Av Olav Hermod Kydland.
Bibelens syn på ekteskapet har vært mer eller mindre under press i lang tid. Karl Marx og Friedrich Engels ønsket at både det borgerlige ekteskapet og familien ble avskaffet, og deres ideologiske arvtakere har ført den samme ideologi videre.
Selv om det monogame ekteskapet mellom én mann og én kvinne har fra skapelsens begynnelse vært Guds vilje for menneskene, så har en i våre dager omdefinert ekteskapet. Hvem har mandat til å gjøre noe slikt? Derfor kan både lesbiske og homofile inngå ”ekteskap” i dagens Norge. Ja, enda til har Den norske kirke utarbeidet liturgi slik at den kan vie enkjønnede par. Dette er brudd både med Den hellige Skrift og Dnks bekjennelsesskrifter.
I denne artikkelen vil vi hovedsakelig ta for oss Bibelens syn på ekteskapet. Ekteskapet i Bibelen er en Guds skaperordning. Gud skapte i begynnelsen Adam og Eva. Adam ble skapt først og Eva ble dannet ved at Herren tok et ribben fra Adam og fylte igjen med kjøtt. Av dette ribben bygde Gud Herren en kvinne og førte henne til mannen (1 Mos 2,21-22).
I 1 Mos 2,24 leser vi: ”Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og forbli hos sin hustru, og de skal være ett kjød.” Det var følgelig Gud som førte mannen og kvinnen sammen som ble en ny enhet, ett kjød. Vi skal merke oss at Adam og Eva er begge skapt av Gud, men på forskjellige måter med bekreftelse av kjønnspolariteten. Dette er en skaperordning, en guddommelig ordning, som skal bestå så lenge denne tidsalder varer. Ekteskapet kalles også Guds pakt (Ord 2,17).
I NT stadfester Jesus at i begynnelsen gjorde Gud dem til mann og kvinne (Matt 19,4-5; Mark 10,6-8), og sier videre at det Gud har sammenføyd, det skal ikke et menneske skille (Matt 19,6; Mark 10,9).
Om ektestanden uttaler Luther blant annet: ”For det kan ingen benekte at vi roser og priser ektestanden som en gudgitt, velsignet og velbehagelig skapelse og ordning, gitt til livsfrukt og mot kjødelig utukt. Den er ikke noe nytt som vi har funnet på. Heller ikke er bruken av ektestanden uttenkt av oss på ny, langt mindre har vi som nye lærere forbudt den. Men slik som Gud fra begynnelsen har skapt den, som Kristus har stadfestet den, og som apostlene og den gamle kirke har æret den og undervist om den, i denne gamle regel og Guds ordning er vi blitt værende, og da er vi i overensstemmelse med den gamle kirke, ja vi er nettopp rette lemmer på den.” (Oversatt etter Wa 51, 483)
Mannen og kvinnen er likeverdige overfor Gud. Men i denne tidshusholdning vil Herren at mannen skal være ”hode”, det vil si at mannen står hovedansvarlig overfor Gud i heimen og i den kristne forsamling (1 Mos 3,16; 1 Kor 11,3 og Ef 5,23; 1 Kor 14,34; 1 Tim 2,12).
Guds ord sier: ”For mannen er kvinnens hode, likesom også Kristus er menighetens hode – han som er sitt legemes frelser.” (Ef 5,23) Den troende mann har følgelig fått et stort ansvar fra Gud som ikke skal misbrukes. Herren sier nemlig til mannen: ”Dere menn: Elsk deres koner, likesom også Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den, …” (Ef 5,25) Mannen er pålagt å elske sin hustru til alle tider under alle forhold slik som Jesus elsket menigheten og døde for den. Dersom mannen gjør dette, blir det aldri snakk om at kvinnen er mindre verd enn mannen, eller at mannen skal herske over sin hustru på verdslig vis.
Mannen oppfordres nemlig til å elske sin hustru (Ef 5,25; Kol 3,19), vise henne ære (1 Pet 3,7), betrakte henne som ett med seg (1 Mos 2,23; Matt 19,5), være tro mot henne (Ord 5,19; Mal 2,14-15), leve sammen med henne hele livet (1 Mos 2,24; Matt 19,3-9), trøste henne (1 Sam 1,5), ta henne med på råd (1 Mos 31,4-7), og ikke forlate henne om hun er vantro (1 Kor 7, 12-14). Bibelen taler også om hustruenes plikter overfor sine ektefeller. De skal elske dem (Tit 2,4), ha ærefrykt for dem (Ef 5,33), være tro mot dem (1 Kor 7,3-5, 10), underordne seg dem som under Herren (1 Mos 3,16; Ef 5,22,24; 1 Pet 3,1) og leve med dem hele livet (Rom 7,2-3).
Ekteskapet er følgelig et livslangt, monogamt kjærlighetsforhold mellom én mann og én kvinne som har som viktigste mål å føre slekten videre. Gud sa til de to første menneskene: ”Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden.” (1 Mos 1,28; 9,1) Det å få mange barn ble i Israel sett på som et tegn på Guds velsignelse. Derfor var det en stor anfektelse for gifte kvinner som var barnløse (Se Luk 1,25!)
Hvor høgt Gud betrakter foreldrestanden, ser vi av hva Luther sier i Den store katekisme: ”For Gud har opphøyet foreldrestanden over alle andre, ja han har satt den i sitt eget sted på jorden.” La oss reflektere over dette og si Gud takk! Med andre ord: Lydigheten mot foreldrene har Gud plassert etter lydigheten mot sin egen Majestet, ifølge Luther.
Det fjerde bud er det eneste bud med løfte: ”Hedre din far og din mor, så dine dager må bli mange i det landet Herren din Gud gir deg.” (2 Mos 20,12) Ifølge Luther betyr et langt liv i Skriften ikke bare å bli gammel, men å ha alt det som hører med til et langt liv, helse, kone og barn, nok til livets opphold, fred, et godt styre i landet osv.
Det jordiske ekteskapet framstilles som avbillede av det himmelske, åndelige forhold mellom Kristus og menigheten. (Ef 5,29). Jesus Kristus er brudgommen, og menigheten er bruden. I lys av dette ser vi hvor forførende og ubibelsk den nye oppfatningen om enkjønnede ”ekteskap” er.
Stein Solberg sier: ”Hvis våre jordiske ekteskap avbilder det himmelske, gjelder dette også for et ”homoekteskap”. Anerkjenner vi slike ”ekteskap”, får vi et nytt syn på Kristus. Hvis et lesbisk ”ekteskap” er en rett avbildning av det guddommelige ekteskap, må vi forstå Kristus som en feminisert Kristus, eksempelvis ”Krista”. Menigheten står da i et åndelig-lesbisk forhold til Kristus. Han er blitt Brud eller Moder. På den annen side vil et homoekteskap avbilde en menighet som ikke trenger en brud, men ”brudgom”. Kristus lever da forenet med en ”mannlig ektefelle”. I begge tilfeller har Kristus blitt en ”Homokristus”, den samme som oss.” Men dette er ikke Bibelens Jesus Kristus, men en annen (Sml. 2 Kor 11,3-4).
Guds ord tar avstand fra en slik lære. Bare det livsvarige, monogame ekteskap mellom én mann og én kvinne er i samsvar med Den hellige Skrift.
(BibelskTro 1/2018)