Av Per Haakonsen.
Folket har talt. Åpen folkekirke har befestet sin stilling i Den norske kirke. For annen gang på rad har den fått absolutt flertall i kirkemøtet – kirkens øverste organ.
Ja, hva er galt med det, vil mange spørre, de er jo demokratisk valgt. Men Åpen folkekirke er en liberalistisk gruppe mennesker som omfavner verdier som går stikk imot Bibelen – særlig på seksuallivets område. Å vie homofile og lesbiske par er et hån mot Guds skaperorden og har ingenting med kristen tro å gjøre.
At Åpen folkekirke nå har fått flertallet med seg og kan gjøre hva de vil med Den norske kirke, får oss til å stille spørsmålet: hvem er det som skal bestemme i Den norske kirke? Er det de som bruker kirken eller de som står oppført som nominelle medlemmer?
Svaret burde gi seg selv. Det er selvsagt de som bruker kirken som også må bestemme i kirken. Slik er det i de fleste andre frimenigheter og trossamfunn. Men altså ikke i Den norske kirke. Her henter man medlemmene ut fra folkeregisteret uten hensyn til hvorvidt man tror eller ikke, deltar på gudstjenester eller ikke. Det eneste krav som stilles er at man er døpt.
Det sier seg selv at denne ordningen blir ganske så meningsløs når vi vet at nærmere 70 % av befolkningen ikke tror på Gud i det hele tatt eller er høyst usikker på om det finnes en Gud. Bare 12 % mener at religionen er svært viktig (Holocaustsenterets undersøkelse 2017). Bare 5 % leser daglig i sin Bibel og bare 4.5 % mener at Bibelen er Guds ord. 75 % av befolkningen leser sjeldent eller aldri i Bibelen (KIFO rapport 2017).
Vi må se i øynene at det norske folk er avkristnet og det gjelder også de fleste av folkekirkens medlemmer. En folkekirke var greit så lenge kristne verdier stod sterkt i samfunnet. Men det er ikke lenger tilfellet. Det norske folk er sekulært og har ingen andre guder enn seg selv. Derfor blir det meningsløst å invitere folket inn i kirkerommet for å bestemme hva der skal læres og tro.
Kort sagt, demokratimodellen fungerer ikke lenger dersom vi skal bevare kirken for den kristne tro.
Dette utløser spørsmålet: hvem skal ha stemmerett ved kirkelige valg?
Her må vi skyte inn at dette er et gammelt tema i norsk kirkehistorie. Helt fra midten av 1800 tallet har dette vært diskutert. Alminnelig stemmerett var i strid med kirkens vesen, sa biskop I.C. Heuch (1838-1904). Og han var en ruvende skikkelse i sin tid. Om de som på demokratisk vis var valgt inn i kirkelige organer sa han: Disse menneskene går ganske rolig hen og treffer bestemmelser som er helt i strid med den sanne tro, og det gjør de med den største frimodighet, for de er jo valgt til det!
Dette er jo ord som taler rett inn i dagens situasjon.
Også Dagens tidligere redaktør Arthur Berg hadde samme mening som biskop Heuch. Det var prinsipielt galt å gi avgjørelsen i kirkelig saker til et organ som var blitt til ved demokratisk valg. Det var farlig å la staten styre kirken, men et demokratisk vagt flertallsstyre var enda farligere. De som skal styre i kirkelige saker må vise at de er kirkens sanne medlemmer og deler dens tro.
Til det er det bare å si Ja og Amen.
En nyordning betinger et kirkelig manntall. Men det burde ikke være en heksekunst. Det burde være fullt mulig å registrere hvem som bruker kirken og hvem som ikke gjør det.
En nyordning av kirken er nødvendig dersom vi skal beholde restene av den kristne tro her i landet. Det er ikke småting det står om. Det gjelder menneskets frelse og landets fremtid.
Per Haakonsen