 |
| November 1994 demonstrerte over 25.000 mot norsk medlemsskap i EU. Foto: Johnny Syversen / NTB scanpix |
Av Ragnar Larsen.
Idag er det 25 år siden det norske folk bekreftet sin vilje til nasjonal frihet og folkelig uavhengighet ved å si nei til EU-medlemskap - og ja til at Norge skulle forbli selvstendig og fortsatt styres av norske, folkevalgte ledere.
Det var 28. november 1994 at folkeflertallet bekreftet avstemningsresultatet fra 1972. 52,2 prosent stemte nei til EU. Nær 89 prosent av folket avga stemme.
Siden da viser meningsmålingene at EU-motstanden er vokst til et nivå hvor ingen norsk regjering lenger tør å ta til orde for norsk EU-medlemskap. Selvråderetten trumfer alt.
Det er snart 60 år siden EU-spørsmålet ble reist første gang. Det var i 1962 at Stortinget etter forslag fra Gerhardsen-regjeringen vedtok å endre Grunnloven slik at det ble adgang til å overføre norsk suverenitet til internasjonale sammenslutninger - «på et saklig avgrenset område», som det
het i lovteksten.
Samtidig vedtok Stortinget med overveldende flertall å søke medlemskap i EEC, som EU het den gangen. Irland hadde allerede søkt og det samme gjorde Storbritannia og Danmark. Men Frankrikes president Charles de Gaulle satte i 1962 foten ned for britenes inntreden, og dermed bortfalt søknadene også fra de tre andre landene.
Resten er historie. Under Borten-regjeringens ledelse gjentok Norge søknaden i 1967, men resultatet ble det samme. Senere ble det ny søknad. Britene og danskene sa ja, men folkeflertallet i Norge sa nei på den historiske dagen 25. september 1972.
Denne spaltist var sterk og entusiastisk EEC-tilhenger fra starten av og deltok som gymnasiast i mang en Europa-diskusjon i 1962. EEC-tanken fenget. Ideen om å la gamle fiendelands næringsliv og økonomi integreres så sterkt i hverandre at krig ble en umulighet, det var en forlokkende tanke.
Vi var i 1972 leder for Ja til EF-kampanjen da vi bodde på Gjøvik. Våre argumenter gikk ikke akkurat hjem hos folk. Vi forsto etter hvert at vi på ja-siden utfordret noe langt mer enn det som hadde med økonomi, næringsliv og handelspolitikk å gjøre. Vi møtte det folkelige grunnfjellet som satte hensynet til norsk folkestyre og nasjonal selvbestemmelse i første rekke. EU-avstemningen ble et oppgjør mellom eliter og grasrot, mellom by og land og mellom folkestyre og fremmedstyre.
Norge fikk i 1973 en omfattende handelsavtale med EF, som EEC var gått over til å hete. Så fikk vi 19 år senere EØS-avtalen, som elitene anså som en glidende overgang til fullt medlemskap. Folkeflertallet ville det annerledes.
Norge har klart seg bedre enn alle EU-land de siste 25 årene. Norsk økonomi står knallsterkt. Intet EU-land kan by sine innbyggere slik velstand som i Norge. Men EØS-avtalen er et skår i gleden. Fri flyt av fremmede har gitt sosial dumping. I stadig flere næringer blir nordmenn satt på båten. Fellesforbundet, LOs største i privat sektor har i alle år vært sterk EØS-tilhenger, men ønsker nå å få utredet alternativer.
Det er utviklingen i EU selv som har gjort denne spaltist til EU-motstander. Vi ønsker det president Charles de Gaulle kalte «nasjonenes Europa» - ikke en europeisk forbundsstat slik EU utvikler seg til. Britene har fått nok og vil ut av tvangstrøyen. Av verdens kontinenter er det bare Antarktis som har svakere økonomisk utvikling enn Europa, som heller ikke klarer å beskytte egne grenser mot muslimsk folkevandring.
EU var et gigantisk fredsprosjekt, men har utviklet seg til snarere å bli et senter for ufred. Medlemsland settes opp mot hverandre. Land som vil ordne sine egne saker blir truet med represalier. EU-land opplever at eget folkestyre underkastes Brussel-direktiver fra folk som aldri er valgt.
Byråkrati fortrenger folkestyre og vi får konflikter.
Men det norske folk valgte heldigvis annerledes - gratulerer med 25-årsjubileet!
Ral