Av Hallgeir Oppraak.
Håndhilsing, som doxa,
har sin psykologi og sin sosiologi, ja, det dreier seg også om
etikk, men selvsagt – for de fleste mest om etikette. Teologisk er
håndhilsing, nekting av å håndhilse eller bekreftelse av
håndhilsing (f eks fordi man anser den som en god og verdig
tradisjon som man bør holde på og ikke desavuere), - i prinsippet
et adiaforum, en likegyldighet sett i forhold
til selve frelsen. Man blir hverken frelst eller fordømt på et
håndtak, eller mangel på sådant.
Gud hverken dømmer eller frikjenner
ut fra hvordan håndhilsingen skjer, hvem som håndhilser eller ikke,
og Gud bryr seg ikke om ulike begrunnelser eller motiver man måtte
ha for hvorfor man håndhilser og holder på eller avviser skikken.
Men håndhilsing dreier seg også om
makt og kamp om «sjelene». En håndhilsen uttrykker dessuten det
juridiske univers eller det store narrativ man tilhører, uansett
hvor lenge håndhilsingen varer, uansett hvor fast, tørt eller klamt
og dvaskt grepet er, uansett de umiddelbare og underliggende motiver
for at man beveger seg inn i håndhilsingens implikasjoner i størst
mulig perspektiv.
Spørsmålet om håndhilsing kan
derfor reduseres til et spørsmål om estetikk,
dvs til et spørsmål om hvordan man skal forholde seg til ting og
fenomener som relateres til «det som kommer inn i og med sansene».
Håndhilsing er universelt sett oppfattet hverken som plikt eller
rettighet. Det er ingen menneskerett å få håndhilse og det er
ingen menneskerett å nekte noen å håndhilse. «Juridisk sett» er
det heller ingen menneskerett å nekte noen å nekte
håndhilsing.
Vi kan heller ikke utlede
håndhilsingens legitimitet eller plikt ut fra naturretten. Det er
med andre ord i utgangspunktet hverken naturlig eller unaturlig å
håndhilse, selv om vi i den kulturkrets vi lever i, synes det er det
mest naturlig av verden å håndhilse. Vi stusser derfor når noen
nekter å ta oss i hånden som et uttrykk for en naturlig, godt
innarbeidet og god gjerning. Når noen nekter å håndhilse på oss,
blir vi ikke bare skuffet i øyeblikket, nei, vi drar det videre: Vi
stiller spørsmålet: Ligger det implisitt i dette å nekte å
håndhilse så å si en form for guddommelig sanksjonert
respektløshet, en innebygd eller a-priorisk
guddommelig og universelt gyldig respektløshet en gang for alle?
Spørsmålet er farlig å stille.
Men det er umulig å forholde seg likegyldig til det. Alle er så å
si involvert og dratt inn i det, og det er faktisk absolutt umulig å
reversere det tilbake til «null-sum» eller til en idyllisk
ur-tilstand der spørsmålet ikke en gang eksisterte, selv for de av
oss med de mest høyfrekventerte estetiske og etiske antenner.
Vi oppfatter håndhilsing som det
uskyldigste av verden, men aner når vi tenker over det eller blir
spurt at det her faktisk kan ligge mye tung symbolikk under. Et lite
håndtrykk kan forteller mer om hva et menneske tror om verden og
menneskene i sin alminnelighet enn mange ord. Vi går ut fra at
håndhilsing er et uttrykk for et naturlig instinkt alle mennesker
egentlig er født med.
Men hva hvis en person sier at
han/hun har en menneskerett til å nekte å hilse med håndtrykk,
spesielt på håndtrykk med en av det motsatte kjønn? Jo, vi tror at
det er et brudd ikke bare på skikk og bruk, men også på
menneskerettighetene, i og med at nektingen er uttrykk for
kjønnsdiskriminering. Nektingen oppfattes dermed også som et brudd
på likhetsprinsippet, og dermed prinsipper vi i henhold til Trump er
gitt av Gud. (Det
amerikanske folkets rettigheter som Gud har gitt dem: Folkets makt,
stemmeretten deres, friheten deres, det andre grunnlovstillegget –
som er retten til å bære våpen, religionen deres, militæret og
grensemuren).
Vi fordømmer dermed nesten på
impuls en slik sterkt negativ praksis eller performativ
håndhilsingshandling. Den strider mot våre grunnleggende
rettsprinsipper, ja, vår grunnleggende rettsoppfatning og vår
generelle holdning til slike prinsipper - og mot prinsipper vi holdes
oppe av, og som faktisk gir oss trygge referanser og
preferansepunkter eller moralske kompass, om man vil, - prinsipper
som vi tar for gitte en gang for alle, prinsipper som ikke kan
overkjøres av menneskelig disposisjoner. Våre
Menneskerettigheter sikrer oss mot at mennesket lager seg en såkalt
positiv rett som bryter med og undergraver disse
prinsippene. Vi er de facto juridisk forpliktet til ikke å lage oss
«positiv rett» som stride mot de fundamentale
menneskerettsprinsippene. Terje
Tvedt, prof Matlary naturrett naturlov menneskerett. Se
oversettelse til norsk av Kairo-erklæringen
Like vel fins det i dag flere norske
eller vestlige personer og grupper av personer blant oss som tar det
for gitt at Menneskerettene rent juridisk og dermed også moralsk
begrunnet kan overkjøres av slike «positive, menneskeskapte lover»
ut fra pur hjertelighet og i form av toleranse bare kan skrote og
forkaste. Disse personene må da dosere at vi skal tilstrebe og
imitere, ja, underkaste oss en helt annen jurisdiksjon, nemlig helt
andre menneskerettigheter, nemlig de islamske Menneskerettighetene.
Et prinsipp som bryter med våde
Menneskerettigheter på dette området er det prinsippet eller de
lovene i islam som dikterer at det er synd å håndhilse på motsatt
kjønn, (se under om aktuell fatwa).
I forhold til våre
Menneskerettigheter blir slike «gudsforordninger» en positiv rett
som undergraver Menneskerettigheten. (Når man ser at Allah ikke er
identisk med den kristne Gud).
Personer som ut fra hjertelighet og
gode emosjoner støtter og promoterer Menneskerettigheten samtidig
som de støtter undergraving av de samme rettighetene, kommer da i et
alvorlig dilemma. De presser oss inn i et paradoks, sitt eget
paradoks, et paradoks som de ønsker og vil at vi alle skal akseptere
med hele vår personlighet og bli en del av. Det skal mentalt
integreres i oss.
Vi skal
inderlig-gjøre oss denne «positive retten», eller internalisere
den, - en rett og en plikt som altså ikke springer ut hverken fra
Guds rett eller naturretten - , mener og preker disse personene. De
øsker at vi skal stå i og holde ut i
en grunnleggende selvmotsigelse, en inkonsistens.
De vil at vi – i hvert fall tilsynelatende frivillig - skal gå inn
og blir værende i det man i psykologien kaller kognitiv
dissonans:
(En «talende» beskrivelse av dette
fenomenet, av Mikale Jalving: En socialpsykolog ville nok sige, at de
og vi lever fint med vores kognitive dissonans. Gabet mellem
forestillinger og virkelighed betyder ikke længere det store for
postmoderne vesteuropæere, slet ikke for de karrierebevidste. I
gamle dage ville forskellen mellem idealitet og adfærd have
forårsaget psykosocialt ubehag og rystelser, men ikke i dag. Vi
lever fint med at være galt afmarcherede, og mange formår tilmed at
gøre det til en levevej).
De samme personer – av meg gjerne
kalt hypermagikere - krever av oss at vi skal
utvikle vennskap, og det innebærer at de krever det umulige av oss,
for vennskap kan aldri kreves, eller forutsettes, eller påtvinges
noen, med mindre man må leve hele livet i en totalitær stat, for
vennskap er elt naturlig sett noe som gir seg uten tvang og
forførelse. Det følger så å si av naturretten. (Motsatt i islam
hvor Allah prima facie forbyr muslimer å ta
ikke-muslimer til venner).
Disse vestlige prinsippene er
selvinnlysende, de sier seg selv som det
sier seg selv, for å si det på den måten. Og alle kulturer utenom
islam synes å kunne akseptere dette selvinnlysende menneskelige
fenomen og denne universelle innsikt i alt det menneskelige og
allmennmennskelige.
Men hva skjer og hvem bøyer seg
høflig og gjerne med lua i handa? De krever åpenhet,
vennskapelighet, forståelse, toleranse, empati og bindende vennskap
overfor denne – islamdikterte – «positive
retten», som de implisitt mener står over naturretten og de lovene
som har sitt fundament fra Gud, slik Trump sier, (til stor forargelse
for disse personene, vil vi tro).
Kan det hele beror på en
misforståelse? Kan det heller forklares med uvitenhet? Nei, disse
personene, disse hypermagikerne, kan ikke ha
unngått å få med seg at de muslimske rettighetene selv
mener seg selv å stå over de Menneskerettighetene Europa
og Vesten har som grunnlag, middel og mål. De bryter både
ideologisk, psykologisk og sosiologisk med disse vestlige
prinsippene. Ved å beskylde noen for å være intolerant, islamofob
eller rasist der det uttrykkes et klart standpunkt mot
håndhilsingsnekt, underlegger disse islam-apologetiske
personene seg faktisk ikke bare muslimske tradisjoner,
islamsk etikette og skikk og bruk, men også alt det rent juridiske
og dermed også teologisk forpliktende som automatisk følger med,
som en integrert part i denne «organismen» - Allah og profetens
evige og uforanderlig lov. De mener tydelig vis også at dette skal
gjelde preskriptivt eller normativt også for alle ikke-muslimer i
landet. (De mener antakelig – med en helt formal begrunnelse -
heller ikke at dette virkelig er en form for preskriptiv eller
normativ ekstremisme, ikke bare deskriptiv ekstremisme, i og med at
islam som system neppe kan fraskrive seg en
beskrivelse som ekstrem pr se, skal man følge f
eks Lars Gules definisjoner av ekstremisme.
For disse hypermagikerne kan
ikke nekte for at alle deler av islam omfatter nettopp alle deler
av islam, fordi islam kan ikke være delt, men må være helt, i
et kontinuum på Allah’s og profetens vilkår, rett og slett
fordi islam i kraft av å være islam ikke kan la seg dele opp eller
inndeles eller oppstykkes i hver for seg isolerte og segmenterte
etter vilkårlighetens sted- og tidsegne behov. De kan neppe skjønne
alvoret. De gjør egne emosjoner til et universelt fundament som de
facto underkaster seg islam både som politisk ideologi og som
«religion». Og runnen er at de selvbetjent og blindt selvbeleilig
og velvillig har «glemt» å tenke klassisk
og befriende juridico-juridico.
(Jeg presiserer at å tenke
juridico-religico ikke er identisk med å tenke slik vi i vår
aktuelle forestillingsverden vanlig vis tror advokatene og prestene
eller teologene tenker, altså slik en advokat eller en prest i sitt
daglige virke automatisk antas å tenke og fokusere, og slik man
forventer disse skal gjøre, ut fra helt tilvante, ordinære og
kategoriske rolleforventninger).
Poeng og foreløpig konklusjon:
Hypermagikerne vil ikke se og ta konsekvensen av å se, at de,
også når det gjelder noe så uskyldig som håndhilsnekt, faktisk
setter de europeiske eller vestlige og naturlige menneskerettene
eller menneskerettighetene lavere enn det de setter de muslimske
såkalte menneskerettighetene (ifølge f eks Kairoerklæringen
fra 1981, som rundt 60 muslimske land har vedtatt som bindende og
uforanderlig konstitusjon).
Og i og med dette «grepet» - som er
et «misgrep» - om det hele, gjør disse hypermagikerne
samtidig disse vestlige og naturlige rettene og rettigheten om fra å
være naturlover gitt oss av Gud, og til lover som speiler Guds
standarder og karakter, om til å være rent positive lover, gitt oss
av menneskene vilkårlig og for tilfellet og alene. Denne
tilnærmingen og denne approbriasjonen passer seg i vårt
«klima» av i dag godt for vestlige venstresosialister og ateister,
over hele «fjøla», den for dem optimale kontekst hvor den
nå måtte oppstå på en måte som kan fremme deres egen ideologi og
partikulære interesser, både på det personlig og på det
kollektive eller kommunitaristiske nivå, se
her, også om Vesten og treenigheten).
Det de ikke skjønner er, at de
underlegger seg Allah’s karakter og standarder, og de er
helt andre standarder enn de den kristen Gud har og uttrykker, og som
er bygget inn i de spesielt og unike vestlige
menneskerettserklæringene og de konstitusjoner de vestlige
demokratier bygger på og ærer.
De forstår ikke at de er utsatt for og
innviklet i en langsomt fremadskridende dhimmifiseringsprosess,
og at de faktisk - og de jure - velger å vikle seg inn
i, - en prosess som er like tydelig som transparent for den som uredd
og ikke-fobisk makter å se og stille essensielle spørsmål ved den
parallelle offentlige islamiseringsprosessen vi er inne i og til
daglig er vitne til.
Det som skjer i den pågående åndelige
kampen «i himmelrommet», som Paulus snakker om, er en
knipetangmanøver for oss, en felle som hypermagikeren mer enn
villig lar seg lokke inn i og hvor han faktisk trives og blomstrer i,
fordi han som hypermagiker og ikke kan annet. Islamiseringen
er med andre ord en parallell prosess til en pågående
dhimmifiseringsprosess. For disse to trendene
henger sammen og kan ikke skilles fra hverandre. Den har egentlig «to
horn», mens hypermagikeren bare ser det ene
hornet. Den appellerer til subliminale mentale faktorer, til det
«underbevisste», til transcendentale og agensielle faktorer
og kategorier. Den fremtrer derfor ved å forbli skjult for de fleste
derfor som helt usynlig, helt likegyldig og derfor helt ufarlig.
Poenget er at det ikke torde være
likegyldig hvilken Gud man underlegger seg, slik mange velger å tro
og innbiller seg det er.
Når muslimer nekter, så er det
uttrykk for skepsis og forakt. (Det fins bindende tekster i islam som
til og med og ute blygsel og forbehold faktisk eller de jure
påbyr muslimer å hate! I seg selv viser dette at Allah og
profeten egentlig ikke har mye respekt for det enkelte menneskets
tanker, individuelle følelsesliv og generelle holdninger stilt
overfor kontakt- og utviklingsmuligheter med «de andre». Og overfor
det i Vesten og på et kristent fundament unike individuelle
menneskeverdet.
På Profetens Ummah sin hjemmeside
heter det:
«Ett av de viktigste prinsippene i
Islam er å elske for Allahs skyld og å hate for Allahs skyld. Dette
er kjent som al walaa wal baraa. Profeten (fvmh) sa at
‘Den sterkeste form for imaan er å ha troskap,
nærhet, fiendskap og dissosiasjon for Allahs skyld. Og å elske og å
hate for Allahs sak’». Plikt
til å hate og her
hjemmeside og mer
om plikt til å hate
For en muslim blir forsvar av nekting
sett på som en guddommelig forordning han kan føle seg
«frelsesviss» på, og som et håndfast, utvetydig og sikkert bevis
på egen kulturs eller religions overlegenhet. Muslimer som nekter å
håndhilse ser på håndhilsingen som en synd, en synd mot Allah og
profeten.
I det følgende skal vi kommentere
en kronikk den innflytelsesrike, kristne teologen Trond Bakkevig
nylig la ut på Verdidebatt. Kronikken i seg selv, dens vinklinger og
normeringer, bekrefter både Bakkevigs eget «postmoderne»
trosgrunnlag og muslimenes eget «reaksjonære» trosgrunnlag, og den
islamske tros innhold, ved at Bakkevig underkaster seg islam med et
vennlig smil overfor både muslim som ikke muslim. Han trengte ikke å
begått denne kronikken på den måten han begikk den. Hans kritikk
viser seg å være helt uberettiget og er personfiksert på
bekostning av hva selve saken dreier seg om. Det viser hvor dypt
Bakkevigs «hat» mot slike som Sylvi Listhaug stikker og hvor
forutinntatt han egentlig er. Det er nesten vondt å tenke på at en
slik forutinntatt mot en person faktisk kan bidra til å sløve
Bakkevigs generelle kognitive evner til å skaffe seg et «adekvat»
bilde av hva som skjer og hva tegnene i tiden virkelig betyr og
innebærer.
Det er for så vidt også
oppsiktsvekkende at Bakkevig ikke nevner noe om den fatwaen
som i klartekst tillater muslimske menn å håndhilse på
ikke-muslimske kvinner. Bakkevig burde ha tatt hensyn til denne
fatwaen, for den viser at håndhilsing faktisk, i
«frelsesperspektiv», av Allah betraktes som et adiaforum,
slik nevnt ovenfor. Bakkevig burde dermed ha vinklet kronikken sin
mot denne muligheten som et middel for muslimer til å tilpasse seg
våre skikker og våre begrunnelser, i stedet for å angripe og
forsøke å demonisere Sylvi Listhaug.
Bakkevig burde støtte Listhaug ved
å forklare og grunngi hennes høyst legitime skepsis mot
håndhilsnekting på islamsk grunnlag, via fatwaen. Fatwaen viser at
Listhaug har rett og Bakkevig tar feil. Hans kronikk ville da både
av muslimer og ikke-muslimer kunne oppfattes som mer kompromissvillig
og mer forstandig, og mindre fordømmende, en vinkel som Bakkevig jo
ellers forfekter som eksemplarisk og moralsk korrekt. Bakkevig
skjønner ikke at islam faktisk blir mer spiselig med fatwaen enn
uten. Når Bakkevig ikke tar hensyn til fatwaen, viser det at han er
i stand til å gå veldig langt i beskytte seg selv mot saklig og
informert islamkritikk, en strategi som bare kan bunne i irrasjonell
frykt. Han kommer i skade for å støtte «streng» islam uten å
behøve å gjøre det. Det sier noe om hvor langt han er villig til å
gå for å angripe en politisk motstander og hvor politisk korrekt
hans syn på islam er. For Bakkevig er politikk tydeligvis viktigere
enn teologi, hvilket er en posisjon som forteller mye om Den norske
kirkes selvfortryllende syn på alt som har med islam og muslimer å
gjøre.
Et annet aspekt i dette komplekset
er at Bakkevigs kronikk helt bortser fra og derfor ikke inkluder er
takfir-prinsippet i islam, et prinsipp
som «rir» muslimer i stor grad over hele verden, nemlig den plikten
muslimer har på hverandre til å erklære sin motpart for kuffar,
dvs vantro. For det de muslimene som nekter å håndhilse gjør,
eller lar være å gjøre, er faktisk å erklære alle muslimer som
godtar håndhilsing for - de jure og a
la islam - , å være ikke-muslimer, dvs vantro. Dette i
seg selv blir nok av muslimer flest bagatellisert: Man tar ikke den
fulle konsekvens av et slikt syn, en slik takfir,
forståelig nok. Man nøyer seg med å være lokalt rettroende, ut
fra tradisjon og skikk, hvilket jo isolert sett blir tolerert av «de
lærde». (Å tolerere kulturelt betingede særegenheter, gir ofte
islam et ry på seg for å være en prinsipielt tolerant religion per
se, altså av vesen, og da mye mer tolerant enn kristendommen er.
Dette hevdes paradoksalt nok med stor, utholdende og pågående
styrke og lyst av folk som ellers både så å si er helt uten humor
for anledningen og samtidig livredde for å definere islams essens!).
Men prinsippet er likevel viktig å
ha for øyet. En detalj som dette kan like vel ha stor påvirkning i
situasjoner hvor interessemotsetninger skjerper seg med og da med
påfølgende økning av risikoen for å slå ut i full «borgerkrig»
i fredens hus, dar-el-salam. Takfir i seg selv
innebærer en kontinuerlig fare for at islam nær sagt når som helst
kan forvandles fra et fredens- til et krigens hus, et hus som ifølge
islam per se da både de facto og de jure a la islam er et krigens
hus og da et hus for i hvert fall in situ
potensielt erklærte vantro.
Et a propos: Å nekte håndhilsing er
ikke kristent, dvs det er ikke en kristenplikt foreskrevet av Herren
å nekte noen å håndhilse. Å utføre håndhilsing er heller ingen
spesielt kristenplikt, selv om det er «veldig» vestlig å
håndhilse, men det er heller ikke på noen måte «korrekt kristent»
å normere slutt på all håndhilsing, dvs når autoritetspersoner i
menighetene pålegger sin disipler og andre å akseptere
håndhilsingsnekt.
Man kan ikke frivillig og naturlig
slutte med å ville håndhilse og ta denne negative utgave av
håndhilsen som et uttrykk for de beste intensjoner og de beste
emosjoner, dvs en form for from kristentro som alle troende bør ta
for god fisk, i den tro at å nekte noen å ikke håndhilse er mer
fromt og kristent enn å bekrefte håndhilsing som norm og regel.
Bakkevig synes å tro at det er
like eller mer kristent å ikke håndhilse enn nettopp å håndhilse.
For et vestlig «hode» er det
imidlertid vanskelig, for ikke å si umulig, å forstå hva en synd
mot det guddommelige innebærer for den enkelte og for gruppen eller
populasjonen. Vestens sekularisme og sekulariseringen og – med den:
islamiseringen av kristne samfunn, menigheter og kirker - har
«sørget» for den sørgelige tilstand at synden bagatelliseres
eller reduseres til et «fenomen» som faktisk ikke eksiterer, idet
synd identifiseres med sitt ontologiske fravær. Altfor mange kristne
makter derfor ikke å se synden, hva enten den innordnes under islam
eller i kristendommen, som noe reelt og i denne sammenhengen noe
reelt og eksistensielt helsebringende og personlighetsstyrkende.
Synden betraktes faktisk nå som adiafora i seg selv. Det
følger da logisk at mange kristne går rundt uten en reelt virkende
«vaksine» mot å bi oppslukt av islam proper, en «vaksine»
ortodoks kristendom per se vil utgjøre og sørge for i den troende
selv, der kristendommen blir rett forstått, (som et het i gamle
dager).
Factum est: Jo mindre kristen
synd i syn og syne, dess mer islam i sinn og skinn.
(Se forresten vår artikkelserie her på
bloggen om Synden og syndene i kristendom og islam under diverse
nummererte etiketter).
Bakkevig «vil» at vi skal gjøre
oss fortjent til det, å bli ydmyket, altså, tragi-ironisk sett,
og paradoksalt nok. Han tror at denne form for ydmykhet egentlig er
et uttrykk for sann ydmykhet, det motsatte av hovmod. Men er det det?
Nei, ikke hvis vi skal legge de objektive fakta til grunn og de er at
i et trosperspektiv som når som helst kan manifistere eller
konkretisere seg i praktiske og konkrete politiske og gjerne blodige
prosesser, at: Allah setter alle muslimer over alle andre som ikke er
muslimer.
For ordens skyld må vi her opplyse at
den nåværende prins Muhammed Salman i Saudi-Arabia tydeligvis ikke
har noe problem med å håndhilse på kvinner, kvinner som til og med
ikke er heldekkende kledd. Han hilste da også på tidl.
statsminister Theresa May for ikke lenge siden: her
Det må også opplyses om at det har
foreligget en fatwa – antakelig avfattet i Europa - fra for en tid
siden og hvor det kommer frem at håndhilsing kan være helt OK for
Allah og profeten, se under.
Så hva kan dette betyr for det
«bildet» vi har tegnet oss av islam per se? Jo, det bekrefter at
islam har mange ansikter og hvilket ansikt vi ser til enhver tid, kan
endre seg over tid. Samtidig som ansiktene er svært forskjellige og
uttrykker ulke ting, ja, kanskje til og med ulike vesenssider ved
islam; men dette er bare på overflatene. Det går an å komme stadig
nærmere enn vesensbestemmelse av islam. At ansiktene endrer seg, tar
nye og uventede former, kan være en integrert «del» av islam.
Forvandlinger på overflaten sier noe vesentlig om hva islam er under
overflatene. Det må finnes et fundament som ikke endrer seg og som –
insha Allah, som det heter – ikke kan og ikke vil eller ikke
makter å forandre seg, i seg selv et tegn på selve urokkeligheten i
islam. Det fins ingen tegn på fullstendig metamorfose eller radikal
forandring – til det bedre - , akkurat som det heller ikke fins
mulighet for metamorfose i den ortodokse kristne tro med alt hva den
innebærer av virkelighetsoppfatning, verdi- og menneske syn, og ikke
minst guds-oppfatning. Og det er på dette grunn-nivå vi må søke,
skal vi unngå å bli slukt på av islam proper. For det er her
kontrasten vil vise seg og det er her vi må på ny må fine vår
identitet som folk og nasjon.
Mange frykter imidlertid at vi ikke
skal gå langt nok motsatt vei, og disse ønsker og vil faktisk at vi
skal gå stadig mer opp i islam og alle de uttrykk islam representer.
Det har faktisk betydning at vi i tillegg til å bevisstgjøre oss
hva islam innebærer og vil medføre på fundamentnivå, må
bevisstgjøre oss på at «tar vi den, så tar vi den»: At det er
gjennom først å tilegne oss overflatene av islam at vi faktisk
begir oss ned mot den islamske tros grunnfjell siden, eller lar oss
dra nedover, uten at vi er klar over det, for å si det slik. Og selv
om vi der nede på grunnfjellet måtte tro at vi kan distansere oss
fra islam, kan det lett hende at selve grunnfjellet binder oss mer
enn vi i utgangspunktet ville trodd at det var mulig å komme.
-
Så konkret til Trond Bakkevigs
kronikk: Ord som truer vår religionsfrihet: Jon Engen-Helgheim,
Sylvi Listhaug, Siv Jensen og Hege Storhaug utfordrer
religionsfriheten, (VD 21019).
‘I Norge spiser vi svinekjøtt!’ sa
folkehelseminister Sylvi Listhaug, og glemte i farten at Grunnlovens
jødeparagraf ble opphevet i 1851. Enda en gang skulle jødene få
høre at de ikke er norske. Islam var skyteskiven, jødene kom med i
dragsuget.
Kommentar: Listhaug påstår
ikke at jøder ikke er – eller ikke kan være - norske. Å
påstå det motsatte, som Bakkevig gjør, er en tilsnikelse. Han
konstruerer en stråmann. På en demoniserende måte. Han går
«utenpå folkeskikken». Han er ufin, dømer på fiktivt grunnlag.
Han er hypermagiker.
Bakkevig: Det samme gjelder
håndhilsingen. Enhver som har vært i Israel og Palestina, vet at du
ser på den andres håndbevegelser før du eventuelt rekker frem din
egen for å hilse. Det samme er tilfelle i kulturer preget av
buddhismen, som for eksempel Japan.
Kommentar: Her sluttet Bakkevig
fra et fjernt er til et nært, herværende, bør. Med
dette gjør Bakkevig seg til en person drives frem av ønsket om å
dytte moral og etikette på noen som ikke har bedt om det og som har
gode grunner for å nekte å følge hans preskriptive
venstre-ekstremisme.
I Aftenposten den 26.9 kan vi lese at
stortingsrepresentant for Frp, Jon Engen-Helgheim, kaller dette
skikker som er basert på et utdatert og diskriminerende kvinnesyn.
Tja, det kan faktisk hende den samme skikken også har å gjøre med
synet på menn.
Kommentar: Og hva er feil med å
se det slik og stille spørsmål ut fra dette perspektivet?
Vi venter spent på Bakkevigs utlegning
av sin omvendte rasisme:
Bakkevig: Hilseskikker som ikke
er å ta hverandre i hendene, er utbredt over store deler av verden.
Noen begrunner slike skikker med religion, andre er preget av sin
kultur. Ja, vi tar hverandre vanligvis i hendene når vi hilser her i
Norge, men det er vanskelig å forstå at vi undergraver norsk
kultur ved å vise respekt for folk som har en annen kultur eller
religion. Friheten til selv å velge hvordan du går den andre i møte
handler om selvrespekt og religionsfrihet.
Kommentar: Det er altså
vanskelig for Bakkevig å «forstå». Dette faktum i seg selv skal
så gi ham moralsk hjemmel for å fordømme de som virkelig ser og
forstår at vår kultur faktisk r i ferd med å bli eller kan bli
undergravd, at de små drypp kan gjøre en stor å.
Bakkevig forteller her nærmest at han
ønsker at vi blir som Midt-Østen. Han ser ikke noe problematisk i
dette, snarer tvert imot. Han ønsker MØ i hele sin bredde, hele sin
dybde og med alt sitt vesen skal overta, slik at vi slipper å ha
folk som synes det er respektløst å nekte å håndhilse, slik
skikken i vårt land har vær i uminnelige tider. Bakkevigs koko-syn:
Å mene at det er respektløst av muslimen å nekte å håndhilse, er
en uhyrlighet for Bakkevig. Regner han seg selv som norsk, forresten?
Han må mene ta det er respektløst av ikke-muslimer til å la seg
presse til ikke å håndhilse.
Dette er verden snudd på hodet.
Respekten går bare enveis for Bakkevig. Det er gått moral i det fra
hans side. Og det moralsk riktige er la seg presse til å tro
at man er respektløs hvis man mener at det er respektløst når
muslimer nekter å håndhilse.
Det Bakkevig
gjør er, å forlange at vi ikkemuslimer skal gjøre oss
respektert ved å «disrespektere» egne skikker,
på egen mark. Han vil ha oss til å bli «helt på jordet». Han må
tro at Listhaug mener at hun vet best alene og at hennes kultur
nærmest universalistisk derfor er overlegen eller bedre enn den
kulturen og den religionen som nekter muslimene å håndhilse. Og
hvis Listhaug mener dette, så er hun moralsk underlegen, faktisk, i
Bakkevigs øyne. Hun har ikke noe bedre å fare med, nei, hun har
tvert imot noe langt semrere eller dårlige å fare med, noe hun vil
pådytte andre, noe hun ikke har rett til, fordi hun skal bære skyld
for «den hvite manns byrde». Bakkevig vil ikke pådytte muslimene
våre skikker, vår form for hilsen, antakelig fordi han tror at han
selv nå virkelig bærer skyldebyrden for «den hvite manns byrde»
og at han dermed faktisk er mindre skyldig enn Listhaug er. Han er
renere, mer bevisst, mer i pakt med tidens moral, en moral han med
sitt ondsinnede utspill vil forbedre, nær sagt koste hva det koste
vil. Han tror at jo bedre han lykkes i dette «stykket»- som er å
demonisere og «karakterdrepe» Listhaug. Han har dermed satt seg
over Listhaug, fått er moralsk overtak på henne, fordi han da må
mene at hans syn er moralsk overlegent, hvilket selvsagt er en
illusjon, hvis forankring springer frem av Bakkevigs grunnløse
selvforherligelse. Bakkevig tråkker på Listhaug for å kunne
skinne med «seierskransen» trygt plantet på eget hodet, plassert
der med stor iver og overbevisning av ham selv. Han kaster
henne under bussen og med henne hel den kulturen vi har bygget på,
en kultursom igjen har bygget på en skikk som kristendommen alltid
har akseptert som uttrykk for fred og fordragelighet, ja, enighet,
til tross. En håndhilsen var som et «amen», som en
begynnelse og en avslutning på en «deal» eller en pakt, om
så det var et vennskap, som i grunnen ikke trenger noen «deal»,
men bare bekreftelse på vennskapet, en talehandling som bekreftelse
på det alle ordene ikke kunne utsi.
Bakkevig er hypermagiker:
Hans ytre handling skal vise at han støtter «de svake». Dette vil
gi ham større magi, flere ytre kriterier på å ville det gode.
Listhaug gir ham det rette alibi og det riktig motiv til rett tid,
stilt overfor «publikums» dom, slik Bakkevig ser den for seg i sin
forestillingsverden. Se også Hypermagi,følelser
og emosjoner
-
Bakkevig: Hege Storhaug i Human
Rights Service hevder i et debattinnlegg i Aftenposten den 26.9 at
det er et tegn på islamisering at arbeids- og studiesteder lar
muslimer ha egne bønnerom. Hun kritiserer også Stavanger kommune
for at de legger til rette for byggingen av en moské.
I Norge har regjering og Storting
vedtatt at det vil føre en aktiv, støttende religionspolitikk, slik
det er formulert i den kirkerådsoppnevnte utredningen om stat
og kirke. Utredningen mente at en slik religionspolitikk ville
gi religionsfriheten de beste vilkår og fordi tros- og
livssynssamfunn skal være positive, byggende deler av det norske
samfunn. Derfor er det bra når viktige samfunnsinstitusjoner legger
til rette for at det kan skje.
Kommentar: Bakkevigs
fundament er Kirkerådets utredning som mente … . Dette er et
sirkelargument og frembringe ingen «hard facts», bare tom synsing,
på linje med: Jeg ønsker at alle skal bli glade og fornøyde og de
som ikke mener det er – idioter? – eller til og med slemme
idioter? (se under). Han mener at «utredningen har rett» og derfor
har han selv rett. Han ser ut til å mene at Storhaug mener at
bønnerom må forbys og at det må forbys å legge til rette for
bygging av moske.
Dette er feil og en grov insinuasjon.
En falsk påstand fremsatt antakelig for å inkriminere Storhaug i
det mist fordelaktigs lys han kan fremskaffe for anledningen, nær
sagt til å brunbeise henne.
-
Bakkevig: Storhaug skiller
mellom «julaftenkristne» - (eller kanskje bedre: julaftenmuslimer)
- og andre muslimer. Hun mener (antar) at muslimer som regelmessig
går i moskéen er alle de andre, (kan mistenkes for å være mer
salafistisk orientert, og deremd potensielt farligere enn
julaftenmuslimer, i hvert fall på lang sikt) …. Det finnes helt
sikkert muslimer som ønsker at den norske befolkning kollektivt skal
hengi seg til islam … mange av oss kristne som kunne ønske at hele
den norske befolkning kollektivt ville regelmessig gå til kirke. Vi
tror ganske enkelt at Jesus er verdens frelser.
Men at noen tror at ens egen
religion er sann, og håper at andre skal tro det samme, gir intet
grunnlag for teorier om at vårt samfunn blir tvangsmessig
kristianisert eller islamisert.
Kommentar:
Har Storhaug hevdet at vårt samfunn
blir tvangsmessige kristianisert eller islamisert?
Svar: Nei. Bakkevigs kamp mot
vindmøller får det til å gå rundt for ham, han kommer ikke ut av
«gutterommet» og sin egen boble.
-
Bakkevig: Det norske samfunn vil
legge til rette for at mennesker skal kunne leve i lydighet mot, og
kunne praktisere sin egen tro. Tanken bak en slik politikk er at
tros- og livssynssamfunn kan og bør bidra til å bygge gode
lokalsamfunn. Det kan de gjøre ved å lage trygge møteplasser som
formidler gode og byggende fellesverdier. I vår Grunnlov er slike
verdier nedfelt gjennom stikkordene: demokrati, rettssikkerhet og
menneskerettigheter. Til sammen er dette verdier som sikrer det
enkelte menneskets verd og rettigheter.
Kommentar:
Her tillegger Bakkevig Storhaug
revolusjonære motiver. Hun beskyldes for å være imot demokratiet,
rettssikkerheten og menneskerettigheten. Og at hun ikke er
interessert i å sikre det enkeltes menneske verd og rettigheter.
Bakkevig skjønner ikke at jo mer feil
enn det han påstår, kan det ikke bli.
-
Bakkevig: Den jødiske
litteraturviter Viktor Klemperer ga i 1947 ut en bok om Det tredje
rikets språk. Han skrev: «Ord kan være små doser med arsenikk, de
svelges uten at vi merker det, de ser ikke ut til å ha noen
virkning, og så etter litt tid setter den giftige reaksjonen inn».
Jon Engen-Helgheim, Sylvi Listhaug, Siv
Jensen og Hege Storhaug velger de farlige ordene. De som forgifter.
Når de omtaler en religion sammen med negative adjektiver, rammer de
alle som tilhører den religionen. De beveger seg på grensen til å
utfordre en verdi som vår vestlige verden holder som en av de
viktigste: Religionsfrihet.
Det er en frihet som bare skal møte
grenser når den brukes til å skade, forulempe, tvinge eller drive
terror i religionens navn. Svinekjøtt, hilsing, kosher- og halalmat,
eller bønnerom handler ikke om slikt. Det handler om alminnelig
høflighet, gjensidig og religionsfrihet.
Kommentar: LOL. Dette
holder ikke Bakkevig. Hvordan skal du klare å snakke deg ut av
dette? Jeg gidder ikke engang forsøke å begrunne min kommentar og
mitt spørsmål her. Jeg må dessverre forutsette at du ikke er helt
i par.
Hallgeir Oppraak