Av Kjell Skartveit.
Arne Viste har fått Petter Dass-prisen, og sier han anser muslimer som søskenbarn, har Gandhi som forbilde og drømmer om 50.000 flyktninger til Norge. Tidligere biskop Gunnar Stålsett har selv hatt en papirløs asylsøker som vaskehjelp, og blir hyllet for sitt mot og sin kristne nestekjærlighet. I Middelhavet plukker redningsskip opp flyktninger på vei til Europa.
Det nærmer seg jul, og vi får høre at det er personer som Arne Viste og Gunnar Stålsett som oppfyller julens budskap, et budskap om at vi har et moralsk ansvar for mennesker i nød. Men sjelden eller aldri våger man å diskutere hva som egentlig står på spill, om den kristne nestekjærligheten virkelig er så grenseløs at den kan bli destruktiv, eller om vi har lov til å si, selv til dem som ønsker en bedre fremtid i et annet land, at de først og fremst har en plikt overfor sine egne.
Kristne som forsvarer Arne Viste, Gunnar Stålsett og en liberal innvandringspolitikk, peker på Bibelens krav om nestekjærlighet, at kjærligheten, spesielt den kristne, ikke kjenner noen naturlige grenser. Denne nestekjærligheten lar seg etter deres mening ikke stoppe av gruppetenkning, og de sier vi er forpliktet til å ta vel imot alle flyktninger og migranter, eller, som den barmhjertige samaritan, hjelpe enhver som trenger det. Eksemplene er mange, og for å gjøre det klart med en gang: Vi skal være svært takknemlig for kristendommens forkynnelse av menneskeverd og nestekjærlighet. Vår kultur er bygget på den åndelige åpenbaringen Jesus Kristus ga verden.
Men det er allikevel mange spørsmål som forblir ubesvarte, og to av dem lyder: Er det virkelig ofrene som får hjelp under dagens regime, og hva blir egentlig konsekvensene av en liberal innvandringspolitikk?
Det er nemlig mye som tyder på at de man ønsker velkommen til Vesten, ikke oppfyller kriteriene Bibelen setter for dem vi ubetinget skal hjelpe. Mer enn ett sted står det om enker og farløse, men den moderne folkevandringen har et helt annet preg. De fleste minner lite om den stakkars forslåtte mannen vi møter i lignelsen om den barmhjertige samaritan, eller Maria, Josef og Jesusbarnet, den lille familien som flyktet til Egypt fra kong Herodes. Selvfølgelig er det noen som flykter fra en reell trussel, men bildet domineres av unge menn fra Afghanistan, Syria og land i Afrika, og de ligger ikke forslåtte i en grøft og venter på hjelp. Snarere tvert imot. De betaler ganske godt for å komme seg hit og har et klart mål med ferden: De vil ta del i en overflod som det er umulig å oppnå i deres hjemland.
Jeg skal ikke engang prøve å beregne hvor mange vi kunne hjulpet i konflikters nærområder i stedet for å la flyktninger komme hit. Penger synes nemlig aldri å være et problem for mennesker som ikke selv betaler for den hjelpen de vil gi andre.
Det som imidlertid bør få størst oppmerksomhet, er det fullstendige fraværet av konsekvenstenkning som preger debatten om flyktninger, enten det er båtflyktninger i Middelhavet eller papirløse migranter i Norge.
Først av alt: Det er ingen som mener at flyktninger til havs ikke skal hjelpes. Å hevde dét, er en avsporing av debatten. Båtflyktninger er en tragedie, for de vitner om et Europa uten en klar politikk, en politikk det er mulig å misbruke. Det er derfor bare to alternativer: Enten åpner vi grensene, eller så stenger vi dem så effektivt at ingen vil velge å risikere livet på havet.
Den samme mangel på forståelse av konsekvenser gjelder Arne Vistes drøm om 50.000 flyktninger. Den store utfordringen for Arne Viste og andre som våger å sette en grense, er nemlig at den er umulig å overholde. For den dagen det er kommet 50.000 til landet, vil det stå nye 50.000 utenfor og banke på døren, og de vil garantert ha like god grunn til å få del i vår nestekjærlighet som de første. For hvis vi skal holde fast ved tesen om den grenseløse kristne nestekjærligheten, kan vi ikke si nei til noen. Vi er nødt til å si ja så lenge det er penger igjen eller fredeligere her enn der flyktningene kommer fra.
Konsekvensen av en liberal flyktningpolitikk er derfor åpenbar. Vi blir forpliktet til å ta imot flyktninger helt til de slutter å komme, dvs. til det ikke er en grunn for dem til å reise fra hjemlandet, når forholdene her er like ille som i Syria eller Somalia. For det vil de nemlig bli. Vi ser en slik utvikling i deler av Sverige, og det er ikke vakkert å være vitne til. Det er som om de ikke er villig til å se at dagens strøm av emigranter også er en konsekvens av vår liberale innvandringspolitikk.
Og er virkelig lignelsen om den barmhjertige samaritan en oppfordring fra Jesus til stater i Europa i 2019, statsdannelser de knapt kjente til, om ikke å kontrollere grensene, til ikke å beskytte sine innbyggere? Eller er den egentlig et bilde på Jesus selv, hvordan han var kommet for å redde de fortapte? Uansett oppleves det som spekulativt å bruke den i en politisk kamp, slik det gjøres nå.
Det er vanskelig å se at vi har lov til å ødelegge et land i Kristi navn. Vår fremste plikt er å ta hånd om våre egne slektninger, og spesielt vår egen nære familie. Paulus skriver i det første brevet til Timoteus at den som ikke gjør dét, har forlatt troen på Jesus og er verre enn den som aldri har kommet til tro.
Denne formaningen, og innsikten, gjelder ikke bare oss. De unge som flykter fra krigen, bør bli fortalt at det bare er de selv som kan skape fred, om så med sitt eget liv, og de som flykter hit for å arbeide, bør bli fortalt at deres egentlige forpliktelse er overfor deres egne i deres eget hjemland. Vi har alle et særlig ansvar for hjemstedet, og for vår familie, nettopp fordi vi bor der vi bor. Og selv om muslimer er våre medmennesker, blir de aldri våre søskenbarn i troen.
Å kun søke egen lykke, eller, som Gandhi, være villig til å ofre sine medmennesker for sin egen politiske kamps skyld, har aldri vært en kristen dyd. Å ofre seg selv for andre har derimot forankring i Jesus Kristus.
Kjell Skartveit
(Denne artikkelen ble først postet på document.no 8. desember 2019)