Av Dan Odfjell.
Og Erna Solberg er selve kronvitnet på denne farlige farsotten: Om FrPs regjerings-fratredelse er hennes kommentar beskrivende: «Det er trist». Men trist for hvem? Ikke for store deler av folket som lenge har ønsket dette, samt forandringer. Dog om regjeringen var svak før er den ennå svakere nå. Det betyr enten Erna Solbergs avgang - eller henne endelig forsert til reell politisk diskusjon. Fordi Ernas strategi med å tilsidesette Stortinget gjennom en komfortabel flertalls regjering, er nå heldigvis er avsluttet. Det gjelder ikke minst den av henne lenge skjulte forkjærlighet overfor EU gjennom EØS, et stadig gnagende folke-bedrag. Samt innvandrings-politikken igjen sammen med Ap, som ingenlunde redder oss fra svenske tilstander - uten straks-tiltak lignende dem som den danske statsministeren har foreslått.
Det har vært en ulykke for landet at regjeringen lenge har tillatt følelsesstyrt ledelse foran landets beste, senest mht IS-kvinnen. Mandatet var å styre landet, dvs å gjøre det beste for fedrelandet. Altså, Ernas og enhver statsleders først plikt. Hverken hennes eller Trines eller andres irrasjonelle følelser skulle vært tillatt Norge styrende. Deri ligger dagens ulykke.
Jeg benytter anledningen til å påpeke at mannfolk-lignende menn må tilbake i sadelen for håndtering av muslimske menn. For i Norge vet de fleste at Ernas og Trines kvinne-prat både er og har vært totalt fånyttes. Eksempelvis, Norges statsminister er da ikke ansvarlig for barn i IS leirer, brakt dit frivillig av deres foreldre. Som et annet eksempel på mislykket følelsesstyrt lederskap kan nevnes den britiske stats-ministeren Chamberlain før den annen verdenskrig. Han forsøkte seg med dialog med selveste Hitler. Imidlertid var det Churchill som den gang resolutt måtte til for å redde Europa.
Avsluttende en liten refleksjon: Man kunne nesten ønske Norge tilbake i union igjen, dvs underlagt det danske kongedømmet, bare for deres tilstedeværende og friske nåværende dronning... Les derfor document.no 18/1/20 og Hanne Tolgs kronikk under tittelen «Dronning Margrethe: Hvis man ønsker at bo i Danmark, skal man følge våres måte å leve på». Tenk om kristendommens høyeste beskytter i Norge også kunne bruke sin kongelige status og autoritet glitrende tilsvarende.
Det har vært en ulykke for landet at regjeringen lenge har tillatt følelsesstyrt ledelse foran landets beste, senest mht IS-kvinnen. Mandatet var å styre landet, dvs å gjøre det beste for fedrelandet. Altså, Ernas og enhver statsleders først plikt. Hverken hennes eller Trines eller andres irrasjonelle følelser skulle vært tillatt Norge styrende. Deri ligger dagens ulykke.
Jeg benytter anledningen til å påpeke at mannfolk-lignende menn må tilbake i sadelen for håndtering av muslimske menn. For i Norge vet de fleste at Ernas og Trines kvinne-prat både er og har vært totalt fånyttes. Eksempelvis, Norges statsminister er da ikke ansvarlig for barn i IS leirer, brakt dit frivillig av deres foreldre. Som et annet eksempel på mislykket følelsesstyrt lederskap kan nevnes den britiske stats-ministeren Chamberlain før den annen verdenskrig. Han forsøkte seg med dialog med selveste Hitler. Imidlertid var det Churchill som den gang resolutt måtte til for å redde Europa.
Avsluttende en liten refleksjon: Man kunne nesten ønske Norge tilbake i union igjen, dvs underlagt det danske kongedømmet, bare for deres tilstedeværende og friske nåværende dronning... Les derfor document.no 18/1/20 og Hanne Tolgs kronikk under tittelen «Dronning Margrethe: Hvis man ønsker at bo i Danmark, skal man følge våres måte å leve på». Tenk om kristendommens høyeste beskytter i Norge også kunne bruke sin kongelige status og autoritet glitrende tilsvarende.
Dan Odfjell, Samfunnsdebattant.