 |
| Ironien og den norske terroristen i Syria |
Av Ragnar Larsen - 17. januar 2020.
Det er foreldrene som har ansvaret for sine barn. Når IS-terroristen med norsk pass motsatte seg å la et sykt barn få medisinsk hjelp i Norge, kunne norske myndigheter ha tatt det til etterretning - og latt dem bli der de er. Når Regjeringen derimot bøyde nakken for IS, kunne Regjeringen ved familiens ankomst til Norge ha latt barnevernet ta hånd om barna - og så returnert moren til Irak. Barnevernet nøler jo i Norge ikke med å overta omsorgen for barn i dysfunksjonelle familier. Når Regjeringen ikke gjør det, bevises nok en gang at ønsket om å islamisere Norge trumfer alt annet.
Solbergs avgang blir en lettelse.
Etter de siste dagers hendelser tar vi det for gitt at Fremskrittspartiet går ut av regjeringskontorene. Det betyr enten at Regjeringen fortsetter som mindretallsregjering eller at Erna Solberg kaster kortene og ber Hans Majestet om å gi Jonas Gahr Støre i oppdrag å danne ny regjering.
For folk som har levd en stund, er det tydelig at dagens regjeringssituasjon har klare likhetspunkter med Borten-regjeringens oppløsning for 49 år siden. Også da var det voksende interessemotsetninger mellom fire partier som lå til grunn for regjeringsoppløsningen, hvor én enkelthendelse ble den utløsende faktor.
Høyre/Frp-regjeringen kom til makten i 2013 som følge av at de rødgrønne var falt i unåde hos velgerne i valg. Erna Solbergs regjering klarte seg bra de første årene. Høyre og Frp fikk til sammen 43,1 prosent av velgerne i 2013 og oppnådde 40,2 prosent fire år senere. Velgerne lot til å være fornøyd.
Nå er den folkelige oppslutningen helt annerledes. Meningsmålingen som Avisenes Nyhetsbyrå publiserte i går, viser at Høyre og Fremskrittspartiet nå ikke mønstrer mer enn 30,5 prosent av velgerne under sine faner. Selv med tillegg av Venstre og KrF, er det bare 35,7 prosent som velger regjeringspartiene. Nær to av tre velgere foretrekker utfordrerne. Solberg-regjeringens folkelige tilslutning er falt til et nivå som nærmer seg Lars Korvalds regjering i årene 1972-1973.
Årsaken er ikke vanskelig å tyde. Erna Solbergs innlemming av Venstre og Kristelig Folkeparti i Regjeringen var et strategisk feilgrep. Statsministeren fikk på denne måten kontroll med Stortinget, men mistet grepet om velgerne.
Solberg-regjeringen ble møtt med store og berettigede forventninger. Folk var gørrlei de rødgrønne, som ville tapt stortingsflertallet allerede i 2009 - hadde det ikke vært for Venstre-leder Lars Sponheims appell om «Heller Jens enn Jensen». Hans mantra reduserte partiets stortingsgruppe fra 10 til 2 - og berget Stoltenberg.
Men Høyre/Frp-regjeringen har etter hvert sviktet borgerlige velgeres forhåpninger. Et parti som ble stiftet for å jobbe for «Sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep» er medansvarlig for å ha drevet offentlige utgifter opp på rekordnivå. De offentlige utgifter tilsvarer nå, medregnet bidraget fra Oljefondet, 60 prosent av folkets verdiskaping. Så nær sosialismens idealsamfunn lyktes det aldri SV-Kristin Halvorsen å komme da hun var rødgrønn finansminister.
Et formyndersk byråkrati vokser. Tallet på muslimer har aldri vært større i Norge enn etter at Erna Solberg ble statsminister. Forsvaret har forfalt så kraftig at USA nå etablerer seg i Nord-Norge allerede i fredstid. Store grupper lønnstakere har ikke hatt vekst i sin kjøpekraft på fire år. Økt verdiskaping havner enten hos bedriftseiere eller i offentlig kasser for å finansiere innvandring eller rette opp de skadevirkningene som muslimimporten medfører.
Regjeringen har nå underordnet seg terroristorganisasjonen IS ved å la en av deres krigsforbrytere bruke sine barn som levende skjold for å tiltvinge seg adgang til Norge. Under dekke av barnevern importerer Regjeringen økt terrorrisiko.
Solberg-regjeringen blir en historisk parentes - en regjering brakt til makten med håp om en ny retning for landet, men som sviktet grovt. Stoltenberg-regjeringen tok så lett på folkets trygghetsbehov at den tillot en satanisk galning å myrde 77 mennesker. Heller ikke Solberg & Co syns folkelig sikkerhet er verdt å prioritere.
Mot denne bakgrunn kommer Jonas Gahr Støre-regjeringen til å bli oppfattet som en lettelse - men trolig bare for en kort stund.
Ral