Det merkes at Regjeringen er utvidet med Kristelig Folkeparti. Da utvides nemlig også Regjeringens lyst på å drive rentene i været. Økte renter blir nemlig en uunngåelig virkning av det reviderte nasjonalbudsjettet som Regjeringen la fram i formiddag (14 mai).
Økt rente eller økt prisstigning - ofte begge deler - blir resultatet av offentlig pengebruk som ikke har dekning i realøkonomien, det vil si det folket i fellesskap produserer av varer og tjenester. Det er bare kunnskaps- og historieløse mennesker som tror at en nasjon i økonomisk forstand kan løfte seg selv etter håret.
Denne spaltist var på 1970-tallet med i toppledelsen i Norsk Journalistlag. Vår lønn steg i 1977 med over 17 prosent - på ett år. Men prisstigningen var om lag like høy, så vi hadde liten glede av å få så mye mer penger mellom hendene.
Pris- og lønnsgaloppen på 1970-tallet var menneskeskapt. Den internasjonale oljekrisen i 1973 ble i Norge forsterket ved samtidig krise både i skipsfartsnæringen og verftsindustrien. Bratteli-regjeringen drev aktiv motkonjunkturpolitikk ved å blåse opp offentlige utgifter. Det hjalp ikke. Regjeringen trodde krisen var et konjunkturomslag, mens den var en strukturkrise. En svekket regjering var under press av nyskapte SV, som presset frem enda mer offentlig overforbruk - den gang også med lånte
penger.
Resultatet ble at Høyre kom til makten i 1981. Men Kåre Willoch var avhengig av Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Det hadde sin pris. Willoch omtalte dem gjerne som «utgiftspartiene», men det hjalp ikke. Statsbudsjettet svulmet. Willoch ble avløst av Gro Harlem Brundtland, som innførte lønnsstopp for å få utviklingen under kontroll.
Takket være sunn finanspolitikk med Gunnar Berge og Sigbjørn Johnsen som finansministre og med kloke bidrag fra arbeidslivets parter, kom norsk økonomi seg på fote igjen. LO-leder Yngve Hågensens leveregel «Den kollektive fornuft» ga medlemmene enestående reallønnsvekst, rekordlave renter og sunnhet i nasjonaløkonomien.
Men de færreste av dagens makthavere opplevde disse tidene. Da Willoch var statsminister, var KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad ennå bare et smil på sin fars lepper.
Nå økes allerede altfor høye statsutgifter med nye 7 milliarder oljekroner. Dette kunne vært forsvarlig i nedgangstider, men det er ikke situasjonen. Regjeringen skryter jo av at det går bra i norsk økonomi. Stoler ikke Erna Solberg på sin egen beskrivelse?
Regjeringen evner ikke å prioritere. Alt er like viktig. Det er typisk at det på borgerlig side bare er ungdomsorganisasjonene som protesterer mot overforbruket.
Det er ikke så rart - fordi det er unge generasjoner som får regningen. De unge er mer voksne enn de voksne på borgerlig side.
Nasjonalbudsjettet er et valgkampbudsjett. Det er valg i september og da skal pressede regjeringspartier skape seg for velgerne ved å overforbruke velgernes penger. Høyre står svakere enn på fire år og tror velgerne er til salgs. Frp ble stiftet for å redusere statsutgiftene og er nå pådriver for astronomiske statsbudsjetter. KrF og Venstre lever fra hånd til munn og tror velgerne er så dumme at de ikke forstår at det er velgerne selv som både på kort og lang sikt får svi for samfunnsskadelig pengebruk.
Norge bestyres kort og godt av en regjering som tror popularitet kan kjøpes.
Ragnar Larsen