Av Ragnar Larsen.
Om to dager går flyttelasset. Etter 52 år i utlendighet (Oslo, Gjøvik, Bodø, Karmøy) vender vi tilbake til vår fødeby. Vi har aldri bodd så lenge i noen landsdel som på Vestlandet og benytter anledningen til å la landsdelen være tema i vår siste artikkel herfra.
Vi ønsker leserne en fortsatt god sommer og lover å gjenoppta skrivingen når vi kommer i orden i Trondheim.
Norge er et pussig og rart sammenskrudd land: Verdiene skapes i distriktene - og settes over styr i Oslo.
Verdiskapingen skjer i all hovedsak i distriktene på Østlandet og Sørlandet, i Trøndelag og Nord-Norge. Men fremfor alt på Vestlandet.
Det er kysten og fjordene som gjør Norge annerledes. Sletteland og daler fins i så godt som alle land, men en så langstrakt kyst og et så enestående fjordlandskap finnes ingen andre steder.
Typisk nok er det til de vestlandske fjordene, Lofoten og Nordkapp turister utenfra søker seg. Det er ikke mange som oppfatter Lillestrøm og Holmestrand som reiselivsmagneter. Like typisk er det at fjernkulturelle innvandrere samler seg i Oslo. Det er der de finner livsbetingelser som ligner mest på de levekårene de flyktet fra.
Kyststrekningen fra Egersund til Kristiansund og dalstrøkene innenfor står alene for to tredjedeler av norsk eksport. Da er olje og gass fra havet holdt utenfor. Fra mangt et lokalsamfunn tilsvarer vareeksporten over 1 million kroner pr. innbygger. Vi tror ikke det er bryet verdt å beregne tilsvarende tall for Bygdøy og Lambertseter.
Oslo har liten verdiskaping, men desto flere papirflyttere. Hovedstaden lever i all hovedsak på grunnlag av verdier tilført fra distriktene. Under EU-debatten i 1994 var det en fortørnet bodøværing som foreslo at Oslo kunne bli egen nasjonalstat og melde seg inn i EU - og la resten av landet være i fred. Dette bemerket vi som en dårlig idé - verdenssamfunnet klarer ikke å håndtere mer enn én krise om gangen. Stormaktene og FN har mer enn nok med Midtøsten om ikke Oslo skulle komme i tillegg.
Tidligere trondheimsordfører Marvin Wiseth har rett i at det ikke noe norsk sted finnes så mye IQ pr. kvadratmeter som i hans hjemby, men ingen slår vestlendingene i pågangsmot og nyskapingsevne. Vår avdøde venn Lauritz Eidesvik, fiskeren fra Bømlo som gikk i land og grunnla et ledende offshorerederi, sa en gang at hvis en tok alle sunnmøringer og spredte dem jevnt ut over landet, kunne Innovasjon Norge nedlegges.
Vestlendingen blir av Oslo-elitene og deres ærendsløpere i mediene ofte fremstilt som alvorstunge mørkemenn uten sans for livets lyse sider. Dette er en myte uten rot i virkeligheten. Denne spaltist flyttet for 23 år siden fra Bodø til Karmøy - fra en by med ølmonopol og vekselvis styrt av Ap og Høyre og til en KrF-ledet kommune med øl i butikkene frem til kl. 2000 om kvelden. Vi måtte til Karmøy for å få anledning til å nyte akevitt i melkeglass sammen med formannen i menighetsrådet! Vi har lett og lett, men ennå ikke klart å finne én mørkemann i vest. Slike finnes nok mest i oslofolks fantasi.
Vestlandet er periferi for hovedstadsmiljøene, men er i virkeligheten den sentrale landsdelen både med hensyn til verdiskaping og folkeliv. Kulturlivet i Bergen står ikke tilbake for Oslo. Forskjellen er at hovedstadens kulturliv holdes oppe av staten.
Sentralstyringen, som ikke minst videreutvikles av nåværende regjering og stortingsflertall er en nasjonal plage for folk rundt om i landet som foretrekker å avgjøre sine saker selv og stå på egne bein - ikke andres.
Landsdelen i vest kan trygt omskrive Lastebileierforbundets slagord til sitt eget: «Uten Vestlandet stanser Norge!».
Ragnar Larsen