«Herre! nå lar du din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord; for mine øyne har sett din frelse, som du har beredt for alle folks åsyn, et lys til åpenbarelse for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel.»
Luk 2, 29–32
Han som tok Jesus-barnet i sine armer, bruker vi å kalle gamle Simeon. Men vi vet ikke noe om hans alder. Det er slett ikke sikkert at han var noen gammel mann. Det vi vet er at han var gudfryktig, en av dem som ventet på Israels trøst. Vi vet at han hadde Den Hellige Ånd, og at det var åpenbart ham av Gud at han ikke skulle dø før han hadde sett Herrens frelse. Vi vet også at denne dagen kom han til templet drevet av Den Hellige Ånd.
Da han fikk se Jesus, åpenbarte Guds Ånd for ham at dette lille barnet, det var Herrens frelse.
Da sa han: «Herre nå lar du din tjener fare herfra i fred, for mine øyne har sett din frelse!»
Enten en er ung eller gammel, er en skikket til å fare herfra fra det øyeblikk da Guds Hellige Ånd har åpenbart for ens hjerte hvem Jesus er.
Da ser vi at denne person er selve frelsen. Frelsen er ikke noe ved siden av ham, i tillegg til ham, en gave fra ham, eller hvordan vi skal uttrykke det. Frelsen er ham selv!
Jesus er i sin person Guds usigelige gave til oss mennesker. [2 Kor 9, 15] Den som begynner å fatte det, har fått det evige liv. Og fra det øyeblikk et menneske fatter dette, er han skikket til å fare herfra i fred.
Det som alt dreier seg om for oss, er altså dette ene: Har Guds Ånd gjennom Ordet om Jesus fått åpenbare Jesus for våre hjerter?
Du må ikke slå deg til ro før du har fått dette!
Men sett deg ikke hen for å vente på at noe merkelig skal skje med deg. Nei, – ta, hør, les, gi akt på ordet om Jesus! Syng om det, samtal om det! For det er gjennom ordet om Jesus Guds Ånd får vise oss hvem han er!