Av Hallgeir Oppraak.
Når noen mennesker mesker seg i blod,
bør man våkne, spesielt når man bruker blodet og meskingen som et
våpen mot uskyldige, når meskingen brukes bevisst for å såre,
nedgradere, nivellere og umenneskeliggjøre, og når den angriper
både normer og mennesker, inn i hjertet. Og kun for å vinne i en
politisk maktkamp. Da bør man «ta på seg boksehanskene»
1988: Dagbladet: STERKE
VIRKEMIDLER: Børre Knudsen helte saueblod over seg selv
en rekke ganger, her utenfor Stortinget under en aksjon mot abort i
1988. Han ble arrestert etterpå. Foto: C. F. Wesenberg / NTB
Dagbladet skrev også:
Blodig og blind: Selv mot slutten av livet var Børre Knudsen blind
for lidelsene han påførte jenter som ville bestemme selv. i
Dagbladet (Knutsen og Nessa hadde ikke gått av veien for å vise
filmer av hva som skjer mot fostre i mors mave før, under og etter
aborter)
Om Passion of Christ av Mel
Gibson, NRK i 2004: – Denne filmen vil jeg ikke anbefale
til noen. Den er rett og slett grusom, sier biskop Gunnar Stålsett
etter å ha sett Mel Gibsons dramatisering av Jesu lidelseshistorie.
Kilde: NTB, Publisert 19. mars 2004 kl. 09:10 Oppdatert 19. mars 2004
kl. 10:32,her
– Jeg ble rett og slett kvalm, er
Oslo-biskop Gunnar Stålsetts umiddelbare reaksjon etter å ha sett
"The Passion of the Christ" på en forhåndsvisning
torsdag.
Kommentar: Så vidt jeg
husker brukte den daværende biskop diagnosen sadisme om Gibsons
film, i en debatt. Hva ville Stålset sagt i dag om en kronikk i
Dagbladet i forigårs som både vasser og mesker seg i blod? (Vi
gjengir detaljer i litt av kronikken under).
Og hva ville Dagbladet den gang sagt om
Dagbladet i dag? Den gang var Dagbladet rystet over Børre Knutsen og
Ludvig Nessa for å vise «blod», og for å forsvare ufødte barn. I
dag bruker Dagbladet blod mot statsråd Kallmyr som ikke kan
redde alle barn av asylsøkere og flyktninger i Middelhavet.
Sammenligningene er selvsagt ikke helt
analoge eller identiske. Men Stålset ville neppe ha noe mot
den kronikk Dagbladet legger ut i dag, og som altså er svært,
detaljer, blodig. Og heller ikke vil Dagbladet selv, som selv
publiserer denne blodige kronikken, ha noen innvendinger mot
kronikken. Snarere tvert imot, både Stålset og Dagbladet vil
selvsagt på en eller annen måte hylle denne kronikken. Vi må gå
ut fra at dette ville være politisk og ideologisk betinget. Og at
blod og mesking i blod, for dem, kan brukes helt «legitimt» mot
politiske og religiøse motstandere, men ikke når det kommer til
standpunkter og verdier som kommer fra folk de selv elsker, og så
gjerne promoterer og pleier. Da godtar de blod og mesking i blod. For
å skade. Muligens også for å nyte …
Kronikken i Dagbladet viser oss at
hypermagien kan bli sykelig, sadistisk og pervertert. Ja, den
viser at hypermagien virkelig har antatt sykelige
proporsjoner, og at hypermagi ikke bare er et mer eller mindre
overflatisk fenomen eller et mer eller mindre letthelbredelig
syndrom. Og det eneste man kan håpe på nå er at «tilstanden» er
midlertidig og at forfatteren av artikkelen, (som er et veldig og
urettferdig angrep å statsråd Kallmyr), - kan vokse seg ut
av og bli frisk, og ta til vettet helt på egenhånd og av seg selv.
Folk bør stimulere forfatteren til selvhjelp i stedet for «å lure
på» om hun ikke har rett.
Men det vi i beste fall kan håpe på
nå er, at «tilstanden» ikke blir forverret, at folk forstår at
dette ikke går lenger, at man ikke kan tøye hypermagien –
legitimere den åpenlyst - over alle grenser, uten at det får
konsekvenser, i en eller annen form.
Det beste vi kan håpe er at folk
reagerer og viser sin avsky, slik at Dagbladet får summet seg og
komme til sans og samling. Hvis ikke kan situasjonen komme ut av
kontroll og folks mentale helse deterioreres inn i vanviddets
forgård, fortere enn flint, for så å bli der en gang for alle, og
da uten noen form for mulighet for løslatelse eller forlatelse
på prøve.
Journalisten i Dagbladet bør
diagnostiseres av hobbypsykologer, for hobbypsykologer har ingen makt
og myndighet til å tvangsinnlegge denne journalisten. Utdannede og
sertifiserte psykologer må forholde seg avventende, til de eventuelt
av de rette myndigheter får forelagt seg journalisten og redaksjonen
in persona til uavhengig og habil observasjon, hvilket er lite
sannsynlig.
Men hobbypsykologene bør nå trå
til med sine innsikter, sine hverdagserfaringer, sine
grunnleggende verdioppfatninger og sine menneskesyn, og syn på både
rettspleie og diagnostikk, og vise holdning. De bør fortelle oss noe
om det naturgitte moralske pass vi er utstyrt eller skapt med. De bør
nå kunne si oss noe om hvilken rettsfølelse folk har eller burde
ha. (Jeg har god tro på dette). De bør si at slik vil vi ikke ha
det lenger og at nok er nok, ikke o k.
Det går på helsa løs dette.
(Vi minnes avdøde Fugelli som mante folk som var kritiske til
å «gi litt mer fan»).
Den berettigede moralske ergrelse
holder på å kvele oss og ingen reiser bust. Men hvem tør og hvem
våger å stå frem? Det er best å forholde seg likegyldig og håpe
på at det skal gå seg til av seg selv. Det er faktisk hva folk
tenker. For øyeblikket, og i håp om at andre kan «rydde
opp» for dem, og da liksom bedre enn dem selv. Men dette er bare
sekulærfatalisme og defaitisme og noe vi må ta avstand fra og i
hvert fall ikke oppfordre til.
Men hobbypsykologene vet av fornuften
basert på erfaringer at det like vel ikke nytter, folk har dermed en
god bort-forklaring, når de foretrekker likegyldighet fremfor
aksjon. Jeg tror den vanlige mann i gata og folk med «common
sense», vil være i stand til å se at journalisten og Dagbladet
som trykker artikkelen og journalisten til sitt bryst, er ute på
marabotten, og at både avisen og journalisten neppe kan overleve en
påtvunget svømmetur, eh, psykokur, på avgrunnsdypt vann.
Vi får på tross av alt dette like vel
sette vår lit til hobbypsykologer av alle slag og fasonger, for vi
må ha tiltro til sunn fornuft og vanlig sunt bondevett, for ellers
vil det gå oss ille og vi får ikke leve lenge i landet, som het, før
i tiden.
Vi må la profesjonelle psykologer i
fred, de har jo med sitt å gjøre, de er ikke akkurat
kjent for å gå på barrikadene når utfordringer av den sorten vi
ser her ser får utfolde seg, i en riksavis, og hvor det faktisk
reelt sett står om folkehelsa som sådan på litt sikt. Ikke engang
Vårt Land ville ha våget å trykke en historie av denne perverterte
dimensjon og type. Det sier vel sitt om hva jeg mener om Vårt Land,
som sies å være en kristelig avis. Og det sier noe om hva vi mener
om hvordan folk nå lar seg bruke i hypermagikernes nesten
usynlige, men akk likevel så aktivt virksomme, subliminale
strategier, uten at noen vil la seg merke av det, på alvor. Vi
trenger hobbypsykologer på banen, folk som vet at de eier sunn
dømmekraft og som ikke lider av personlighetsforstyrrelser.
Journalisten er sadist. (Ville
Stålsett og Dagbladet samtykke?) Hun vil det vonde. Hun velter seg i
fryd over menneskelige lidelser og mennesker som lider. Jo flere
offer hun finner, plukker opp og konstruerer, retorisk eller ikke, jo
bedre for henne, jo bedre for «saken hennes».
Først finner hun barn som blir ofre –
for menneskesmuglere og familier som er villig til å sette sine
barns liv i stor fare og som kalkulerer med inntekter og utgifter i
form av liv som kan ofres.
Dernest finner hun det neste offer: Her
en norsk statsråd, som altså blir hennes offer, et offer hun er
villig til ofre helt uten grensesetting på hypermagikerens
høyalter.
Journalisten og hennes redaksjon
elsker - innbilt eller ikke - å se Kallmyr og andre vri seg i mental
smerte, i angst og anfektelse, alt klart og tydelig intendert fra
journalistens side. Hun sparer ikke på noe, hun sparer heller
ingen andre hun har utsatt seg som måltavle og som hun trenger for å
gjennomføre sine ofringer: De hun definere som onde, de som er satt
til å styre landet, et land som nå forutsettes å bli styrt av
nådeløse, dehumaniserende og derfor djevelske krefter. Her
inkarnert som statsråd Kallmyr, inkarnasjonen av djevelen
selv. Hun går egentlig løs på oss alle, fordi vi pr definisjon er
onde, som i det hele tatt kan tåle så inderlig vel, liksom, at barn
faktisk dør i migrasjonsbølgene i Middelhavet.
Journalisten er hypermagiker
og bruker hypermagiens metoder og strategier til
punkt og prikke for å nå sine mål og ramme legitimt og lovformelig
helt uskyldige personer, folk som demokratisk er satt til å skjønne
mellom hva som er rett eller gal måte å beskytte landet og dets
borgerne på, med helt legitime, rasjonelle midler.
Men denne journalisten er ikke bare
hypermagiker, hun tar hypemagien
opp til et høyere nivå. Hun er en sadistisk hypermagiker.
Hun er ute etter å såre og nyter de sårene hun stikker i sitt
offer. Hun tilfredsstilles av å gni salt i sårene, hun beklager
muligens at prosessen – torturen - tar for kort tid og at lidelsen
og smertene derfor er altfor kortvarige.
Det journalisten og redaksjonen gjør,
er å skilte med ofre fra under fjerne himmelstrøk som lider mer enn
de hun selv her gjør til offer, de hun retter skytset sitt mot, for
det er ikke bare én hun vil ramme, hun vil ramme så mange som
mulig, mennesker hun vet ikke med rimelighet kan forsvare seg, i og
mot media, hvis alt nå er slik at alt – ale handlinger, alle
unnlatelser av handlinger på dette området - skal dømmes ut fra
hva som skaper mest betinget korrekte og de mest servile emosjoner.
Dette er bevisst
sado-maksimering. Hun vet hvor det sårer
mest. Hun vil ha flest mulig med seg på sin sadismeturisme. Hun vet
at hun får sympati, mange vil si at sadismen hennes rettferdiggjør
et høyere mål og blir rettferdiggjort av hypermagikerens
sadisme: Flere flyktninger og asylsøkere, større ansvar for
politikere.
Sadisme er «bra» så lenge den
resulterer i flere og større bevilgninger til migrantene og en mer
åpen og forutsigbar asylpolitikk for asylantene, ikke sant? Det
lyder så sant og riktig, ikke sant?
Journalisten bruker sin ofre – de som
lider og dør pga Kallmyr - som rene instrumenter.
Torturinstrumenter. Hun bruker menneskelige tragedier som instrument.
Hun fremstiller dem derfor ensidig som offer, og jo større offer hun
kan fremstille dem som – produsere dem som – jo større sympati
vet hun at hun vil få.
Kynismen her er like grenseløs som de
grenseløse leger kan være. Hun kan derfor tillate seg å være
taktil. Vi skal kjenne det på kroppen. Hun vil under huden på oss.
Hun vil gjøre en skikkelig jobb!
Hennes ofre skal kjenne det ikke
bare på kroppen, men også lengst inne i sjela og jo lenger inn jo
bedre og jo lenger det står på, desto større uttelling. Hun vrir
kniven i hjertet på folk.
Målet helliger middelet for
hypermagikere, i tillegg helliggjør denne
journalistens offerproduksjon hypermagikeren og sadisten selv.
Sadismen krever sin ofre som bare en gud kan tillate seg å
kreve sine offer. Hennes strategi antar her en religiøs dimensjon.
Inkvisisjon er bare et sideord her. Her utøves subtil tortur. Ja,
hele befolkningen skal nå lide med det denne hypermagikeren og
sadisten.
Det oppfattes om rettferdig straff av
hypermagikeren og sadisten. I sannhet en farlig kombinasjon av
«ulykker» for samfunnet.
Hun forsøker å overbevise folk om at
hun selv lider, - fordi de slemme er så slemme, dvs hennes
politiske motstandere - at hun faktisk lider like mye – og det
attpåtil som den priviligerte person hun nå engang er, som får
leve og blomster i trygge Norge uten problemer.
Hun ønsker å vise frem at hun selv
lider like mye som de ofrene hun selv produserer gjør, fordi hun er
så god av seg, så ren og «hjelpetrengende». Og jo mer hun klarer
å fremstille ofrene som lidende, jo mer lidende blir hun jo selv,
vil hun, at vi skal tro. Det er det inntrykket hun forsøker å
skape. Ved å vise at hun lider for ofrene, produserer hun fler like
lidende ofre og jo mer disse og hun selv lider, jo mer skal folk
lide, folk som derfor må vekkes, til ikke bare å tolerere eller
akseptere lidelsen, men også til å gå inn i selve lidelsen selv.
Det heter å gi eller påføre folkn
dårlig samvittighet, uten grunn, men her er noe mer: Her er
sadismen tydelig. Hun vil ikke bare gi folk mer dårlig samvittighet,
hun vil at de skal lide ekstra mye og ekstra lenge fordi de ikke er
følsomme og gode nok. og fordi de ikke har dårlig samvittighet
allerede i utgangspunktet.
Hun lider jo selv, alibiet er perfekt,
derfor må og skal også andre lide. Hun vil at publikum skal se
minst to ofre, henne selv og de virkelige ofrene i Middelhavet.
Derfor kaster hun seg over Kallmyr og gjør ham til et tredje
offer, en for henne syklig nødvendig offerhandling, et offer som
fortjener å lide så mye som mulig. Hennes egen – falske –lidelse
- og de andre som lider med henne i sin egen lidelse, skal veie
tyngre enn alle andres – antatte - lettere former for lidelse,
eller lettere former for dårlig samvittighet, noe som ikke holder:
Her skal det skapes destruktiv dårlig samvittighet, drepende dårlig
samvittighet. Offer-prestinnen vil ikke nøye seg med noe halvt eller
billig offer, nei, her skal det stå om liv eller død. Noen må
ofres, - taktilt.
Det mest sykelige i alt dette er at
folk går fem på og at Dagbladet som institusjon eller organisasjon
faktisk identifiserer seg med journalisten og de ofrene hun
produserer. De spiller da med på hennes strategi og hennes
premisser, hennes sadistiske tilbøyeligheter og gjør dem til
legitimeringsgrunnlag, ut fra hennes private behov og den mulighet
som foreligger for at Dagbladet selv har gjort seg til et organ som
bør ha den dårligste dårlige samvittighet av alle. Dagbladet tar
ikke sjansen på at dette er grådig og falsk spill fra begynnelse
til slutt. Den falske skyldbevissthet har allerede inntatt
redaksjonene, et paradigme skapt av hypermagikere. Det
forteller faktisk at Dagbladet er i ferd med å minste forstanden.
Dagbladet gjør seg ut fra dumhet og naivisme, og manglende realisme
og sunn dømmekraft, til en sadistisk institusjon som gjør seg helt
avhengig av sadisme.
Dette er følelsesmessig utpressing på
sitt mest eklatante, mest brutale. og på det høyeste nivå. Her
forutsettes det at folk flest er moralske analfabeter uten empati,
uten evne til innlevelse, uten evne til å forså og uten ønsker om
å hjelpe. Hun forutsetter at folk er like mentalt tilbakestående
som hun selv er. Hun mener eller forutsetter at folk fortjener å
lide, ved å holde frem og stille ut et offer hun selv bidrar til
skape og som hun selv er avhengig av for å kunne fremstå som
uforskyldt offer. Hun trenger stadig flere ofre for at sadismen
virkelig skal få virke, for at folk virkelig skal få smake det. Det
hun gjør er å dehumanisere folk ved å apoteosere seg
selv. Hennes hypermagisk betingede lidelse gjør henne
uangripelig. Hennes sadisme begrunnes i hennes egen innbilte
overlegne status, i hennes egen persons selvguddommeliggjorte selv.
Hun overskrider grenser selv den
gjengse hypermagiker setter for seg selv og andre, og som han
– ironisk nok – definere som sømmelighetsgrenser og på en måte
som gjør at han slipper unna med det kollegaene hans intellektuelt
og emosjonelt lar ham argumentativt slippe unna med. Nå har
hypermagikerne gjennom år klart å rydde en vei i ørkenene
hvor det høymoralske og eneste «etisk» forsvarlige er å tøye
grensene til det som bare for få år side var utenkelig
Hypersadisten her appellerer til
den ultimate fordring, en fordring ingen kan møte i håp om å
fullføre eller oppfylle noe som helst av det som hører politikken
og hverdagslivet til. Den sadistisk motiverte journalisten
forutsetter at det er mulig å hjelpe hvert lite barn fra alle
smerte, alle farer, all utnyttelse, alle kynisme. Hun vil det skal
gjelde for et imperativ som ubetinget skal med føre at den straff
hun selv utmåler og den straff det er å bli hengt ut offentlig og
hvis hensikt er å skape så mye vrangvilje, fordømmelse og hat at
det får konsekvenser på høyeste plan.
Hypermagikeren retter derfor
sine våpen mot en statsråd som ikke deler journalisten og sadistens
politiske syn. Hun vil ha det på Kallmyr at han ikke har
etisk gangsyn, men ser ikke at hennes eget syn er et djevelsk og
umenneskelig sneversyn som strider mot alle gode og rasjonelle normer
for adferd.
Hun tror at Kallmyr kan oppheve alle
verdens lidelse og utradere all urettferdighet med å tråkke på et
barnelik for å gi oss alle et fast punkt ra hvilket alle verdens
lidelse kan løftes av menneskehetens skuldre en gang for alle. Hun
forlanger øyeblikkelig underkastelse i godhetens navn. Og bare en
side har her syndet, det vil si demokratiet og Kallmyr og alle oss
andre som ikke kan tro hva vi leser og opplever her og hvor alt synes
å renne over sine naturlige grenser.
Hvis du ikke hjelper hver og en, og gir
dem alle en trygg plass i Norge, alle og en gang for alltid, er det
som om du dreper hele menneskeheten, forkynner sadisten.
Hun legger all skyld på statsråden.
Hun snakker dømmekraften og det moralske kompass de fleste av oss er
utstyrt med fra naturen ned å langt hun makter, og fornuften midt
imot. Ingen skal kunne motstå hennes egne beskrivelser og gode
tanker om seg selv. Hun vet at psykologene er utenfor synsvidde g
rekkevidde. De vil ikke ta i dette. Det gir henne i seg selv et
forsprang, et overtak. Hun vet at hun bagatellisere bort ethvert
forsøk på å forklare sadismen, hun vet at hun kan rasjonalisere
det bort, at ingen lenger tar slike ting på alvor. Hun vet med andre
ord at sadisme virker. Hun vet at folk er så blasert at de i sin
likegyldighet rett og slett lar ondskap passere uten å innse at
likegyldighet faktisk innebærer og medfører feighet, legitimering
av det onde, by default.
Dette er forsettlig
legemsfornærmelse, den burde være straffbar. Det bør anføres
her litt fleipete allmennpreventive hensyn for å kunne fengsle denne
sadismen og sette den i bur, i «forbedringsanstalt», som et
eksempel til skrekk og advarsel, her, - frem med gapestokken - ,
imidlertid, her forestilt som et hypotetisk tilfelle, men dog –
noen må stoppe denne sadismen, denne hypemagiske
stormannsgalskapen avisen så inderlig og i den største moralske
harme legger for dagen og hvis formål kun er å vise for en hel
verden at man fremfor alt og all her en gang for alle virkelig er
moralens gode voktere, ja, moralens eneste voktere. De moralsk på
alle vis helt uklanderlige.
Snakk om megalomani, snakk om djevelske
forsøk på å velte all moral og gjøre all moral til latter! Her
tas det sannelig grep. Her kaster man det moralske kompass på båten
for å redde barnelik, for å forhindre drukningsulykker langs
Middelhavets strand, drukningsulykker bare de ansvarlige smuglere og
de kyniske fedre og mødre, onkler og tanter, som vil skyve synden
over på alle andre enn dem selv, og som hypermagikere nå her
– så langt borte - kan skyve foran seg, for å vise for en hel
verden hvor gode og prektige de er. Journalisten vil ha blod, nu,
hvis ikke Kallmyr viser at han er en gud,
Dette er en historie om et varslet
gudemord, en selvoppfyllende profeti om hva vi har i vente og hva
politikere kan vente seg av himmelstormende vold fremover.
Gi meg et fast punkt, sa Arkimedes,
- og jeg kan løfte hele verden.
Sadismen forlanger ikke bare at Kallmyr
skal finne det faste punkt, nei, slik at han kan redde alle verdens
uskyldige barn fra lidelse, nei, sadismen forlanger nå at Kallmyr
selv skal være Gud og hvis han ikke klarer å bevise at han er det,
ved å unnlate å handle som hypermagikerne og sadistene vil,
hvis han ikke klarer det, ja vel, så skal guden dø og hele folket
skal hylle journalisten. Og sadismen.
Det utvises en sadisme her fra
Dagbladets redaksjon og dens journalist som ingen redaktør og ingen
journalist tidligere med vitende og vilje har lagt for dagen og som
man så i sin sadisme har fremlagt som normerende.
Detter er uttrykk for normerende
ekstremisme, ikke for deskriptiv ekstremisme, selv om
journalisten altså «bare» skildrer virkeligheten som den er, -
fisk som spiser barnas øyne osv osv. Dette er en sadisme som vet å
spille på folks aller laveste drifter. Dette er et forsøk på å
fremkalle rovdyret i mennesket, fremstilt i lekre gevanter som et
edelt imperativ: Bli som Gud, ellers må du dø og folket skal stå
klar med sverdet, som en bøddel med oppdrag for en høyere gud, en
mer noble, ren, udelt edel Gud, nemlig sadismen og hypermagikernes
selvutslukkende Gud, en Gud folket skal påtvinges og hvor alle
midler helliger målet.
En «gud» som kan styre og straffe
Gud. Bare hypemagikere kan erstatte Gud og bre hypemagikernes
lakeier kan stille denne gudens tørst etter blod. De får det til å
høre så tilforlatelig ut: Hvis du ikke støtter de ofre vi utpeker
for deg, og den lidelse vi gjennom dem produserer, kommer vi til å
drepe deg.
Det spiller ingen rolle for
hypermagikerne – vil vi tro - om ofrene er virkelige ofre
eller ikke. Poenget er å fremskaffe ofre som kan fremstå som ofre
og få folk til virkelig å tro at de er ofre. Folk skal ikke trenge
reelle bevis, folk skal holdes i mørket om de virkelige incentiver
som driver sadistene. Det skapes en scene og jo fler folk sadistene
kan suggerere til å tro at stykket i virkeligheten er fakta, jo
bedre. Det er effekten for effekten skyld som her forherliges. Folks
dumhet gis helgenstatus, poenget er å skade for å skade, poenget er
at noen skal blø og da blø og lide i smerte og ubehag som mye som
mulig, for tilfredsstillelsens skyld. Dette er Münchausen by
proxy. Dette er sadismeleken for såkalt voksne i praksis og med
hypermagikere ved roret. Dette er sado-nihilisme. Dette
er guddommeliggjøringen av vold for voldens skyld.
Det er krefter ute og går her som mer
enn bare minner om Stalin, Hitler og Mo. Nei, disse kreftene vil
overgå selv de største despoter og tyranner når tiden kommer og
sjansen byr seg. De fremstiller Kallmyr og FrP og alle
sympatisører som den nye Molok, som krever barneofringer. Intet
mindre.
I avsavn av den sanne Gud, må de
produsere ofre og kreve Moloks død, ja vel. - at de krever Moloks
død er ikke uforståelig, vi skal ikke tilbe Molok. Men Molok
er ikke Kallmyr. Sadistene vet imidlertid å spille på
følelser, de vil ha det til at Kallmyr i virkeligheten
virkelig krever barneofre, og det er dét som teller, dét som
skal til for å felle og radbrekke Kallmyr, et menneske av
kjøtt og blod, et menneske som er i sin fulle rett og uklanderlig,
og en mann på rett plass, til rett tid, for folket.
Det er uskylden sadismen og hypermagien
vil til livs. Derfor må de fremstille Kallmyr som Molok. Det
er kun en liten forbrytelse – dvs en heltemodig gjerning sett ut
fra hypermagien og sadismens side - å drepe Kallmyr når de
får produsert et flertall for saken og hvor «alle» da går ut fra
som en bindende sannhet – om enn aldri så fabrikkert – at
Kallmyr virkelig er Molok og derfor pr definisjon virkelig er mer
grusom enn Molok noen gang var.
Ved å drepe Molok, stiger
hypermagikerens verdi i egne og andres øyne, i
hvert fall for en stund. Men de kan ikke lure alle til alle tider
og for all fremtid. Bumerangen ligger allerede ved treets rot, for
ikke å si øksen.
Sadismen og hypemagien
krever et virkelig offer, ironisk nok av en uskyldig. Ikke noe kan
tilfredsstille sadismen og hypermagien mer enn
dette.
Vi har tidligere skrevet om det vi
kaller «Natan-sakene» hvor norske myndigheter påtar seg alt ansvar
for barn av foreldre som viser seg å ha tilranet seg fordeler ved å
lyve og bedra, ikke bare den norske stat, men også alle velvillige
og fullstendig urealistiske hypermagikere som har latt seg
fortrylle av egen selvgodhet, se Natan-sakene
Se på dette, vi sakser her fra Resett
som viser til utdrag av artikkelen i Dagbladet::
«Kjære Jøran, hvor langt unna må
et barn som drukner være før du bryr deg? De aller fleste barn som
plukkes opp av vannet ser ut som noe du ikke kan forestille deg i
dine verste mareritt.»
Teksten i Dagbladet er uvanlig lang.
De har ikke bedt forfatteren kutte noen ting. Her er utdrag av det vi
kan lese:
«Avhengig av hvor lenge de har
ligget i vannet, avhengig av vannets temperatur, hvor dypt de har
sunket før kroppen blåses opp til tre ganger sin egen størrelse og
de flyter opp til overflaten igjen. Hos noen lukker luftveiene seg
med en gang munnen blir fylt av sjøvann og en krampetrekning i
svelget gjør at strupelokket lukker luftrøret og det bare kommer
små mengder vann inn i lungene.»
«Noen gaper og svelger og rekker å
hige etter pusten i panikk mange ganger før kroppen gir opp å
kjempe. Det er bløtvevet på utsiden av kroppen som blir spist
først. Fisken går for øynene med en gang. Mange av de druknede
mangler øyne allerede etter noen få timer. Men det er vannet i
lungene som får menneskekroppen til å synke.»
«Kroppens egne bakterier utvikler
gasser som får kroppen til å flyte opp igjen til overflaten. Det er
særlig mageregionen som blir oppblåst, noen lik ser ut som om de
har kulemage. Kroppen kan inneholde så mye gass at den flyter opp
som en ballong. Stort sett ligger de med ryggen opp. Armene og beina
og hodet er tyngre enn resten av kroppen, derfor ser de ut som om de
naturlig bøyer seg framover. Noen setter seg fast i fjell eller
planter på bunnen og kommer aldri opp til overflaten igjen.»
«I løpet av en måned kan et lik
på havets bunn være helt oppspist av dyr. De som flyter opp er ofte
sleipe, de sklir ut av hendene våre og går i oppløsning og den
lukten, den lukten lar seg aldri helt vaske av.»
Kristina Quintano
Kristina Quintano