"Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! 10 Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. 11 Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen. 12 Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. 13 Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine. 14 Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere. 15 . Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far. 16 Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer. Da skal Far gi dere alt dere ber om i mitt navn. 17 Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre!" (Johannes 15, 9-17)
Hva innebærer egentlig vår tids massive forsvar av islam og ønske om handlingsplan mot islamofobi? For mange synes dette arbeidet å handle om klassisk menneskerettighetsarbeid, som retten til religionsfrihet. Men kikker en nærmere etter, er det en ren ateistisk sekularisme som står fram. Det handler om å fjerne troen på det transcendente som sådan.
I torsdagens utgave av avisen Klassekampen skrev Lars Gule om islamofobi. Og selv om mange lesere her på Document finner Lars Gule lite troverdig, har hans analyser et stort nedslagsfelt, og hans forståelse av dette temaet deles av svært mange.
Om islamofobi skriver han at den kjennetegnes av negative stereotype forestillinger om islam og muslimer og en essensialisert oppfatning av et islam som determinerer muslimers handlinger.
Men den prinsipielle konsekvensen av denne forståelsen sier ikke Gule noe om, for den er egentlig et angrep på hele vår historie og kristne kultur.
Som kristne er vi opptatt av livet med Gud, vi snakker om Guds kjærlighet, som dagens kirketekst fra Johannes’ evangelium handler om. En kjærlighet som forandrer mennesket til det bedre, og utallige er historiene om disse. Alt fra hele samfunn som endrer karakter, der æresdrap og hevn erstattes med tilgivelse og nåde, til den enkelte forbryteren som får begynne et nytt liv etter et møte med Mesteren. Vi er kalt til å gjøre det Jesus vil vi skal gjøre: elske hverandre. Troen har altså en tydelig konsekvens for våre liv.
Den virkelighetsoppfatningen som ligger bak kravet om en handlingsplan mot islamofobi, innebærer en avvisning av troen på religioners betydning. Man tåler ikke troen på at det finnes en sannhet større enn mennesket, at jødedommen og kristendommen har noe unikt ved seg, og at kristendommen viser oss jødedommens fullendelse.
Kampen for en handlingsplan mot islamofobi er altså ikke en kamp for religionen islam, men mot religioner som sådan. Slik Lenin i sin tid angrep religionen fordi den sløvet tilhengerne, ikke fordi religionen inspirerte til gitte handlinger, skal vi nå forsvare islam fordi islam etter vår tids politikeres oppfatning ikke betyr noe for de troendes atferd. Det finnes nemlig ikke en gud å bry seg om.
Det er interessant at forsvarerne av en handlingsplan mot islamofobi aldri vil bruke den samme tilnærmingen til politiske bevegelser, men det gir mening dersom man kun bruker en materialistisk virkelighetsoppfatning. Da er det våre sosio-økonomiske betingelser som inspirerer til atferd, ikke hva vi tror på. Gi muslimer arbeid, barnehager og en Volvo, og de blir som oss. Det er i prinsippet vår tids trosbekjennelse.
Vi så det også tydelig da regjeringen utarbeidet handlingsplanen mot antisemittisme. Notatet fra KrFs politikere til regjeringen Erna Solberg handlet nesten utelukkende om den faren muslimers innvandring til Norge innebar for Norges jøder, men handlingsplanen var fri for religioners betydning.
Utviklingen går imidlertid fort. Den foreslåtte handlingsplanen mot islamofobi vil stille spørsmål ved enhver misjonsorganisasjons aktivitet. Hvorfor skal vi ønske å omvende noen dersom deres tro ikke har en betydning for det levde liv? En påstand om at muslimers gud er Treenighetens diametrale motsetning vil selvfølgelig også bli stemplet som islamofobi. En slik oppfatning impliserer nemlig tydelig hva islam handler om og leder til. Vi kan ikke lenger si at kjærlighetens Gud er Treenigheten, og den alene.
Fraværet av debatt om disse spørsmålene vitner om en kultur som ikke lenger tar religion på alvor, og det er i det perspektivet vi også må forstå aggresjonen mot bruken av begrepet snikislamisering. Dagens ansvarlige politikere driver nemlig ikke snikislamisering, heller ikke islamisering. Hva de bedriver, er en politikk preget av likegyldighet til hva vi tror på. Derfor kan heller ikke politikere akseptere at vi kritiserer en økning i antall muslimer, som om de burde forstått de negative konsekvensene alt dette.
Likegyldighet er vår tids evangelium. Det passer muslimer godt. For kristne og vår kultur er det veien til forfallet.
Kjell Skartveit