Av Hallgeir Oppraak.
Denne omtalen kommer litt for sent, men den kommer forhåpentlig tidsriktig, for den boken jeg vil omtale, bærer for så vidt bud om fremtiden, på litt lenger sikt. Fremtiden for oss alle.
Jeg kan ikke annet enn å forsøke «forstå» Ole Jørgen Anfindsens anfektelser. Ja, jeg føler faktisk med ham, til en viss grad. Det er seriøse anfektelser han forfekter – slik jeg oppfatter det - og han gjør et godt eller grundig forsøk på å komme dem alle i møte. Han vil ut av det. Han vil ha noe enklere å forholde seg til. Noe mer fundamentalt å bygge på. Han ser ut til å gjøre et godt forsøk på å nedkjempe disse anfektelsene, kompakte eller spredt utover, som de er. De ser virkelig ut til å true ham – til anger, bot og omvendelse?
Det kan bli litt av en bot og litt av en omvendelse hvis den bare skjer i rette kontekst. Jeg skal forsøke å forklare:
Samtidig er det noe urovekkende over Anfindsens anfektelser, noe unødvendig urovekkende. Ikke fordi Anfindsen ber så tydelig og utvetydig om sympati og gråter, og krever og roper på bifall, og ikke fordi han begrunner sin vei ut av anfektelsene, - han er jo forsker, må vite - men fordi han ser ut til å ha blitt oppriktig sveket av den Gud han tidligere har trodd på og satt all sin lit til. Sveket av en Gud han nå bare med de største forbehold fortsatt kan tro på, delvis, idet han lager seg en helt ny trosbekjennelse og hvor han der med stor flid og ved full bevissthet kutter ut betegnelsen «Far».
Tenk det! Vi skal ikke lenger si «Far vår i himmelen». Slik Jesu lærte sine disipler.
Med dette forsøker Anfindsen ikke bare på rexiside, kongemord, men også en ønsket og frivillig abort på hans egen og vår alles evige Fader. I Allah’s navn, - idet hans nye trosbekjennelse preskriberer eller påbyr nettopp dét. Anfindsen vil ha oss med på ferden. Han må mene at vi ikke er mer verdt. Egentlig er Anfindsen preskriptiv ekstrem.
Anfindsen vil at vi nå skal begynne Fader vår med «Allmektige Gud, du den Barmhjertige og Nåderike!». Det hele for å komme mer i harmoni med islam, Allah og profetens lære.
Vi får tenke hva vi vil om dette. Vi skal forsøke å tenke litt i det følgende, men først vil vi sitere en særs gripende historie Anfinden forteller ganske tidlig i boken. Fortellingen illustrerer hvor seriøst Anfindsen tar på sine anfektelser. Den forteller kanskje også noen lesere om hvor selvhøytidelig Anfindsen tar seg selv. Her gjelder det å finne sannheten og om å ha sannheten på sin side. Her finnes intet slingringsmonn, selv om Anfinsen sterkt advarer mot enhver form for «fundamentalisme».
Anfindsen setter da også opp en liste over kriterier på hvordan man kan avsløre fundamentalister. Listen er imidlertid ikke verdt å sitere, den er en projeksjon av Anfindsens egenoppfattede posisjon og bringer ikke noe nytt inn i diskursen, annet enn at Anfindsen overraskende nok faktisk kan beskrives som en slags «ny-fundamentalist, kanskje med omvendt fortegn». Anfindsen er ikke snau når det kommer til å annonsere sin nye fromhet. Han skal være like from kristen som from muslim, får vi inntrykk av. Det kan være en ren overlevelsesstrategi, Anfindsen liker ikke å fryse ut noen eller bli utfryst selv. Han velger derfor å stå med en fot i hver leir. Det kan hende han fryser fast i spagaten.
Anfindsen beskriver sitt forhold til et menneske i Misjonsforbundet, som han har hatt et godt og lærerikt forhold til tidligere slik:
«En av de mest markante av disse lederne, og en av dem som i størst grad gjennom flest tiår har kjempet en utrettelig kamp for troen på Bibelen som Guds ufeilbarlige Ord … tok meg under sine vinger og var lenge min personlige mentor … neppe noen annen åndelig leder … påvirket meg mer enn ham. (Mange har oppfattet ham som for bokstavtro). Jeg mente at han hadde helt rett når han hevdet at troen på Bibelens ufeilbarlighet hadde avgjørende betydning for kristendommens fremtid … jeg følte en betydelig frustrasjon og oppgitt het over disse andre lederne … slik jeg så det, var villige til å akseptere kompromisser … Men gitt min vitebegjærlighet og forskertrang, gikk det etter hvert slik det måtte gå … jeg ble tvunget til å innse at min bibelfundamentalisme var kommet til veis ende … gikk hele troen min med i dragsuget. I hvert falle føltes det slik.Siden da har min kontakt med Høvdingen – som Anfindsen kaller forkynneren – vært av begrenset art, men noe måneder før han døde, fant jeg ut at jeg måtte høre med ham om han kunne tenke seg å møte meg til en skikkelig samtale … Jeg hadde ikke hjerte til å være særlig konfronterende med ham … men lot det forsiktig skinne gjennom at jeg jo hadde vært en smule frustrert over at han hadde opplært meg i et bibelsyn som senere hadde gitt meg så store problemer … litt senere redegjorde han for sitt eget ståsted: «Jeg har ikke noe annet jeg kan bygge på enn at Bibelen er Guds Ord».… jeg – skriver Anfindsen – hadde bygd hele min tro på den forutsetning at Bibelen var ufeilbarlig og når denne forutsetningen sviktet, da sviktet også troen.Jeg skulle inderlig ønske at man i større grad hadde vært villig til å se med kritiske blikk på kjente og kjære, men etter min mening uholdbare dogmer om Bibelens ufeilbarlighet og/eller verbalinspirasjon … en god begynnelse kan være å lese Thom Stark (2011) … ».
Tar man Anfindsen på ordet her, har han altså gått fra å ha rett til å ha rett, på full plugg. Eller fra å ha trodd rett til å tro rett. From skal man være! Betyr det at han har mistet en gud til fordel for en annen? Har den gamle guden sviktet ham, eller er det tvert imot han som har sviktet denne gamle guden?
Anfindsen synes å ha hatt et stort behov for å være from og nå vil han altså være enda frommere, om mulig, hvis jeg ikke mistforstår.
Anfindsen synes å ha hatt et stort behov for å være from og nå vil han altså være enda frommere, om mulig, hvis jeg ikke mistforstår.
Skal vi tro Anfindsen, har han nå fundamentalt rett mens han tidligere tok fundamentalt feil. Anfindsen ser ut til å være godt fornøyd med seg selv nå, at han har gått over fra å leve i et ulidelig og anfektelsesproduserende spenningsforhold mellom tese og antitese, til nå å ha havnet i en ny hegeliansk syntese, hvor motsetningene i hans eget sinn nå har funnet sin hvile, og hvor han nå kan hente sine nye religiøse hjemler fra.
I sin nyvunne syntese, må han være overbevist om er et bedre sted å være. Hvorfor? Jo, bl a fordi han nå altså kan lage seg en ny trosbekjennelse hvor han likeså godt erstatter Fader i Fader vår med den islamske proklamasjon av Gud: «Allmektige Gud, du den Barmhjertige og Nåderike!»
Men hvem er denne «allmektige Gud»? Allah, så klart! Anfindsen er – må være - overbevist om at den kristne Gud og Allah er identiske. For bare da kan han få dette til «å gå opp». Anfindsen synes helt uvitende om at det er de beste argumenter som taler for det motsatt, at Allah og Gud ikke er den samme. Jeg må her vise til utallige nettsider som omhandler spørsmålet. De beste teologier på dette området, sier det motsatte av hva Anfindsen så tros-skyldigst eller pliktskyldigs tror.
Før jeg går videre må jeg bare gjøre oppmerksom på at Anfindsen nok har måttet gjennomgå noen svært tunge år de siste årene, og grunnen er at han – med urette – av mange debattaktører rundt omkring bevisst har forsøkt å assosieres ham til A B Breiviks udåder.
Om dette presset har tvunget ham til å bi mer islamvennlig enn han ellers ville ha vært, og om assosieringen har drevet ham bort fra sin tro, skal være usagt. Men det er klart at å bli assosiert med det som gjerne fremstilles som A B Breiviks ideologiske begrunnelse for udådene, kan være i meste laget av hva man bør tåle. Anfindsen er langt fra noen urealistisk utopist eller voldsromantiker.
Det jeg merker meg, før jeg går videre, er at Anfindsen anbefaler en bok av Thom Stark – noe jeg stusser over. Det er tydelig at Anfindsen ser opp til Stark. Men det er tydelig at Anfindsen ikke får med seg hvor barnslig Stark er og hvor infantilt hans angrep på Bibelens Gud er, når Stark kritiserer JHWE for å være umoralsk og grusom.
Når Anfindsen faller pladask for Stark, viser det hvor dypt Anfindsens anfektelser stikker, - på et heller meget sviktende grunnlag. Det er bare å beklage at en forsker kan kortslutte så til de grader, (se her om Syndene ... ).
Anfindsen ser dessuten ut til å «forgude» Bart Ehrman, en nå verdensberømt person, som er like naiv og infantil som Thom Stark.
Ehrmann skriver, og jeg oversetter: «Jeg antar når alt kommer til alt at jeg ganske enkelt stoler på den menneskelige intelligens. Enhver bør kunne være i stand til å se om et synspunkt er plausibelt eller absurd, om en påstand om hva som er historisk riktig medfører gyldighet eller om det er bygget på pur fantasi drevet av et ideologisk eller teologisk ønske om at et spesifikt sett av svar skal være korrekte».
Videre skriver Ehrman: «Guden jeg en gang trodde på var en Gud som var aktiv i verden. Han reddet israleittene fra slaveriet; han sendte Jesus for å frelse verden; han besvarte bønner; han grep inn på vegne av sitt folk da de var i nød; han var aktivt involvert i mitt liv. Men jeg kan ikke tro på denne guden mer, for ut fra det jeg ser nå foregår rundt om i verden, så griper han ikke lenger inn». Begge sitater hentet fra Confident Faith in a Confusing World, Køstenberger m fl, 2014.
Det Anfindsen og Ehrmann gjør er å stille Gud til ansvar for manglende ansvarsfølelse og manglende evne til å handle godt, dvs moralsk tilfredsstillende, på deres egne – avgjørende emosjonelle - premisser. Det er som om de sier til Gud at han ikke kan være god, slik nå engang verden er. De tror de er berettiget til å skjenne på Gud: Gud, du bør ikke gjøre sånt! Du burde vite bedre. Du kan ikke være seriøs når du tillater ….
Som vi ser: Med en slik innfallsvinkel til de meste grunnleggende spørsmål i livet, er sannsynligheten for moden og sunn gudstro ikke til stede. Anfindsen innbiller seg tydelig vis at han fortsatt er monoteist, at han tror at Gud er Én. I virkeligheten tror han imidlertid nå på to ulike guder. Og grunnen er at han har latt seg forføre av islam. I boken beskriver han nærmest frenetisk hvor flink han har vært til å oppsøke og virkelig lytte til kjente, innflytelsesrike norske og utenlandske muslimer. Det har virkelig satt sitt inntrykk på ham. (Se link til lengre omtale av boken over).
I en større sammenheng, kan det være fristende å se Anfindsens vei bort fra tidligere fromhet til en nyere tro og en ny ekstra-fromhet som bare ett av mange andre symptomer på at folk i stadig sterkere grad vil la seg presse inn i nye trosmønstre og inn i en ny stor emosjonell korrekthet enn det vi har sett til nå.
Denne emosjonelle eller emosjonelt betingede - korrektheten – som i stor grad bygger på ubearbeidet frykt og indre former for en nokså utbredt følelse av lammelse – vil trolig fortsette med uforminsket styrke. Den vil i sin funksjon av seg selv bidra til ytterligere å redusere Den norske kirkes status og posisjon i folket - og det være seg alle frikirkelige miljøer til like.
Sammenhold med den frykt man kunne registrere i mange kristne miljøer for den såkalte New Age bevegelsen, for bare inntil få år siden, blir for ingenting å regne mot denne nye tendensen mot synkretisme vi nå ser gjøre seg gjeldende, her altså godt eksemplifisert ved Anfindsen. (Om NA vil jeg ikke her ofre flere tastetrykk).
Anfindsen vil imidlertid sannsynligvis få færre «følgere» enn mange vil engste seg for og grunnen er at flere og flere norske ikke-kristne så vel som kristne heller foretrekker å bli «hard-core» muslimer enn halvmuslimer, slik Anfindsen av mange vil bli oppfattet som.
Som vi ser, er Anfindsen Ehrmann opp og ned in mente, dvs nesten identiske. Anfindsen tar etter Ehrmann som sannhetsvitne. På meg virker dette nesten flaut. Det virker som om han søker støtte bare for å søke støtte et sted – og det hos folk som helst ser Bibelen og kristendommen pokker i vold, akkurat som veldig fromme islamister gjør. (Dette i seg selv kan indikere frykt, ja, kanskje til og med irrasjonell frykt, en tilstand hvor man er spesielt sårbar og «åpen» for påvirkning). Det er i seg selv tankevekkende nok, men ikke tankevekkende nok for Anfindsen.
Jeg har personlig ved en anledning vært i kort ordveksling med Anfindsen for en tid tilbake: Det frister ikke til gjentakelse. Anfindsen ser ut til å være i stor nød av å gjenta og gjenta sine nye overbevisninger. Tunnelen ser ikke ut til å ha noe lys i enden. Han repeterer seg selv, antakelig i den fulle overbevisning om at hans forskningskompetanse og nye image som «from fler-gudelig» skal redde både ham selv og menneskeheten til slutt.
En bok jeg gjerne anbefaler her på amazon: Se her.
For å se en lengre omtale av boken, se her.
Hallgeir Oppraak