Av Dan Odfjell.
For ytringsfrihet er demokratiets selveste forutsetning for å kunne komme undertrykkelse, uærlighet, voldelighet samt uhygge til livs. Derfor er det skremmende når meninger under-trykkes, som regjeringens gjør ved sitt ensidig snakk om hat-prat og straff. Tenk over det, dersom vanlige mennesker i et opplyst samfunn finner noe uakseptabelt, hva er mer naturlig og riktig enn at det åpent og ærlig signaliseres, ja adresseres til hele samfunnets beste. I vårt individualistisk pregede samfunn - i motsetning til kollektiv-diktatoriske og «Vekkistanske» sådanne - er ytringsfriheten det viktigste våpenet vi overhodet har til individuelt ikke selv å bli undertrykte. Ytringsfriheten er absolutt «hellig» selv når bibelen eller koranen brennes.
Vi kan forstå makteliter ikke ønsker seg detronisert og derfor kan fristes til å kvele «dissidenter» gjennom trusler, sensur av meninger eller det som verre er. Makten vil selv alltid påstå å ta vare på storsamfunnets beste. Men politikerne glemmer, eller bevisst tilsidesetter at demokratiet faktisk forutsetter folket som bestemmende. Folket vet best, det er selve demokratiets forankring. Vi kan ta et eksempel: Til tross for at norsk riksmedier hovedsakelig var på parti med Ja til EU var det likevel Nei til EU som vant, dvs folke-flertallets trauste stemme. Og nå, lenge i etterkant, kan vi se folket hadde rett som stemte for det frie og hel-nasjonale, det uavhengige og patriotiske. Det byråkrat-styrte EU mangler folke-kraften.
Sagt utfordrende, selv når folket kanskje tar feil er det like fullt, etter vårt samfunns-system, folkets stemme som skal respekteres. Dette grunnet grunnloven og vår erkjennelse av å være et demokrati. Makteliten forsøkte med en folkeavstemning nummer 2 å få sin vilje igjennom, men tapte igjen. Istedenfor å akseptere folkets vilje, omgikk og svek «noen bak lukkede dører» demokratiet ved å lure Norge inn EU bakveien, uten stemme-rett. Idag opplever vi de farlige åpne grenser og EUs overnasjonale udemokratiske struktur. Som inkluderer masseinnvandring og vår nasjonal-stat omkalfatret - noe folket aldri stemte for. Slik er folket, utilgivelig og skammelig gjort vold på. Ingen unnskyldning finnes. Punktum.
Dersom Gro Harlem Brundtland-regjeringen i hennes «ufattelige» visdom og politiske hast isteden hadde tatt seg tid, dvs tillatt utviklingen av EU å bli grunnlaget for en eventuell fremtidig ny folkeavstemning, da hadde den vært eksemplarisk demokratisk. I etterpå-klokskapens klarere lys har utviklingen vist at det norske folk, i flertall, hadde rett i sin skepsis av hva et overnasjonalt EU kunne medføre. For å si det brutalt, folket ble rett og slett forrådt av sine egne. Den eneste måten Erna Solberg-regjeringen kan søke å gjøre litt godt på dette sviket er snarest å utvikle folkeavstemming om EØS. Sistnevnte er blitt til vår irriterende og meget kostbare «navlestreng» til et EU både økende diktatorisk og falleferdig.
I ettertid er det naturlig å se iveren til Gro som et politisk ønske om et egnet «folke-påfyll» dvs nye og Ap-avhengige sosial-klienter, altså sosialistiske velgere....Men i klokskapens lys kan man konkludere med det gamle utsagnet, nemlig «at man skal være ytterst forsiktig med hva man ønsker seg». Hva angår Høyre var partiet uforstandig på «folke-bedrageriets lag» uten å se eller forstå nedside-konsekvensene...Det argumenterte overfladisk og annerledes, slik: a) angivelig, men feil, en for næringslivets nødvendig markedsadgang og b) ønsket om en «kontinental» innflytelse for å demme opp for et sosialistisk norsk styresett. Samt den sær-norske formues-skatten som begunstiger utlendinger til skade for Norge og innlendinger.
Både Ap og Høyre, hver for seg og i felleskap, har gjort vold på demokratiet og fortjener den nedgang de begge nå får gjennom dagens velger-galluper. De har lagt seg i le av de skammelig «ytrings-begrensende riksmediene» og lytter dårlig til folket til tross for mellomtidens bitre «lærdommer» dvs nedside-konsekvensene av vår indirekte EU tilknytning. Disse søkes nå tildekket og ikke ærlig erkjent, eksemplifisert senest ved NAV-skandalen, dvs realitets-fortielser, altså ingen innrømmelser overhodet. Farligst imidlertid er den fjerde statsmakts som til tross for de voldelige Sverige-tilstandene ikke en gang vil advare folket. Riksmediene synes faktisk å ønske oss en tilsvarende kaotisk nedbrytende samfunns utvikling ved å sensurere virkeligheten. Snakk om unasjonale forførelser, et lands-forræderi. Verst for vår etterslekt.
Galskap er hva globalisme er blitt i Europa, med islam-innskrenket ytringsfrihet. Etter Berlin-murens fall og Sovjetunionens kollaps måtte kommunismens fetter, sosialismen, finne en bedre «bortforklaring» for sitt makt-totalitære grunnsyn ved å pynte på fasaden. Sosialistene ble raskt globalister samt til hele verdens godhets-apostler, ja til «en-verden» forkjempere. Og bemerk, både EU og FN er organisasjonsmessig bestykket nettopp med svulstige slike, med Erik Solheim som prakteksemplaret. Nei, dette går i makt- og penge-begjær på den ene side, og total ansvarsløshet overfor frihet og individualitet på den andre. I sterk motsetning til bibelsk nasjonalisme og pragmatisk fortsatt fremgang. Et nasjonalt lim synes forøvrig helt nødvendig for mellom-menneskelig fordragelighet. I jungelen forstår dyrene å måtte ta vare på seg selv. Ingen andre gjør det, knapt nok folk heller.
Ytringsfriheten må ikke tillates tuklet med av klåfingrede «makt opptatte» eller av overivrige byråkrater. Av dem er der blitt for mange i vårt dekadente land. Politikerne forsøker fåfengt å rettferdiggjøre seg selv. Men folket har i sum rett - når flertallet utelukker ytterpunktene helt automatisk - forutsatt at sannhet noenlunde får herske. Konklusjonen blir, det er riksmediene som gjør Norge den enorme nasjonale urett ikke å sann-korrigere myndighetene. Det kan den fjerde statsmakt gjøre, knapt vi enkeltvis. Se til Sverige hva slikt fører til, et fortapt land.
Vi kan forstå makteliter ikke ønsker seg detronisert og derfor kan fristes til å kvele «dissidenter» gjennom trusler, sensur av meninger eller det som verre er. Makten vil selv alltid påstå å ta vare på storsamfunnets beste. Men politikerne glemmer, eller bevisst tilsidesetter at demokratiet faktisk forutsetter folket som bestemmende. Folket vet best, det er selve demokratiets forankring. Vi kan ta et eksempel: Til tross for at norsk riksmedier hovedsakelig var på parti med Ja til EU var det likevel Nei til EU som vant, dvs folke-flertallets trauste stemme. Og nå, lenge i etterkant, kan vi se folket hadde rett som stemte for det frie og hel-nasjonale, det uavhengige og patriotiske. Det byråkrat-styrte EU mangler folke-kraften.
Sagt utfordrende, selv når folket kanskje tar feil er det like fullt, etter vårt samfunns-system, folkets stemme som skal respekteres. Dette grunnet grunnloven og vår erkjennelse av å være et demokrati. Makteliten forsøkte med en folkeavstemning nummer 2 å få sin vilje igjennom, men tapte igjen. Istedenfor å akseptere folkets vilje, omgikk og svek «noen bak lukkede dører» demokratiet ved å lure Norge inn EU bakveien, uten stemme-rett. Idag opplever vi de farlige åpne grenser og EUs overnasjonale udemokratiske struktur. Som inkluderer masseinnvandring og vår nasjonal-stat omkalfatret - noe folket aldri stemte for. Slik er folket, utilgivelig og skammelig gjort vold på. Ingen unnskyldning finnes. Punktum.
Dersom Gro Harlem Brundtland-regjeringen i hennes «ufattelige» visdom og politiske hast isteden hadde tatt seg tid, dvs tillatt utviklingen av EU å bli grunnlaget for en eventuell fremtidig ny folkeavstemning, da hadde den vært eksemplarisk demokratisk. I etterpå-klokskapens klarere lys har utviklingen vist at det norske folk, i flertall, hadde rett i sin skepsis av hva et overnasjonalt EU kunne medføre. For å si det brutalt, folket ble rett og slett forrådt av sine egne. Den eneste måten Erna Solberg-regjeringen kan søke å gjøre litt godt på dette sviket er snarest å utvikle folkeavstemming om EØS. Sistnevnte er blitt til vår irriterende og meget kostbare «navlestreng» til et EU både økende diktatorisk og falleferdig.
I ettertid er det naturlig å se iveren til Gro som et politisk ønske om et egnet «folke-påfyll» dvs nye og Ap-avhengige sosial-klienter, altså sosialistiske velgere....Men i klokskapens lys kan man konkludere med det gamle utsagnet, nemlig «at man skal være ytterst forsiktig med hva man ønsker seg». Hva angår Høyre var partiet uforstandig på «folke-bedrageriets lag» uten å se eller forstå nedside-konsekvensene...Det argumenterte overfladisk og annerledes, slik: a) angivelig, men feil, en for næringslivets nødvendig markedsadgang og b) ønsket om en «kontinental» innflytelse for å demme opp for et sosialistisk norsk styresett. Samt den sær-norske formues-skatten som begunstiger utlendinger til skade for Norge og innlendinger.
Både Ap og Høyre, hver for seg og i felleskap, har gjort vold på demokratiet og fortjener den nedgang de begge nå får gjennom dagens velger-galluper. De har lagt seg i le av de skammelig «ytrings-begrensende riksmediene» og lytter dårlig til folket til tross for mellomtidens bitre «lærdommer» dvs nedside-konsekvensene av vår indirekte EU tilknytning. Disse søkes nå tildekket og ikke ærlig erkjent, eksemplifisert senest ved NAV-skandalen, dvs realitets-fortielser, altså ingen innrømmelser overhodet. Farligst imidlertid er den fjerde statsmakts som til tross for de voldelige Sverige-tilstandene ikke en gang vil advare folket. Riksmediene synes faktisk å ønske oss en tilsvarende kaotisk nedbrytende samfunns utvikling ved å sensurere virkeligheten. Snakk om unasjonale forførelser, et lands-forræderi. Verst for vår etterslekt.
Galskap er hva globalisme er blitt i Europa, med islam-innskrenket ytringsfrihet. Etter Berlin-murens fall og Sovjetunionens kollaps måtte kommunismens fetter, sosialismen, finne en bedre «bortforklaring» for sitt makt-totalitære grunnsyn ved å pynte på fasaden. Sosialistene ble raskt globalister samt til hele verdens godhets-apostler, ja til «en-verden» forkjempere. Og bemerk, både EU og FN er organisasjonsmessig bestykket nettopp med svulstige slike, med Erik Solheim som prakteksemplaret. Nei, dette går i makt- og penge-begjær på den ene side, og total ansvarsløshet overfor frihet og individualitet på den andre. I sterk motsetning til bibelsk nasjonalisme og pragmatisk fortsatt fremgang. Et nasjonalt lim synes forøvrig helt nødvendig for mellom-menneskelig fordragelighet. I jungelen forstår dyrene å måtte ta vare på seg selv. Ingen andre gjør det, knapt nok folk heller.
Ytringsfriheten må ikke tillates tuklet med av klåfingrede «makt opptatte» eller av overivrige byråkrater. Av dem er der blitt for mange i vårt dekadente land. Politikerne forsøker fåfengt å rettferdiggjøre seg selv. Men folket har i sum rett - når flertallet utelukker ytterpunktene helt automatisk - forutsatt at sannhet noenlunde får herske. Konklusjonen blir, det er riksmediene som gjør Norge den enorme nasjonale urett ikke å sann-korrigere myndighetene. Det kan den fjerde statsmakt gjøre, knapt vi enkeltvis. Se til Sverige hva slikt fører til, et fortapt land.
Dan Odfjell, Samfunnsdebattant.