 |
| «Writing the Declaration of Independence, 1776» |
Av Kjell Skartveit.
Religionen må aldri få styre politikken, sa KrFs ideolog Erik Lunde til Vårt Land i uka som gikk, og understreket at religiøse dogmer aldri måtte få overstyre demokratiet. Til samme avis sa Rødts Mimir Kristjansson at vi ikke måtte ta forestillingen om en sannhet med oss inn i politikken. Han pekte på hva de hadde lært i Sovjetunionen, da kommunistene hadde gjort det samme.
For over 200 år siden var en gruppe amerikanske menn samlet i Philadelphia og underskrev den amerikanske uavhengighetserklæringen. De var enige om at det er en selvinnlysende sannhet at alle mennesker er født like, at de alle har fått visse umistelige rettigheter av sin skaper, og at retten til liv, frihet og streben etter lykke er blant disse. De pekte deretter på de politiske institusjoner og hevdet at at regjeringer er innstiftet blant menneskene for å sikre disse rettighetene.
I dag er det vanskelig å finne politikere som våger å snakke høyt om Guds rolle i det politiske liv, men paradoksalt nok er det like vanskelig å finne noen som er villige til å ta den prinsipielle konsekvensen av et politisk system uten ham.
For hvis Gud skal forvises fra offentligheten, hvem skal da garantere de umistelige rettighetene amerikanerne ville forsvare, men som de visste måtte forankres i noe større enn de selv?
Den amerikanske uavhengighetserklæringen peker på noen svært sentrale elementer i deres forståelse av demokrati (og som skiller seg fra tradisjonen etter den franske revolusjonen). Amerikanerne trodde på en sannhet om mennesket, at det var Gud som hadde gitt oss denne sannheten, og at det var regjeringens oppgave å forsvare de rettighetene denne sannheten ga oss.
Erklæringen skiller altså ikke Gud fra politikken, men peker på ham som frihetens opphav og beskytter. Uten Gud så de at friheten ble en illusjon.
Det er få av dagens politikere som forstår troens betydning for vestens politiske historie, og så også Mimir Kristjansson. Kommunistene i Russland skapte ikke et terrorvelde fordi de trodde på en sannhet om mennesket, men fordi de avviste troen på det hellige og sannheten.
Lenin og hans bolsjeviker oppfattet mennesket som støvkorn i evighetens tilfeldige evolusjon, og i den virkelighetsoppfatningen var menneskets lidelser irrelevante for politiske beslutninger. I den amerikanske virkeligheten ble slaveriet utålelig på grunn av deres tro på Guds vilje med oss. Sannheten vant, selv om demokratene, den gang som nå, gjerne ville definere politikken utelukkende etter egen vilje.
For kampen mot slaveriet hadde sitt utgangspunkt i en åndelig åpenbaring, i menneskets møte med Jesus Kristus. Slaveriet var en selvfølge for mennesket helt til kristne tok opp kampen og lot dogmene bli politiske redskaper. Kommunismens idé om det materialistiske menneske gjør oss derimot alle til slaver under dem som mener de har definisjonsretten over hva vår frihet og lykke skal innebære.
I vår egen tid frykter vi ikke kommunismens tilbakekomst eller gjeninnføring av slaveriet, men den moderne avvisningen av kristendommens rolle og betydning for vår frihet, gjør at friheten er under et betydelig press. Og vi ser et eksempel allerede til uka.
På førstkommende tirsdag skal det nemlig finne sted en høring i Stortingets familie- og kulturkomité. Høringens utgangspunkt er to representantforslag som har til hensikt å få staten til å drive en aktiv regnbuepolitikk for å styrke kjønns- og seksualitetsmangfold.
Forslagsstillerne står i tradisjonen til den franske revolusjonen. Hva vi ser, er en politisk bevegelse som forkaster enhver tro på skaperens mening med skaperverket. Målet er den totale normløshet knyttet til kjønn og seksualitet. Det er en individualisme som er ekstrem i innhold, men som krever den fullstendige lydighet av fellesskapet. I motsetning til troen på likheten innenfor Gud, fører ideen om alle normers likhet og avvisning av kjønn som utgangspunkt for identitet til at friheten fordunster.
Vår tids politikere forkaster Gud som frihetens opphav og beskytter, og ser ikke at da kan selv demokratiet bli et redskap for tvang og undertrykkelse.
Kjell Skartveit