristne viker tilbake for en slik tankegang. Gud dømmer riktignok, men ikke før på den ytterste dag. Her i tiden er det bare Guds nåde som gjelder. Men dette er en helt bibelfremmed tanke. En tanke som bare viser hvor langt bort fra Bibelen selv mange kristne er kommet.
Etterkrigstiden
Etterkrigstiden preges av tre klare utviklingstrekk: Arbeiderpartiets kamp mot kristne posisjoner; kristenfolkets tilbakelente holdning og framveksten av et overflodssamfunn.
Det er summen av disse tre kreftene som knekker kristendommens posisjon i samfunnet. Den islamske innvandring som kommer mye senere, fungerer bare som et slags begravelsesbyrå. Muslimene kommer til duk og dekket bord, til et hus som allerede er tømt for åndelige verdier.
En av dem som raskt forstod at vi i de første etterkrigsårene var kommet i en ny situasjon, var Egil Aarvik. I boken «Vi gjemmer oss på bedehuset» slår han fast at vekkelsens tid er forbi. Den forsvant allerede i mellomkrigsårene. Krigen hadde ikke brakt oss noen åndelig fornyelse slik mange hadde håpet. Det har skjedd en endring i folkets grunninnstilling til kristendommen, skriver han. Kristendommen eksisterer ikke lenger som en realitet i folkets bevissthet. Folk tror på levestandard, ikke på Guds velsignelse.
Egil Aarvik forstod hva som var i emning. «Nyhedenskap» var et ord som han ofte brukte, og nyhedenskapen var i ferd med å ta overhånd, skriver han.iv Men han møtte ingen forståelse verken i kirken eller på bedehuset.
Utviklingen i etterkrigsårene er nok kjent for mange. Men vi våger oss allikevel på en rask oppsummering.
Det første angrepet på det kristne verdigrunnlag kom allerede i 1946 med statens overtakelse av Oslo Lærerskole. Den ble drevet av Indremisjonsselskapet og var en bærebjelke i kristenfolkets innflytelse på samfunnet. Men fra nå av skulle all lærerutdanning være et statlig ansvar.
For Arbeiderpartiet var Oslo lærerskole en anstøtsstein. Partiet innså at dersom det skulle klare å forme det norske samfunn i sitt bilde, måtte den innflytelse som lekmannsorganisasjonene representerte, brytes ned.
Fra Stortingets talerstol ble dette sagt i klartekst. Fra Arbeiderpartiets representanter het det at Oslo lærerskole representerte pietisme og trosfanatisme. Kirke- og undervisningsminister Kaare Fostervoll mente at Oslo lærerskole var en sektorskole og uforenelig med den demokratiske utvikling i landet.
Professor Ole Hallesby, også formann i Indremisjonen, reagerte med å si at vi nå hadde fått et flertallsdiktatur som var uforenelig med demokratiets vesen.v Den kristne dagspressen uttalte seg i liknende vendinger.
Men i det store og hele var kristenfolket passive. Kristenfolket var opptatt av fred og gjenreisning. Prof. Carl Fr. Wisløff skriver i sin kirkehistorie at kampen mot nazismen hadde tappet kristenfolket for alle krefter. De var ikke innstilt på å ta kampen opp mot et nytt statstyranni. Kristenfolket var gått inn i en ”åndelig dvaletilstand”.vi
I 1953 inntreffer den saken som mer enn noe annet skulle bli skjebnesvangert for kristendommens plass i det norske samfunn – den såkalte helvetesdebatten. Professor Ole Hallesby holder en radiooverført søndagspreken fra Storsalen i Oslo. I talen sier han blant annet følgende: «Hvordan kan du som er uomvendt legge deg rolig til å sove om kvelden, du som ikke vet om du våkner i din seng eller i helvete?»
Dette falt Kristian Schjelderup, biskop i Hamar tungt for brystet. Han rykket umiddelbart ut og sa at læren om evig helvetesstraff ikke hørte hjemme i kjærlighetens religion. Dermed gjaldt striden ikke bare Hallesbys valg av ord, men det stod om et hovedpunkt i kirkens lære.
Vi skal ikke gå nærmere inn på denne debatten, men nevner bare at Schjelderup fikk full støtte av Kirkedepartementet, som konkluderte med at han ikke hadde satt seg utenfor bekjennelsen.
På et stort lekmannsmøte på Nærbø i Rogaland 1.mai 1957 konkluderer Hallesby med å si at fra i det øyeblikk den verdslige statsmakt gav Kristian Schjelderups teologi sin godkjennelse, opphørte Den norske kirke å være en bekjennelseskirke.
Det må vi si oss hjertens enig i. Det var ikke Kirkemøtet i Trondheim i 2017 som satte punktum for kirken som bekjennelseskirke. Det skjedde 60 år tidligere.
Schjelderup hadde angrepet et kjernepunkt i den kristne lære. For dersom det ikke fantes noen fortapelse, hva skulle man da frelses fra? Hele forsoningslæren kom med ett i et nytt lys.
I årene som fulgte gikk man stadig stillere i dørene når det gjaldt tale om synd, dom, død og fortapelse. Den hellige Gud måtte vike plassen for ”den alminnelige kjærlige Gud”. Samfunnet var i endring og kirken måtte tilpasse sin teologi om den fremdeles skulle være en folkekirke.
Det siste eksemplet på hvor vi i dag har havnet, gir biskopen i Bjørgvin Halvor Nordhaug. I et intervju med Dagen 24. mai i fjor sier han at det å fokusere på synd, dom og nåde ikke vil slå an. Slik tale kommuniserer ikke med dagens mennesker. Kirken må heller fokusere på Guds plan med menneskene om et godt og meningsfylt liv.
Kirken oppgir med andre ord å forkynne det kristne evangelium.
Den samme Schjelderup ble årsak til ny strid noen få år senere. I 1961 ble Ingrid Bjerkås ordinert til den første kvinnelige prest i Den norske kirke av nettopp Kristian Schjelderup. Før ordinasjonen uttalte seks av landets ni biskoper at kvinnelig prestetjeneste var uforenelig med Guds skaperordning og utsagn i Det nye testamentet.
Seks år tidligere i 1955, hadde et enstemmig professorråd ved Menighetsfakultetet (MF) uttalt at det var stridende mot Den Hellige Skrift at kvinner kunne inneha presteembetet.
Debatten om kvinnelige prester kom til å rase i flere ti-år. Høsten 1972 skjedde en dramatisk endring. Et flertall i MFs lærerråd var kommet til den slutning at de aktuelle tekstene i Det nye testamentet måtte sees i lys av datidens samfunnsordning. Det dreide seg følgelig om et ordningsspørsmål. Kvinneprestspørsmålet var ikke lenger i strid med Guds ord og kirkens bekjennelse.
Et betydelig mindretall mente at det måtte være galt å gjøre formaningene i Skriften tidsbetinget. Kvinnens underordning var ikke noe tidshistorisk som vi i vår egen tid kunne heve oss høyt over. Mindretallet fryktet for de konsekvenser flertallets resonnement ville føre med seg.
Det var også hovedpoenget til den kjente svenske biskop Bo Giertz da han i november 1976 kom til Menighetsfakultetet for å tale om kvinneprestspørsmålet.
Kvinneprestspørsmålet er selve «testfrågan”, sa han.
«Testfrågan på hva?» På bibeltroskap.
"Å være kristen er å tro som apostlene" sa Bo Giertz. "Guds menighet er bygd på apostlenes og profetenes grunnvoll. Men er vi villige til å holde fast på apostlenes lære", spør han. Det er her kvinneprestsaken kommer inn og blir selve «testfrågan.»
Tankegangen er den at Guds ord verken kan endres eller rokkes. Det er ikke tidsbetinget, men står fast til alle tider. Hvis man nå begynner å trekke den slutning at den ene av Paulus sine formaninger er bestemt av datidens oppfatning, så kan det samme resonnementet anvendes også på alle andre formaninger i Det nye testamentet. Man begir seg med andre ord inn på en rutsjebane som ingen ende har.
Menighetsfakultetets vedtak skapte presedens for at formaningene i Det nye testamentet kunne forstås som tidsbetingede. Man førte inn begreper som ”vår tids forståelse”. Men ved å gjøre dette fraviker kirken det reformatoriske prinsipp ” Skriften alene”. Ved å oppgi dette prinsippet fratok kirken seg selv det eneste redskapet den hadde til å demme opp for utviklingen. Den kunne ikke lenger si: ”Det står skrevet”.
Helvetesdebatten og kvinneprestsaken er de to viktigste sakene i kirkens etterkrigshistorie. Helvetesdebatten åpner for at det går an å ha to ulike syn i kirken på et så sentralt lærespørsmål som frelse og fortapelse. I kvinneprestspørsmålet angripes den kristne etikk og den gudgitte skaperordning. I begge sakene angripes Bibelens autoritet. Det som senere kom til å skje, er egentlig bare en logisk videreføring av disse to sakene.
Det neste ti-året, 70-tallet blir et dramatisk vendepunkt. I tur og orden demonterer nå Arbeiderpartiet de kristne posisjonene. Bare ved en anledning reiser kristenfolket motstand, abortsaken. Ved første gangs behandling i Stortinget i 1975 klarer Folkeaksjonen mot fri abort å samle inn 600 000 underskrifter mot loven. Det fører til at den blir utsatt i tre år.
Regjeringen sier rett ut at målsettingen er å omforme samfunnet. Tradisjonelle kristne verdier skal bort og erstattes med likestilling og demokrati. Sentralt står Familiemeldingen 1973-74 og Likestillingsloven fra 1974-75. I begge disse Stortingsdokumentene angripes og omdefineres den tradisjonelle kristne forståelse av familien, barne-oppdragelsen og samlivsspørsmål.
Likestilling var det nye ideologiske dogme som brøt igjennom på 70-tallet og som ble brukt som brekkjern for å fjerne kristne posisjoner i samfunnet.
I dag har likestillingstanken nærmest fått en religiøs posisjon. Det er selvsagt at likestilling må ligge til grunn for alle de vedtak som blir gjort overalt i samfunnet. Selv kirken har ingen motforestillinger.
Likestilling er også en grunnleggende forutsetning for det flerkulturelle samfunn der alle religioner og kulturer skal ha lik verdi. Kristendommen har, til tross for sin posisjon etter grunnloven, i praksis ingen fortrinnsrett.
I tidligere foredrag har jeg talt om likestillingstankens historiske røtter. At den går tilbake til den franske revolusjon og stod meget sterkt i den kommunistiske verden. Vi får nøye oss med å slå fast at likestillingstanken er sekulær i sitt vesen og at den fra første øyeblikk hadde brodd mot religionen.
I henhold til kvinnebevegelsen representerer Bibelen det patriarkalske mannssamfunn som kvinnebevegelsen er til for å bekjempe. Det er blitt sagt at drivkraften i kvinnebevegelsen er ”et egalitært raseri” som retter seg både mot tradisjonelle institusjoner og ordningene i Guds skaperverk.
Vi finner ingen bispeuttalelser fra dette tidsrommet som tar opp likestillingsprinsippet eller likestillingsloven. Carl Fr. Wisløff karakteriserer Den norske kirke på denne tiden som «den villførte kirke».vii Og da er vi som nevnt, tilbake på 70-tallet.
En av de få som engasjerte seg var Jørgen Høgetveit som reiste land og strand rundt med foredraget «Nå må vi våkne». Foredraget ble anbefalt både av Øivind Andersen og Carl Fr. Wisløff. Men kristenfolket lot seg ikke vekke.
Den saken som mer enn noe annet har bidratt til å avkristne Norge, er Arbeiderpartiets kamp for å få kristendomsfaget ut av skoleverket.
I 1969 bestemte Stortinget at skolefaget «kristendoms-kunnskap» ikke lenger skulle være å betrakte som kirkens dåpsopplæring. Vedtaket førte ikke til at kirken startet sin egen dåpsopplæring. Det skjedde først i 2003 da Stortinget vedtok den såkalte trosopplæringsreformen – 34 år etter at skolens dåpsopplæring var fjernet.
Men Arbeiderpartiet har ikke vært alene om å ønske kristendommen ut av skolen. Også den kulturradikale delen av Venstre ønsket det samme. Og da er vi på 1880-tallet.
Men det var først under Arbeiderpartiet at ting begynte å skje. På partiets landsmøte i 1918 het det med prisverdig klarhet: «Kristendomsundervisningen utgår av skolens fagkrets». I henhold til Arbeiderpartiet marxistiske grunnsyn var kristendom og kirke en del av det kapitalistiske samfunn som partiet var til for å bekjempe.
I 1997 fikk vi kronen på verket. Da ble KRL-faget etablert. Det innebar at ulike religioner og livssyn ble presentert side om side. Det ble uttrykkelig forbudt å presentere en religion som bedre eller sannere enn en annen. Jon Kvalbein, skribent og skolemann, sa at KRL-faget var ”dødsstøtet» mot den kristne oppseding i norsk offentlig skole.” viii
Kampen om skolens innhold var selvsagt en kamp om å forme de unges sinn. Skulle det sosialistiske byggverk lyktes måtte de selvsagt ha kontroll med hva som rørte seg i hodene på de unge.
Kirkehistoriker Bernt Oftestad skriver at Arbeiderpartiets arbeid for å få kontroll med skole og lærerutdanning ikke bare var et produkt av sosialisme, men også av et glødende kristendomshat.ix
Kirken og de kristne organisasjonene viste i alle disse årene en helt uforståelig tilbakeholdenhet. Å ta opp kampen for å bevare kristendommens plass skoleverket og dermed i det norske folk, synes å ha vært en fjern tanke. Det er ingen lenger som er villig til å våge skjorten for troens sak, klaget Carl Fr. Wisløff. Det var ingen som ønsket kamp og strid. Fred og velstand synes å ha veid tyngre.
I 1972 ble loven som forbød samliv mellom mann og kvinne uten å være gift, konkubinatloven, opphevet. Det var ikke lenger straffbart å leve sammen uten å være gift. Med det ble ekteskapet, hjemmet og det tradisjonelle familiemønster satt under press. Kvinnen skulle frigjøres fra slike bindinger, het det.
Fra kirken kom det ikke et ord. Ingen prest torde si fra prekestolen at samboerskap var synd.
I 1978 fikk vi abortloven. Det kristne synet om at det ikke er tillatt å ta liv, ble skjøvet til side til fordel for selvbestemt abort.
Loven ble sett på som en milepæl i kampen for kvinnens frigjøring. Selvbestemt abort var det viktigste fremskrittet for kvinner i vårt århundre ved siden av stemmeretten, ble det sagt. Kvinnen måtte selv få bestemme over sin egen kropp. Uten rett til å bestemme over egen fruktbarhet finnes ingen frihet.
Forbudet mot abort kan føres helt tilbake til Kristian den V’s lov av 1682. Det var forbundet med dødsstraff å ”ombringe fosteret”, som det het. Dødsstraffen ble ikke avskaffet før i 1842, men straffebestemmelsene stod ved lag helt frem til 1960-tallet.
Kvinnebevegelsen var meget bevisst på at kampen for selvbestemt abort også var en kamp mot kirken og de kristne verdiene. Etter deres syn stod to grunnleggende syn mot hverandre: Var livet gitt av Gud, eller var livet gitt av kvinnen?
Etter at flertallet for loven var sikret, kunne de triumferende utbryte at Eva hadde satt seg i Herrens sted. Det var jo mer riktig enn de selv ante. De kunne med tilfredshet notere seg at det kristne livssynet og kirkens syn på kvinnen, var nedkjempet.
Selvbestemt abort er et uhyggelig trekk ved ethvert samfunn. Det er et uttrykk for at den gamle hedenske skikk med å sette uønskede barn ut i skogen, er tilbake. Det er som Per Lønning skrev da han i 1975 fratrådte som biskop i Borg: ”Abortloven er en markert stillingstagen for et hedensk menneskesyn og mot den kristne visjon av menneskeverdet.”
Den som i dag tør røre ved abortloven blir møtt med et raseri som for mange er helt uforståelig. Men det er som Øivind Andersen skriver om forkastelsens fase, den kjennetegnes ved at en satanisk åndsmakt tar overhånd.
Det neste som vitner om kulturskifte og avkristning på 70-tallet er homofilisaken. Det siste kapitlet i den saken ble skrevet på da kirkemøtet i 2017 med overveldende flertall og etter en enstemmig tilråding fra bispemøtet vedtok å sidestille likekjønnet vigsel med ordinært ekteskapsinngåelse.
Kirkemøtets flertall mente at kirkens enhet og samhold måtte veie tyngst. Mindretallet mente at Bibelen var forpliktende for kirkens liv og lære. Det siste burde jo ha vært et selvsagt standpunkt for en kristen kirke.
Ser vi historisk på det, var seksuell samhandling mellom menn forbudt i henhold til norsk lov helt frem til 1972. Da ble den siste bestemmelsen i straffeloven opphevet. Med det var en lang rettspraksis brakt til opphør. Helt siden 1687 var seksuell omgang mellom menn forbudt i henhold til norsk straffelovgivning. I likhet med abortpraksisen var dette forbundet med dødsstraff. I 1842 ble den endret til tukthus. Homofili som psykiatrisk diagnose stod ved lag til 1977.
For kirken har dette vært en ødeleggende sak. Så sent som på bispemøtet i oktober 2007 uttalte 9 av 11 biskoper at kristen tro forstår at ekteskapet skal være mellom en mann og en kvinne. Ti år tidligere hadde biskopene uttalt at å sidestille heterofilt ekteskap med homofilt samliv måtte ansees som kirkesplittende vranglære.
De to som ikke fulgte bispemøtets flertall, var Hamarbiskopen Rosemarie Køhn og Oslos biskop Gunnar Stålsett. Argumentet til de to biskopene var at det bibelske forbud mot homofili var en ren menneskelig overlevering som vår tid ikke kunne være bundet av. Skriften alene er ikke norm, sa Gunnar Stålsett, den må åpnes med samtiden som nøkkel. Med det tilkjennegir han et klart brudd med Skriftens autoritet.
Det er litt interessant å ta med at hans sønn Sturla Stålsett – også teolog – i 2011 ga uttrykk for at statlig støtte til organisasjoner bare burde gis dem som deler de verdiene som samfunnet bygger på. Og klassisk kristen tro var ikke lenger en av disse.x
Det er åpenbart at kirken ønsker å legge seg på den holdningsendring som skjer i samfunnet. På kort tid er det som før var en stor synd, blitt til en like stor dyd. I dag er homoseksuell aktivitet og fri kjærlighet, blitt samfunnets store ideal. Regnbueflagget heises overalt, på rådhus, butikkjeder, kollektivtransport og fotballbaner. Det arrangeres prideparader overalt, til og med i barnehager.
Denne febrilske aktiviteten er ment å markere en kamp mot diskriminering og for likeverd. Dette er formål som alle har lyst til å hylle, men i praksis er dette en kamp mot kristendommen.
Kampen mot kristne verdier har forsterket seg fra år til år. Vi ser det ikke minst når det gjelder nye samlivsformer. Vår nåværende ekteskapslov som ble vedtatt i 2008, har vært banebrytende i så måte. Utgangspunktet var de homofiles rett til å gifte seg med hverandre. Noe som i Bibelen kort og godt karakteriseres som utukt.
Med ekteskapsloven fulgte et nytt begrep, «medmor». En medmor kommer i stedet for farsrollen. I barneloven står det nå at et barn ikke kan ha både en far og en medmor. Ifølge Stortingets vedtak er det godt nok for barnet å ha to mødre. Vedtaket bygger på at far ikke lenger er nødvendig. I praksis opphever dette koblingen mellom barn og far. Arrangementet er en uhyrlighet ut fra en kristen tankegang.
I 2016 fikk vi loven om retten til å endre juridisk kjønn. Alt som skulle til var en egenmelding til skattedirektoratet. Det var ikke lenger selvsagt at en gutt var en gutt og en jente en jente. Man kunne simpelthen være født i feil kropp. Ja, visste vi ikke bedre, kunne man tro at dette var hentet fra en studentrevy.
Lovendringen var ment å komme dem til hjelp som var usikker på sitt eget kjønn. Det handlet om menneskeverd, frihet og selvrespekt kunne våre politikere forsikre oss om. Men de praktiske og prinsipielle sider ved loven, ble totalt ignorert. I teorien kunne man for eksempel tenke seg at en mannlig idrettsutøver kunne definere seg som kvinne. Det ville utløse det totale kaos. Men det ville være i samsvar med loven.
Jeg må si meg enig med Kjell Skartveit som i sin bok «Samlivsrevolusjonen» karakteriser loven som et angrep på all sunn fornuft og et eksempel på en sivilisasjon i krise.xi
Så har vi likestillings- og diskriminerings loven. Dette er en lov som forbyr handlinger og utsagn som andre mennesker kan finne støtende. Loven gjelder på områder som kjønn, etnisitet, religion og seksuell orientering.
Loven inneholder en såkalt omvendt bevisbyrde. Det vil si at det er den enkeltes opplevelse av hva som blir sagt og gjort som er det avgjørende. Ikke handlingen i seg selv. Det er den fornærmede part som selv avgjør om en uttalelse er krenkende. Den anklagede på sin side må selv bevise sin uskyld. Dette er en lovgivning vi hittil bare har sett i totalitære regimer.
Loven er blitt utvidet og vedtatt i flere omganger. Senest i 2017 da den med KrF sine stemmer også ble gjort gjeldende på familie- og privatlivets områder. Det betyr for eksempel at barn kan saksøke sine foreldre for å ha gitt dem en kristen barneoppdragelse, under henvisning til at en slik oppdragelse er blitt opplevd som ydmykende og krenkende.
Lovgivningen kan videre brukes mot kristne kjernebegreper som synd, frelse, dom, himmel og helvete, ettersom andre mennesker kan oppfatte slik tale som støtende.
Hvorledes denne lovgivningen skal kunne forenes med ytringsfrihet og trosfriheten gjenstår å se. Så langt har vi ikke hatt noen dommer som trekker opp grenselinjene.
Bak alle disse lovene ligger en ideologi som har gått mange hus forbi. Kronargumentet er menneskeverdet. Mennesket skal ha full frihet til å tenke og gjøre som det vil. Bort med alt som heter grenser og normer. Det dreier seg om menneskets selvrespekt.
Dette er talemåter som det er vanskelig å komme til rette med. Men det er en liberal / sekulær tenkemåte som de fleste mennesker er enige i. Hva som er sant og rett er det nå opp til det enkelte menneske selv å avgjøre. Resultatet blir normløshet.
Vi har å gjøre med en åndsretning som har klar brodd mot kristendommen. Vi som kristne kan ikke likestille alle ting, men vi prioriterer noen verdier fremfor andre. Noe er rett og noe er galt også når det gjelder familieliv og seksualetikk.
Men det forhold at vi som kristne opererer med grenser og absolutter gjør at vi blir beskyldt for å være intolerante og fordomsfulle. Det innebærer at vi i lovens forstand opptrer på en måte som er «krenkende, nedverdigende og ydmykende». Kristne normer blir et problem, skriver Kjell Skartveit, spørsmålet er hvor lenge samfunnet kan leve med det.xii
Vi har også mange andre saker som vitner om avkristning.
Vi kunne for eksempel ha nevnt antisemittismen og Israelshatet som bare har vokst i takt med avkristningen. Israelshatet nøres opp under av offisiell norsk Midtøsten politikk og av media.
Et annet forhold som vitner om avkristning og som også forsterker denne, er evolusjonslæren. Det er troen på at alt liv er oppstått ved tilfeldighet og at livet har utviklet seg fra en såkalt urcelle. Dette er et syn som utelukker Gud som skaper og som selvsagt er uforenelig med kristen tro.
Vi kunne ha nevnt Den islamske innvandring som også bidrar til å forsterke avkristningen.
I praksis var det bare kristendommen som kunne ha demmet opp for den islamske innflytelsen. Men det som møter islam i dag er en sekulær verden. Det store spørsmål blir derfor: hvor bærekraftig er den sekulære verden i møte med islam?
I teorien har den sekulære verden ingen problemer. Multikultur og globalisering er offisiell norsk politikk. Alle skal være med å bygge opp det fargerike fellesskap. Alle skal integreres og alle skal få være med på sine egne premisser. For å få dette til, må nasjonale særinteresser selvsagt bygges ned. Det norske må vike for at andre kulturer skal kunne finne sin plass i samfunnet.
På det praktiske plan innebærer dette at «det nye norske vi» som Jonas Gahr Støre i sin tid formulerte det, må finne felles verdier i religionene og kulturene. Men verken Arbeiderpartiet eller Høyre har til dags dato klart å definere disse nye fellesverdiene.
Politikerne ønsker ikke å ta inn over seg at kristendom og islam er motsetninger og gjensidig ekskluderende. For dem er det bare religion. De ignorer at verken kristendom eller islam kan akseptere sekulære verdier. Så i stedet for å finne felles verdier, er det vel grunn til å tro at man styrer mot det store kaos.
Til slutt
Hva skal vi da si til alt dette?
Ut fra en menneskelig tankegang er det all grunn til bekymring. Ryddes kristne verdier til side i dag, blir kristne mennesker ryddet til side i morgen. Det nye Norge skal bygge på menneskeverd og toleranse, sies det. Men toleransen gjelder bare dem som er enige i de verdiene som er kommet i stedet for de kristne.
Talende i så måte er Høyres stortingsrepresentant Stefan Heggelunds uttalelse i en offentlig debatt: «respekt for intoleranse (oss kristne) er ikke det samme som toleranse.»xiii Kristne mennesker har altså ikke krav på den samme toleranse som alle andre. Det illustrerer at vi har å gjøre med en åndsretning som ikke respekterer andre verdier enn sine egne.
Vi har foretatt et kulturskifte uten sidestykke i norsk historie, der kristendommen ikke bare fases ut, men står på grensen til å bli kriminalisert. Vi har oppgitt nasjonalstaten til fordel for et fargerikt og multikulturelt samfunn. Vi aksepterer kulturer og religioner som er fullstendig fremmed for våre breddegrader. Og vi konfronteres med en lovgivning som har klare autoritære trekk.
Og alt dette har skjedd uten at folket i valg er blitt spurt.
Det nye Norge bygges opp i det godes navn. Mennesket skal nå endelig ha mulighet til å realisere seg selv uten noen grenser. De kristne verdier som tidligere «slavebandt» mennesket skal nå bort. De som holder fast på kristentroen som den eneste sanne kilde til erkjennelse, blir definert som samfunnets fiender.
Hvor etterlater dette oss som kristne?
Vi vet at verden ligger i det onde. Det har den alltid gjort. Kristne har til alle tider vært forfulgt. Vår tid er ikke noe unntak.
Som kristne vet vi at her i tiden er vi fremmede og gjester. Var dere av verden ville verden ha elsket sitt eget, sier Jesus. Men nå hater verden dere fordi jeg har valgt dere ut av verden.
Verdens hat blir på en måte vårt adelsmerke. Vi har ikke skikket oss like med denne verden, slik Bibelen formaner oss. Og for det blir vi lagt for hat.
Men vårt rike er ikke av denne verden. Kristus er vårt liv og vår egentlige skatt. Derfor er vårt sinn vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. For vi har ikke her en blivende stad, men søker den kommende.
Eller som kirkefader Augustin sier: Den som kjenner sitt sanne fedreland tar ikke feil og betrakter herberge som sitt hjem.
Det er ingen grunn til bekymring. Vi har en Far i himmelen som har overvunnet alt, også denne verden. Og ved vår tro på ham har også vi overvunnet alt. Det som virkelig betyr noe: Guds rike og det evige liv tilhører oss og bare oss.
Per Haakonsen
Født i Bergen i 1942.
Magister i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo.
Mellomfag i kristendom fra Menighetsfakultetet.
Yrkespraksis fra Forsvarsdepartementet, landbruksdepartementet og kommunal forvaltning.
Kontorsjef ved Norges Landbrukshøgskole.
Nå forfatter og foredragsholder på heltid.
Utgitt tre bøker om Israel.
Født i Bergen i 1942.
Magister i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo.
Mellomfag i kristendom fra Menighetsfakultetet.
Yrkespraksis fra Forsvarsdepartementet, landbruksdepartementet og kommunal forvaltning.
Kontorsjef ved Norges Landbrukshøgskole.
Nå forfatter og foredragsholder på heltid.
Utgitt tre bøker om Israel.
Kilder:
i Terje Tvedt «Det internasjonale gjennombruddet» Dreyers forlag Oslo 2017 s. 230
ii Øivind Andersen «Troslære» Stiftelsen på Bibelens Grunn 1997 s. 128-130
iii Torleiv Austad «Kirkelig motstand» Høyskoleforlaget 2005
iv Egil Aarvik «Vi gjemmer oss på bedehuset» Land og Kirke, Oslo 1954 s.17-22
v «Ole Hallesby. En høvding i Guds rike» Lutherstiftelsen Oslo 1962 s.159
vi Carl Fr. Wisløff «Norsk kirkehistorie» bind III, Lutherstiftelsen 1971, s.287 og 480-82
vii Carl Fr.Wisløff «Norsk kirkedebatt gjennom 100 år», Lunde forlag 1979. s.179
viii Avisen Dagen 2.2. 2000
ix Bernt Torvild Oftestad «Etter Utøya», Valdisholm forlag 2012, s. 71
x Uttalelsen falt i forbindelse med at Sturla Stålsett ledet et regjeringsoppnevnt utvalg som skulle se på religionens plass i et multikulturelt samfunn.
xi Kjell Skartveit «Samlivsrevolusjonen» Dreyer bok 2017 side 89
xii Ibid side 113
xiii Dagsnytt 18, 24.mars 2017