Fra May-Harriet Seppola.
Jeg velger å reblogge dette innlegget til Gro Hillestad Thune fordi det er utrolig viktig at så mange som mulig skjønner hva som foregår bak lukkede barnevernskontor.
Mange er redde for represalier fra barnevernet. De sier til meg: «Vær så snill – slett alt jeg har sendt deg» og «Ta for all del ikke kontakt med saksbehandler!».
Det offentlige Norge har så langt valgt å slå en stor tykk forsvarsring rundt barnevernet – som om det var et verdifullt nasjonalt klenodium. Avsløringer i media av brutal uforstand i enkeltsaker blir unnskyldt som uheldige unntak, skriver kronikkforfatteren.
Gro Hillestad Thune
Menneskerettsjurist, tidligere dommer i Menneskerettsdomstolen i Strasbourg
Storkammeret i Menneskerettsdomstolen (EMD) har med stort flertall dømt Norge for menneskerettsbrudd i en barnevernssak.
Prøv å tenke gjennom den belastning Trude har vært gjennom. Som ung mor trengte hun litt ekstra støtte og ble møtt av et hjelpeapparat som brutalt tok fra henne barnet og senere adopterte det bort mot hennes vilje.
Velferdssamfunnet sviktet sitt ansvar for å møte henne med respekt og medmenneskelighet.
Folkevalgte er forbausende lite opptatt av offentlige ansattes maktmisbruk.
På mødrehjemmet Vilde og i rettsinstans etter rettsinstans handlet det hele tiden om å få frem så mye negativt som mulig om Trude som person og mor.
Myndighetene strevde med å rettferdiggjøre hvorfor det var så tvingende nødvendig å beskytte sønnen mot henne som omsorgsperson.
En mors gjenvunne respekt
Finalen i historien er at det offentlige Norge i to omganger har kjempet for sin ære i Strasbourg ved nærmest å forsøke å meie ned et uskyldig medmenneske.
Det har man heldigvis ikke klart. Trude har virkelig satt seg i respekt.
Hvordan responderer vi som samfunn på en slik dom?
Myndighetene lover å studere den sammen med regjeringsadvokaten og se på hvilke justeringer som kreves. Vel og bra det.
Men for meg fremstår dette som nok et forsøk på å vike unna hovedproblemet: Det norske barnevernssystemet er gjennomgripende urettferdig, urimelig og barnefiendtlig.
Mange får god hjelp og mange ansatte gjør en stor innsats. Det skulle bare mangle.
Barn, foreldre, søsken og besteforeldre utsettes mange steder i landet for behandling i strid med både menneskerettighetene deres og ikke minst uten respekt for deres menneskeverd.
Folk blir desperate
Jeg vet dette fordi jeg i årevis har fått henvendelser fra mennesker som i sin desperasjon prøver å hente støtte, råd og hjelp nettopp fra menneskerettighetene.
De aller fleste som tar kontakt begynner med å si: «Jeg trodde ikke slikt kunne skje i et land som vårt!».
De beskriver nærmest Kafka-liknende opplevelser.
Det jeg selv har fått innblikk igjennom å analysere saksdokumenter, kontakt med fagpersoner og så videre er ganske enkelt rystende, og til å grine av.
Sannheten rundt det som foregår er vanskelig å få frem fordi så mange er livende redde for represalier fra barnevernet: «Vær så snill – slett alt jeg har sendt deg.» og «Ta for all del ikke kontakt med saksbehandler!».
Bestemødre nærmest hvisker i telefonen
For meg fremstår det nå som det er to sannheter som gjelder:
Norge trenger mer enn noen gang et godt barnevernssystem som selvsagt ikke kan være feilfritt, men som i det store og hele ivaretar barnas behov på forsvarlig måte og som vi alle kan ha tillit til.
Barnevernet slik det er i dag er ubrukelig. De som ikke mener det, har ganske enkelt ikke nok kjennskap til hva som foregår i virkelighetens verden. Det er ganske enkelt ikke mulig å bedømme barnevernet uten å gå dypt inn i enkeltsaker.
Det offentlige Norge har så langt valgt å slå en stor tykk forsvarsring rundt barnevernet – som om det var et verdifullt nasjonalt klenodium.
Avsløringer i media av brutal uforstand i enkeltsaker blir unnskyldt som uheldige unntak.
Kritiske røster blir enten møtt med taushet eller feid til side som barnevernshatere, fordi de er for kritiske, for kristne, for familievennlige, for sinte, for usaklig og så videre.
Som om det skulle overraske noen at mennesker som utsettes for alvorlig urett og overgrep, kan bli både sinte og usaklige.
Barnevernets krise handler om noe så ubehagelig som maktmisbruk i det godes navn.
Kritikk fra internasjonale organisasjoner, demonstrasjoner over hele verden, alvorlige bekymringer fra et stort antall norske fagpersoner, fra fortvilede diplomater stasjonert her i landet, diverse alvorlige avsløringer i store utenlandske medier, avfeies med at her er det nok snakk om misforståelser siden norske barn jo har så mange rettigheter.
Men disse rettighetene er til liten hjelp for barna som hales skrikende ut fra mors fang eller legges i bakken av en gjeng politifolk.
Barneministrene vet
Selv har jeg gjort diverse forsøk på å overbevise den ene barneministeren etter den andre samt diverse stortingsrepresentanter om at barnevernets medarbeidere altfor ofte fungerer som konfliktskapende foreldrekontrollører istedenfor å bidra til trygghet rundt barn som har det vanskelig.
Slikt gjør åpenbart ikke inntrykk. Og det virkelig alvorlige problem at rundt fem barn om dagen blir hentet akutt av politiet, ofte på svært brutal måte, blir bagatellisert.
Det man absolutt ikke vil akseptere som problem er de mange barn som blir tvangsplassert utenfor hjemmet på et syltynt grunnlag altså i strid med minste inngreps prinsipp i EMK artikkel 8. Dette bortforklares med at hovedproblemet er at så mange ikke får hjelp.
Min sørgelige erfaring er at det å varsle om menneskerettsbrudd er som å snakke til veggen.
Min sørgelige erfaring er at det å varsle om menneskerettsbrudd og overgrep i helse- og sosialsektoren i verdens beste land å bo i, er som å snakke til veggen.
Barnevernets krise handler om noe så ubehagelig som maktmisbruk i det godes navn.
Det er forvaltet av mennesker som har til oppgave å hjelpe barn, som antagelig selv tror det er det de gjør. Dette prøvde jeg å si fra om i en kronikk her på NRK Ytring for et par år siden. Typisk nok førte den ikke til et eneste lite pip i NRK og ikke et ord i noe annet medium.
Makt i det godes navn
Makt i det godes navn pleier ikke å bli problematisert her i landet. Paradoksalt nok.
Som menneskerettsjurist har jeg i mange år registrert at vi i Norge er mye mindre bekymret enn i sammenliknbare land, for å gi helse- og sosialarbeidere rett og plikt til å bruke makt etter eget skjønn, nesten uten kontroll.
Folkevalgte på Stortinget og i kommunene er forbausende lite opptatt av offentlige ansattes maktmisbruk.
Det er også media og forskningsmiljøene. Det er liten oppmerksomhet på behovet for sikkerhet for dem velferdstjenestene er opprettet for å hjelpe.
Det norske barnevernssystemet er gjennomgripende urettferdig, urimelig og barnefiendtlig.
Alle overgrepene mot uskyldige barn og familier kan ikke lenger unnskyldes med at mange får god hjelp og mange ansatte gjør en stor innsats. Det skulle bare mangle. Men deres innsats rettferdiggjør ikke et system som ikke kan betegnes som annet enn dysfunksjonelt.
Stiftelsen Rettferd for Tapere har foreslått at Stortinget oppnevner en Barnevernkommisjon på linje med Gjørvkommisjonen og Lundkommisjonen.
Dette forslaget bør støttes av alle som er opptatt av et godt fungerende barnevern.
Norge trenger nå virkelig hjelp fra en slik gruppe uavhengige og kompetente personer til å beskrive svakhetene ved dagens system og peke på alternative veier fremover for å sikre flest mulig barn i Norge en trygg oppvekst.
Gro Hillestad Thune er også nestleder i Stiftelsen Rettferd for Tapere.
May-Harriet