Av Ragnar Larsen - 1. november 2019.
Det har i alle år vært tverrpolitisk enighet om å begrense eksport av norske trygderettigheter. Selv om EU pålegger Norge fri flyt også av trygdepenger, må dette begrenses mest mulig. Noe annet vil undergrave folks tillit til den norske modellen - at alle betaler inn, men at trygd bare går til dem som trenger det.
I de siste dagers støy om uretten mot trygdemottakere som feilaktig er blitt straffedømt, er det ett forhold som fortjener mer oppmerksomhet: Det er Norges tilknytning til EU som er bakgrunnen for at dette i det hele tatt er blitt en sak.
Det er bred politisk enighet her i landet om å begrense trygdeksport - det vil i dette tilfelle si at de som mottar syketrygd og arbeidsavklaringspenger fra NAV ikke kan ta med seg ytelsene til utlandet.
Venstresiden og de borgerlige er enige om at norske velferdsordninger skal gå til folk som bor i Norge. Mer enn ett offentlig utvalg har konkludert på samme måte. Unntak må i tilfelle være medisinsk begrunnet og være gunstig for trygdemottakerens rehabilitering. Dette har vært lagt til grunn for trygdepolitikken i alle år og under skiftende regjeringer.
Men, og dette men'et heter EØS-avtalen, som gjør at Norge underlegger seg EUs politikk. I EU gjelder fri flyt - også av trygdeytelser. Dette godtok den norske regjering i 2012, men Stoltenberg-regjeringen og arbeidsminister Hanne Bjurstrøm tok ikke konsekvensen av dette ved å tilpasse norske trygderegler til EUs direktiv. Dette illustrerer nok en gang at norske myndigheter ikke alltid er klar over virkningen av at de bukker inn stadig nye EU-direktiver og gjør dem til norsk lov.
Det fremholdes stadig vekk av EØS-tilhengerne at EØS-avtalen gir Norge et «handlingsrom». Hvis det er tilfelle, er det mer enn merkelig at myndighetene har latt være å benytte dette handlingsrommet, men i stedet bøyd nakken for EUs påbud når EU-direktivene har vært i strid med omforent norsk politikk.
Det er oss ubegripelig at den rødgrønne regjeringen ga blaffen i at EU-reglene trumfer norsk rett og fortsatte som intet skulle hendt. Dagens regjering så heller ikke noe galt i dette. Og politijurister, forsvarsadvokater og dommere har rettsforfulgt folk som i strid med norske regler - men med EU i ryggen - har dratt utenlands mens de fikk syketrygd eller arbeidsavklaringspenger. Her dreier det seg om en kollektiv svikt. Vi syns også det er besynderlig at det tok så lang tid før det ble slått alarm.
Det er bred politisk enighet om å få ned sykefraværet. Oppfølging fra NAV er en nøkkel for å få det til, men blir vanskelig når klienten befinner seg utenlands. Hvordan kan leger og NAV få vurdert restarbeidsevnen hvis vedkommende befinner seg i Spania?
De som mottar arbeidsavklaringspenger, plikter å delta på tiltak som forbereder klientene på å vende tilbake til arbeidslivet. De har krav om sammen med NAV å ha en aktivitetsplan mens de venter på behandling eller arbeidsrettede tiltak. Det sier seg selv at langvarige utenlandsopphold blokkerer for slike aktiviteter og opplegg. Det blir helt urimelig å dra utenlands og dermed gi en god dag i aktivitetsplikt og oppfølging. Vi må ikke gjøre NAV-miseren til en legalisering av enda mer trygdesvindel og trygdeeksport.
Vi legger til grunn at uretten blir rettet opp overfor dem som feilaktig er straffedømt for trygdebedrageri fordi norske myndigheter ga blaffen EU-direktivene. Vi setter vår lit til at NAV og domstolene klarer å beregne hva folk har til gode og måle ut erstatning til dem som har sonet en helt feilaktig dom.
Vi er ikke så opptatt av å lete etter syndebukker for en feil som Stoltenberg-regjeringen gjorde for sju år siden og som dagens regjering har videreført. Vi er mer opptatt av å hindre ytterligere liberalisering av trygdeordningene. Det vil rokke ved den norske modellen - at alle betaler inn, men at trygd bare går til dem som trenger det.
Krav om at statsråden eller NAV-direktøren må få sparken, er en politisk avledningsmanøver fra folk som vil lede oppmerksomheten bort fra ondets rot: At Norge som husmann må innordne seg Brussel-herrenes skiftende påfunn.
Ral