Fra Klimarealistene, Geir Aaslid / 13. oktober 2019.
Klimanytt 262, forfattet av Ole Henrik Ellestad.
Mediene har tatt helt av etter et velregissert klimainnlegg av Greta Thunberg i FNs hovedforsamling. IPCC-leiren satser på 16-åringens alarmisme. Vitenskap fra hennes landsmann, Lennart Bengtsson om at det langt fra er noen klimakrise, gjemmes bort. Selv om han var blant de ledende vitenskapsmenn i utviklingen av de modellene som IPCC benytter og politikerne støtter seg på. Kan det bli mer parodisk?
Hvem skal man høre på i klimaspørsmål?
Mediene hauser opp 16-åringen Greta Thunberg. Det bemerkes ikke at hun selv fortrenger mye fra IPCCs mange faglige rapporter, og i enda større grad de mange tusen vitenskapelige publikasjoner og historisk viten om de dominerende naturlige klimavariasjoner. Selv ikke de rundt 500 med slik vinkling som publiseres årlig, får folk kjennskap til. De forsvinner i alle ledd i behandlingen og formidlingen innen politikk, medier og organisasjoner.
Paradoksalt nok får Gretas landsmann Lennart Bengtsson en meget beskjeden rolle i svenske medier, og forblir unevnt i Norge. Det sier alt. Budskapet fra en av verdens ledende klimaforskere, tidligere leder for Max Planck Instituttet for klimaforskning i Hamburg neglisjeres. De har ligget i teten innen utvikling av modellene – de samme modellene IPCC og politikerne legger til grunn for sin politikk. Hans hovedbudskap er at det er langt fra noen klimakrise, IPCC-benyttede modeller er mangelfulle, og man vet alt for lite om klima til å konkludere som IPCC – altså langt fra noen konsensus. Dessuten har økt CO2 flere fordeler, og gir kloden mer solid plantevekst. I geologisk tid har det vært 7 C varmere i 2/3 av klodens eksistens de siste 600 millioner år (KN 260).
Hensikten med kampanjen rundt Greta er å forskyve fokus fra en krevende vitenskapelig arena til den politiske, der vitenskapelig innsikt ikke finnes i stor grad, men tvert imot kan være et handicap når komplekse problemstillinger skal kommuniseres. Her er det veldig nyttig med en empatisk omtale av engstelige barn og deres fremtid. Barn er også lett å indoktrinere, viser historien oss. Samt nylige mobiliseringer for skolestreiker og klimabrøl. Derved er dette et verktøy for å overbevise lekfolk generelt, som ikke kan forventes å ha innsikt, til å følge politikerne og de enkle løsninger for klodens frelse. Slikt er misbruk av barn vi til nå ikke har sett i politikken etter krigen, og trodd at vi fortsatt skulle bli spart for det. Men ser hvordan barna nå systematisk er involvert i politisk mobilisering, jfr. også NRKs Folkeopplysningen, i det skandaløse og uvitenskapelige klimaprogrammet.
Skal Greta tas alvorlig?
Vi skal så absolutt ta barns følelser alvorlig. Men følelser er ikke vitenskapelige sannheter, og det er 16 mnd til Greta får stemmerett. Gretas påstander bør derfor gjennomgås kritisk, men uten karakteristikker omkring hennes person. Påstandene holder ikke vann. Så da vil det å ta henne alvorlig innebære å kommunisere om de reelle forholdene og at kloden er i beste velgående, fjerne henne fra den offentlige arena og normalisere hennes hverdag i det svenske skolesystemet. Noe annet ville være barnemishandling som bør involvere barnevernet.
Utsagnene i hennes FN-tale
Ingen av Gretas utsagn i hennes FN-tale er i nærheten av sannheten med unntak av hennes innledning om at hun skulle ikke vært i New York, hun skulle vært på skole i hjemlandet. Det hadde vært best for henne, foreldrene, Sverige og den vitenskapelige siden av klimasaken.
Har man stjålet hennes barndom?
Nei, hun har vokst opp i et av verdens mest velstående land med solide velferdsordninger med alle muligheter til å bli ivaretatt.
Har man stjålet hennes drømmer?
Ikke samfunnet, men hun kan muligens klandre sine foreldre som har forført henne inn i en kunnskapsverden hun ikke har forutsetning for å sette seg inn i og er langt fra å kunne mestre.
Det er de mange hundre millioner fattige som får forsinket innpass i velstandens verden som blir frastjålet noe. De mange håpløse ‘klimatiltakene’ er ikke rettet mot effektiv fattigdomsbekjempelse (knfr. Biodiesel).
Som kommentar til noen av hennes utsagn kan anføres følgende punkter:
- Aldri før har færre omkommet i naturkatastrofer, i dag under en prosent av antallet i 1921–30. (Selv Aftenposten har fått med seg det).
- Ingen betydningsfulle dyrearter har forsvunnet grunnet klimaendringer, således ingen masseutryddelse. Det er heller ikke anført noen reelle årsaker til hvorfor det skulle ha skjedd. Oppvarmingen har jo hovedsakelig skjedd når det er kaldt – om natten, vinteren og mot høyere breddegrader (unntatt Antarktis).
- Se forøvrig omtale med kommentarer.
- Det er heller ikke støtte for alarmismen i IPCCs siste hovedrappoprt (2013). Den modererte seg og inneholdt en rekke dementier av tidligere alarmisme (KN 237).
Absurditeten vil ingen ende ta
Gitt at «Klimakrisen» av de fleste medier kommuniseres som verdens mulige undergang bygger det seg nå opp en emosjonell og dypt irrasjonell bevegelse der Gretas «mystikk» blir helt sentral. Gretas mor hevder at Greta kan se CO2-molekyler i luften med bare øynene. Gretas mor som er en hovedregissør, har skrevet bok der Greta fremstilles som vanskelig og til dels styrende opp gjennom oppveksten. Morens karakter fikk ‘så hatten passer’ i anmeldelsen fra overlegen i psykiatri. Et medlem av den svenske kirke har trukket tråder tilbake i tid mellom Greta og Jesus. Journalister sammenligner Gretas tale med Martin Luther Kings «I have a dream»-tale. Og en 18-årig leser skriver paradoksalt nok at «hadde Giæver (VG-journalist) hatt Thunbergs kunnskap, ville han brukt sin spalteplass til å argumentere for klimahandling i stedet for å angripe en ung klimaaktivist» Hvilke kunnskaper refereres det til her, kan man spørre om.
Konklusjon
Greta drives frem av sitt støtteapparat, politikere og IPCC-leiren til det absurde, hinsides alt rasjonale knyttet til vitenskapen. Dette er nok et klart uttrykk for at når vitenskapen viser noe annet enn ønsket politikk blir det viktig å flytte fokus (knfr ny begrepsbruk KN 254). Når fallhøyden er så enorm som i klimasaken blir det desto mer desperat.
Klimarealistene