«De så opp til ham og strålte av glede, og deres åsyn rødmet aldri av skam.» (Sal 34,6).
David var vel kjent med prøvelser og vanskeligheter. Han var også vel kjent med sin egen svikt og brist. Gjennom dette hadde han lært å søke Herren og se opp til ham. Han kunne vitne: «Jeg søkte Herren, og han svarte meg, og han fridde meg fra alt det som forferdet meg.» (Salme 34,5).
Slik skal vi gjennom våre vanskeligheter, trengsler og, ikke minst, gjennom alt det vi opplever av vår egen svikt og brist, lære å rette vårt blikk på Jesus!
Retter vi blikket på oss selv, våre forsett, på alt det vi har prøvd å sette i verk, men som svikter, har vi all grunn til å rødme og slå blikket ned og si: Jeg skammer meg over meg selv.
Men den som ser på Jesus, blir ikke til skamme. Han får glede seg i tillit og fortrøstning til en som hjelper, en som nettopp er til å stole på, når det virkelig står på! Da rødmer vårt åsyn aldri av skam!
Da kan vi med frimodighet bekjenne: «Jeg søkte Herren og han svarte meg, og han fridde meg fra alt det som forferdet meg!»
«Den elendige ropte, og Herren hørte, og han frelste ham av alle hans trengsler!» (Salme 34,7).
Se da på Jesus!
Når vi nå går inn i den store høytid med budskapet om ham som kom for å frelse oss, se da på ham! Sett din lit til ham!
Be Gud om nåde til at ikke alt det som mennesker lager til av ståk og støy i julen, skal hindre deg og stenge veien for deg.
Guds løfter holder. Den som lærer å rette blikket på Jesus og stole på ham, får oppleve det som julen egentlig minner oss om og er gitt oss til!