 |
| Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix |
Av Ragnar Larsen - 2. januar 2020.
Godt nytt år!
Statsminister Erna Solbergs nyttårstale inspirerte meg til å skrive årets første betraktning.
En regjeringssjef er i Norge statsminister for alle. En TV-sendt nyttårstale er derfor ikke tid og sted for epokegjørende utspill og virkelighetsfjerne løfter.
Det vet Erna Solbergs forgjenger alt om. I en nyttårstale skrøt statsminister Jens Stoltenberg av sin klimapolitikk og omtalte et svindyrt eksperiment på Mongstad som «vår tids månelanding». Prosjektet endte i komplett fiasko. 10 milliarder kroner ble svidd av på folkeforføreriets alter i stedet for å bli brukt til noe nyttig for folket.
Erna Solbergs nyttårstale videreførte Stoltenbergs tanketomme retorikk, men avsto i motsetning til ham å tale i bilder. Fru Solbergs tale var ikke rettet til det norske folk, men til verdenssamfunnet. Hun aktualiserte Bjørnstjerne Bjørnsons passasje i skuespillet Sigurd Jorsalfar: «Norrønafolket det vil fare, det vil føre kraft til andre».
Erna Solberg vil også fare. Når hennes tid som statsminister er omme, vil hun nok sikte seg inn mot en internasjonal toppstilling. Da passet det godt å snakke om FNs bærekraftsmål. Hun talte ikke til det norske folk, men snare til globalismens evangelister ute i det store kosmos - akkurat som om lutfattige mennesker i Afrika og Asia er opptatt å bli overført tankespinn fra pratsomme ledere i landet nord ved iskanten.
Statsministeren hørtes ut som en SV'er da hun gjenfortalte forslitte klimafraser og ymtet frempå om at hadde folk spist mindre oksekjøtt og avstått fra å kjøre bensin- og dieselbiler, så ville det tragiske jordraset i Jølster i sommer ha vært unngått. Her er hun et minst like komisk offer for overtro som prinsesse Märthas nye kjæreste.
På ett punkt var Erna Solberg derimot meget tydelig og klargjørende: Olje- og gassnæringen skal fortsatt være en motor i videreutviklingen av norsk næringsliv. Det vil i all overskuelig fremtid være behov for olje og gass. Sammen med kull står gass og olje for over 80 prosent av verdens energiforbruk. De som tror at dette kan fases ut over natten, har meldt seg ut av virkeligheten.
Om få dager blir Johan Sverdrup-feltet offisielt åpnet. Dette feltet 15 mil vest for Karmøy er det tredje største olje- og gassfeltet noensinne på norsk sokkel målt i reserver og overgås i så måte bare av Ekofisk og Statfjord. Feltet produserer allerede 450 000 fat daglig, noe som etter hvert øker til 660 000 fat om dagen. Dette viser at oljenæringen vil forbli den sentrale næringen i Norge i mange tiår, om enn liten i global målestokk.
Erna Solberg gjorde et nummer av at Johan Sverdrup-feltet skal driftes med strøm fra land. Dermed kan dagens gasskraftverk på feltet stenges, men dermed blir det enda mer gass å eksportere til forbrenning på Kontinentet. Gass som svis av i Norge er fy, mens brent gass andre steder er bra - som om Kontinentet har sin egen atmosfære! Dette er en av de politisk korrekte terapeuters hallusinasjoner.
Men det passet ikke inn i statsministerens nyttårsfortelling å nevne at det er norske strømforbrukere på land som gjennom økt nettleie betaler for strøm ut i havet.
Det er nå virkelig på tide at noen snakker opp oljenæringen. Ettersom Ap er på glid, er det viktig at regjeringspartiene og LO på tydelig vis slår ring om næringen.
Norge bidrar med én prosent eller så til verdens olje- og gassproduksjon. Om vårt land stanser oljenæringen, betyr det ikke noe som helst for verdens forbruk. Andre land vil på kort varsel kunne overta de norske leveransene.
Troen på at Norge kan bli en global klimafrelser er en del av narrespillet og et høystemt bjørnsonsk utslag av håpløs tro på at Norge kan «overføre kraft til andre».
Ral