Arne Viste fra Sola i Rogaland er tiltalt for brudd på flere punkter av utlendingsloven § 108, og han har erkjent alle forhold. Han har gjennom sitt bemanningsselskap Plog AS ansatt det han mener er ureturnerbare asylsøkere og sier han har gjort det av nestekjærlighet.
Også representanter fra hans menighet, IMI-kirken i Stavanger, støtter ham. Terje Høyland, internasjonal leder i kirken, sa til avisen Dagen at de var stolt av ham, og at Arne Viste: … gjør det kirken er kalt til, å stå opp for dem som er uten rettferdighet.
I jussen kalles dette subsumpsjon, å vurdere om en rettsregel kan brukes på et gitt faktum. I dette tilfelle blir spørsmålet om Guds bud sier at vi som kristne har rett til å bryte ordinære rettsregler i vårt møte med mennesker vi mener trenger vår hjelp.
Er det slik vi skal forstå Guds kjærlighet og vår plikt som medmennesker?
Det er en kjent sak at kristne anser det som en plikt å adlyde Gud først, slik Peter og Johannes svarte jødenes rådsherrer da disse ville nekte Peter og Johannes å forkynne og undervise i Jesu navn.
Men dette er ikke en allmenngyldig regel man kan vise til hver gang det passer slik, noe som kommer tydelig fram i Paulus’ brev til romerne. Hans formaning om at vi alle skal være lydige mot de myndigheter vi har over oss, har vært det normative utgangspunktet for den kristne kirke i alle tider. Styresmaktene er innsatt av Gud, er budskapet fra Paulus, og han levde selv under en keiser som Nero. Dette betyr ikke at kristne skal støtte alt det verdslige myndigheter gjør, men at vi forstår at det verste som kan skje, er at samfunn faller sammen i anarki og lovløshet.
Hva da med nestekjærligheten som Arne Viste påberoper seg?
Vi lever i en tid hvor begrepet kjærlighet kan forsvare det meste. En mann kan forlate kone og barn og forsvare det med at han har funnet den ekte kjærligheten. Er denne kjærligheten rettet til en av hans samme kjønn, vil det hele bli møtt med applaus.
Som C.S. Lewis skriver i «Om kjærlighet»:
Når denne kjærligheten bruser som mest, har mange også en tendens til å påberope seg guddommelig autoritet. Den kan fort høres ut som Guds rene og klare vilje. Den ber oss gi blaffen i omstendigheter, den krever fullstendig hengivelse, den forsøker å overstyre alle andre krav og antyder at enhver handling som kan gjøres for kjærlighetens skyld, automatisk er tillatt og til og med prisverdig.
Det er som om vi ikke ser at selv om Gud er kjærlighet, betyr ikke det at kjærlighet er Gud. Faren er at vi ikke forstår at vi aldri vil hevde at vår kjærlighet er guddommelig før det virker rimelig, når den har en viss likhet med Gud. Men når vi gir vår menneskelige kjærlighet den betingelsesløse hengivenheten som tilhører Gud, sier Lewis at kjærligheten blir en gud, en demon, og at den den vil ødelegge oss og seg selv.
Det er ingen tvil om at mange kristne ønsker å vise sann kjærlighet i møte med asylsøkere, mennesker i nød og i samlivsetiske spørsmål. Men dersom konsekvensen er oppløsning av rettsstat, normer og etikk, bør vi stoppe opp og tenke etter hvem vi egentlig tjener. Kjærligheten handler i like stor grad om å sette grenser som å tillate. Hva lærer de menneskene Arne Viste har hjulpet om respekten for lov og rett? Hvilke signaler sender hans menighet til den kristne verden?
Når mennesker krever at vi alle skal bøye oss for deres krav fordi de gjør noe i kjærlighet, er det ofte et tegn på noe annet enn sann kristen tro. Det er riktig å hjelpe mennesker i nød, også dem som lever her papirløst. Men som kristne bør vi også lære dem at årsaken til vår velstand og fred er at vi følger de reglene staten har satt og at eventuelle endringer må skje gjennom legitimt politisk arbeid.
Det er riktig at kirken er kalt til å kjempe for dem som lider på grunn av urettferdighet, men selv Paulus ba kristne slaver være tro mot sine herrer.
Kristendommens Gud er en ordens Gud; en kjærlighet som leder til anarki, handler om noe helt annet.
Kjell Skartveit.
(Artikkelen ble første gang publisert på document.no, søndag 6 oktober.)