Jeg velger å poste en snart 2 år gammel artikkel av Ragnar Larsen, ganske enkelt fordi den kanskje er enda mer aktuell idag enn da den ble skrevet. Artikkelen ble første gang publisert på document.no 5 januar 2018. - Spikeren.
Av: Ragnar Larsen - 5. januar 2018.
De såkalte miljøorganisasjoners søksmål mot staten for å få omstøtt Regjeringens beslutning om ti nye utvinningstillatelser i Barentshavet førte ikke frem.
Oslo tingrett ga regjeringsadvokaten medhold i at det verken er grunnlovsstridig eller dreier seg om saksbehandlingsfeil når Regjeringen i 22. konsesjonsrunde har utstedt ti nye utvinningstillatelser for olje og gass i Barentshavet.
Dette er nokså elementært: En domstol foretar rettslige vurderinger og treffer rettslige kjennelser. Politikken bestemmes derimot av de organene som folket har valgt. Det er velgerne som skal bestemme oljepolitikken, ikke dommerne.
En blanding av firmaer og organisasjoner med nokså korte medlemslister har oppnådd å bli kalt «miljøbevegelsen». Det var slike sammenslutninger Einar Førde i sin tid som Arbeiderpartiets parlamentariske leder omtalte som «sure utgrupper».
Felles for dem er at de har tilhold i Oslo. De reflekterer Oslo-elitenes ofte meget sære holdninger og standpunkter. De er velutdannede og får gjennomslag i opinionen fordi de har infiltrert mediene og får satt dagsorden på sine egne furtne premisser.
Det kan være ulike vurderinger av hva som gagner naturmiljøet og hvilke tiltak som sikrer en bærekraftig utvikling. Men miljøorganisasjonenes hobbysynsere krever å ha monopol på den rette lære. De er politikkens siste dagers hellige. Mange i mediene løper deres ærend etter å ha sett lyset – og blitt blendet.
Felles for dagens oljebarn er at de vil stoppe alt som kan skape verdier og sysselsetting i distriktene. Caffè latte-elitene i Oslo gjør seg til andres formyndere. Deres villfarelser skal være lov. De later ikke til å ha tenkt over at den oljeutvinningen som de forakter så sterkt er det som holder liv i dem selv – så sterkt statssubsidiert som de er.
Knut Hamsun skrev i Sult at ingen forlater Oslo uten å bli merket for livet. Det gjelder også de som bor der i dag. 25 prosent av byens velgere stemte i september på partier som vil avvikle verdiskapingen i andre deler av landet.
Og ikke bare næringsliv, men også bosetting. Det er Oslo-miljøene som har drevet frem en politikk som gjør at folk i Hedmark og andre grensetrakter ikke kan bevege seg fritt av frykt for ulven. Årlig blir sauer i tusentall spist levende. Vargen forsyner seg først av fettet i buken. Sauer og lam lider en langsom og pinefull død. Det bryr dyrevernerne seg ikke noe om, men skulle en mink på en pelsdyrfarm bite en kollega i pelsen, blir det månelyst. De som hevder å tale dyrs sak bryr seg heller ikke om at slaktedyr lider dyrisk og grufull overlast når de blør i hjel på halal-vis til norske muslimers tilfredshet.
Olje, fiskeoppdrett, kraftutbygging, snøscooterkjøring, gruvedrift og innvandrende islamisering – det er ikke grenser for hva sure Oslo-miljøer vet bedre enn folk rundt om i landet hva som gagner folk rundt om i landet.
Det rare er at Oslo, som av mangel på egen verdiskaping lever av de verdiskapende regioners overskudd, ønsker å legge en klam hånd over næringsliv i distriktene. Oslo burde som hovedstad være til stimulans for resten av landet, men er derimot en plage.
Oslo-folk flest har neppe noe ønske om å være distriktenes formyndere, men de har valgt ledere og skapt eliter som opptrer som om øvrige landsmenn er B-sortering.
Det er på tide å organisere motkrefter mot Oslo-miljøenes nasjonale skadeverk.
Ral
(Ragnar Larsen har lang fartstid i pressen, som redaktør i Arbeidets Rett, Røros, Nordlands Framtid, Bodø, og til sist Haugesunds Avis. Innimellom Nordlands Framtid og Haugesunds Avis var han i ni år banksjef i Nordlandsbanken.)