Av Hallgeir Oppraak.
Etter en duell mellom dagen-redaktør Vebjørn Selbekk og biskop Atle Sommerfelt på Dagsnytt 18 sist uke, kan vi lese blant alle kommentarene som er kommet i kjølvannet, bl a i Dagen at: Atle Sommerfelt fordømmer en predikant han mener dømmer mennesker som har en transseksuell eller homofil legning til helvete.
Sommerfelt skriver så i en presiserende artikkel i Dagen at det ikke er riktig at han har sagt eller skrevet at han har advart mot bruk av predikanten fordi predikanten løfter frem muligheten for å bli avvist i Guds dom og gå fortapt.
Kommentar: For et ordkløveri!
Sommerfelt skriver: I den aktuelle prekenen til Alv Magnus, predikanten, dømmer Magnus … mennesker som har transseksuell eller homofil legning til helvete. (Helvete blir ikke brukt av predikanten, men «ildovnen» blir brukt, noe Sommerfelt korrigerte seg på, på Dagsnytt 18 overfor Selbekk. Innholdet blir imidlertid det samme).
Sommerfelt fordømmer ikke akkurat Alv Magnus til helvete eller til ildovnen, nei, så guddommelig kan Sommerfelt ikke få seg til å tro om seg selv at han er. Han forstår, tilsynelatende, at han ikke er Gud, men tar ikke den full konsekvensen av dette når han påstår at det tvert imot er Alv Magnus som påtar seg rollen som Gud og som dømmer de som har konkrete oppfatninger om enkeltspørsmål til helvete.
Sommerfelt beskylder Magnus for den største synd, nemlig for hovmod.
Men Sommerfelt gir seg ikke med dette: Han fordømmer også Vebjørn Selbekk på et bibelsk grunnlag han mener han har autoritet til å dømme ut fra, på vegne av Jesus Kristus selv, Gud, når han – på Dagnsytt 18, altså - lekser opp for Selbekk at Selbekk faktisk er identisk med Tolleren i lignelsen om Tolleren og synderen.
Sommerfelt fekter med armene, rød i ansiktet, når han i korte trekk gjenforteller denne lignelsen, ja, han vrir brått og tydelig foraktelig på hodet, for å vise at Selbekk egentlig gjør det samme, nemlig med at Selbekk selv vrikker på hodet, for i avvisende forakt å avvise visse folk i menigheter rundt omkring. Han mener Selbekk gjør et slik demonstrativt kast med hodet for å utvise visse folk fra fellesskapet, for å fremme et skille mellom «dem» og «oss». Selbekk blir gjort til en kronisk synder som ikke tåler at «hveten og ugresset tilhører Guds egentlige som, sic.». Selbekk vrikker imidlertid ikke på hodet, der og da konkret, hverken konkret altså, eller i overført betydning. Det er der Sommerfelt som gjør, for å karakterisere og konkretisere Selbekks holdning og teologiske posisjon.
Fariseeren i Jesu lignelse er en type som skryter offentlig på seg ensidig opparbeidet «egenfrelse» og roser seg selv overfor Gud, det er Sommerfelts poeng. Selbekk blir noe fortumlet over dette direkte angrepet på hans egen person og ser blygt eller litt omtåket ned idet han rister langmodig på hodet og mumler «nei, nei», uten at dette har noen som helst virkning på biskopen. Det virker som om Selbekk er tatt på senga, at han i virkeligheten – ifølge Sommerfelt - er en hykler og gudsbespotter og at han på Sommerfelts «objektive grunnlag» faktisk fremtrer som en synder som er mer syndig enn Sommerfelt selv.
Men Sommerfelt ser ikke at han går i en felle, en felle han legger for seg selv, i og med hans egen bisarre tolking av lignelsen. Han ser ikke at han fremhever eller opphever seg selv til syndfrihet her, mens Selbekk altså settes i skammekroken, i et limbo eller forstadium, ikke til himmelen, men til helvete, - hvor ellers?
Sommerfelt dømmer i praksis her Selbekk til helvete – helst et jordisk helvete i isolasjon fra «det gode selskap» Sommerfelt er forstander for - og ingen løfter et øyebryn. Fariseerne Vebjørn Selbekk og Alv Magnus har derfor ikke talerett! Fordi!
Sommerfelt kan ikke godta at noen setter seg opp til Gud og fordømmer – dvs dømmer til helvete - slike mennesker som Magnus og hans «følgere». Sommerfelt mener at det ikke er riktig at han fordømmer predikanten. Så viser det seg like vel og stikk i strid med hva han selv sier at det er nettopp det han gjør, selv om han ikke i direkte ordelag bruker ordet helvete eller ildovnen. For slikt tror vel ikke Sommerfelt selv på, i og med at både syndens og helvetes sanne og reelle virkelighet ser ut til å ha forlatt Den norske kirke for lengst.
Vi gjengir her Jesu lignelse, men presiserer at denne utgaven ikke er Guds endelige dom i saken:
9 Han fortalte også denne lignelsen til dem som stolte på seg selv at de var rettferdige, og som foraktet de andre:
10 «To mennesker gikk opp til templet for å be, den ene var biskop Atle Sommerfelt og den andre var redaktør Vebjørn Selbekk.
11 Sommerfelt sto for seg selv og ba slik: Gud, jeg takker Deg for at jeg ikke er som andre mennesker, slike som Selbekk og Alv Magnus, og som tyver, urettferdige, ekteskapsbrytere eller som denne tolleren Selbekk.
12 Jeg faster to ganger i uken. Jeg gir tiende av alt jeg eier.
13 Men Selbekk sto langt borte. Han ville ikke engang løfte øynene sine mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: Gud, vær meg synder nådig!
14 Jeg sier dere: Selbekk gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus, den andre ikke. For hver den som opphøyer seg selv, skal bli fornedret. Og den som fornedrer seg selv, skal bli opphøyet.»
Sluttkommentar:
Jeg kan ikke helt forstå Sommerfelts angrep på Selbekk. Har han vært ufrivillig sløv eller utilsiktet aggressiv? Jesu lignelse er en utfordring både for hjerte og hode og stiller tilhørerne spørsmål som krever et visst kreativt nivå på det svaret man gir og det lyset man selv ser seg i, ut fra lignelsen selv.
For Jesus og hans disipler var det klart både hvem tolleren og hvem fariseeren var i den konkrete konteksten lignelsen ble fortalt. Disiplene forsto antakelig veldig godt hvem i dette konkrete tilfellet lignelsen var myntet på, nemlig på konkrete figurer eller skikkelser der og da. Selvsagt har lignelsen en universalistisk brodd, men den konkrete settingen legger en begrensning på lignelsens generelle anvendelse. Det er for lettvint å fremstille Selbekk og Sommerfelt som tolleren.
Lignelsen nevner «rettferdiggjort» og urettferdige som det store, sentrale poeng. Den som opphøyer seg selv er den som tror eller innbiller seg at han blir rettferdiggjort – frelst – ved å opphøye seg selv.
Jesus forteller at den som fornedrer seg skal bli opphøyd. Å bli opphøyd er noe man selv ikke kan opphøye seg til. (Man kan ikke frelse seg selv ved egenprodusert nåde). Det sentrale budskapet referer seg til Guds nåde, og den må bli gitt av Gud selv. Bare Gud er den som opphøyer. Hvis tolleren sier «hver meg synder nådig», sier han ikke i stilt overbevisning at han allerede skal bære nådens fulle frukt og endelige mål. Han overlater det til fremtiden om Gud skal holde ham i nåden og tilregne ham nåden.
Tolleren kan imidlertid på sin side være like «forfengelig» som fariseeren, den ene i det ytre, den andre i sitt indre. Vi får ikke vite om tolleren i sitt innerste virkelig forsto hva som ligger i ordet nåde eller om han sa det på rems. I dét tilfellet vil tolleren ikke være særlig bedre stilt overfor Guds nåde enn fariseeren.
Sommerfelt burde derfor være forsiktig med denne Jesu lignelse, og andre bibleord. Han kan lett komme til å slynge en bumerang som ikke bommer på ham selv hvis den bommer på målet.
Sommerfelt synes å være styrt av en overstyrende ideologi, en ideologi som forteller ham hva han skal si og mene og gjennomføre og stå for i det praktiske embetsliv. Han lar denne livsanskuelsen med alt hva den innebærer legge de avgjørende føringer på ham selv. Denne ideologien byr ham å mene og prioritere ved å fordømme, og forkynne – som en slags Guds eneste legitime vikar på jorden - at det er forbudt å skille mellom «oss» og «dem». Den byr ham overalt og til enhver tid å være tolerant og inkluderende, også overfor «det intolerante», og også overfor de som velger bibelvers ut fra bekvemmelighetsgrunner og det som til enhver tid måtte anses være «emosjonelt korrekt» i alle emosjonelt dikterte miljøer til enhver tid.
Sommerfelt ser ikke at kristentroen alltid vil være ekskluderende når det kommer til Guds ord i Skriften og at troen, med fundament i Bibelen selv, derfor per se alltid må fungere ekskluderende i kraft av hva Skriften og dermed Gud selv sier. Ikke alt-inkluderende slik Sommerfelt og mange med ham postulerer. For dét er uttrykk for en politikk som stjeler fra troen og de troende Kristus selv og Herrens egen forkynnelse spesielt om det største alvor i talen om livets to utganger.
Hallgeir Oppraak