At en kristen stiftelse støtter kritikk mot et kommunistregime, vil mange synes er godt forståelig og på sin plass, sett i historisk perspektiv. Men hva hvis samme stiftelse støtter en annen totalitær ideologi – og ber om midler og åndelig støtte for å fremme interessene til en hel befolkning – for det meste fredelige folk - i et land som tilhører denne ideologien? Og hva hvis «Stefanus» nå samtidig som de støtter muslimene og islam skulle sette inn massiv støtte til alle kristne i landet som forfulgt – det fins påstått 100 millioner kristne i landet i dag?
Vel, Kina, er ikke forfulgt, men kinesere i Kina blir angrepet, av krefter som tilhører ideologien, og denne ideologien er islam. Og denne ideologien har ikke nøyd seg med bare dialog og det mange vil kalle «prat» eller rent tøv: De har drevet systematisk, voldelig terror, terror med sprengstoff, - de har drept og lemlestet et visst antall mennesker. De har slått til i midten av Midtens Rike, som kineserne selv sier. Hvor mange barn som er blitt drept og kvestet, vet visst ingen. Men terroren ser ikke ut til å gjort forskjell på folk.
Og kineserne har reagert, for det er de nødt til, som alle anstendige og til og med mer uanstendige regimer er nødt for å gjøre, i kampen mot terror. Kanskje har regimet gått for langt. Det er hentet frem beviser på at uigurene, i Xian Jiang-provinsen, som er muslimer, interneres i det som kalles konzentrasjonsleire eller omskoleringsleire – en praksis som ikke er helt ukjent i Kina, for langt tilbake.
Legg her merke til at Dagen, som MSM flest, aksepterer og promoterer betegnelsen «konsentrasjosleire». Dette ordvalget røper en underliggende strategi: Jo mer og jo oftere muslimer av ulike regimer pålegges å begrense denne ideologiens – dvs islams - fulle innhold, jo lettere blir det for slike som Stefanus-stiftelsen, og alle andre media i dag, å få lesere til å assosiere muslimer med jøder. Og ikke bare med jøder generelt, nei, med jødenes spesifikke historie under nazismen. Folk skal lokkes til å assosiere muslimens situasjon i dag med jødenes situasjon i Europa før den store forintelsen.
Dessuten er både arabere og jøder er semitter. Kritikk av islam, blir dermed assosiert med antisemittisme.
Videre: Nå ber uigurene Stefanus-stftelsen og andre europeiske organisasjoner om hjelp. Vet disse hva de gjør? Vet de hva hjelpen innebærer? Og hvordan begrunner de sin uforbeholdne støtte?
Svaret finner vi her, i en artikkel i Dagen 28.01.20:
«I dagens Kina forsvinner respekten for religiøse og etniske minoriteter, og det påvirker oss alle, sier Adiljan Abdurihim, sekretær i Den norske Uighurkomitéen, til Kristelig Pressekontor. Abdurihim peker på konsentrasjonsleirene, indoktrineringen, overvåkningen, interneringen og utreiseforbudet i Xinjiang-provinsen der de fleste uigurene bor.
«Likevel har kritikken fra norske til kinesiske myndigheter uteblitt», slik Abdurihim ser det. Frykten hans er at handelsforbindelsene Norge har til Kina er blitt så sterke at trosfrihet og andre menneskerettigheter må vike. Han har heller ikke tro på at muslimske land vil komme til unnsetning.
Stefanusalliansen, som jobber for trosfrihet og menneskerettigheter, deler Abdurihims bekymring over utviklingen i Kina.
Lisa Winther i stiftelsen tar til orde at organisasjoner som vil fremme trosfrihet bør bygge brede allianser og samarbeide mer på tvers av livssyn … rettighetene er universelle og alle skal få lik del i dem, sier Winther.
Winter tror at en livssynsuavhengig allianse for trosfrihet vil kunne redusere mistanken ulike grupper kan ha mot hverandre.
Dagen spør: – Hvordan balanserer dere behovet for livssynsåpent samarbeid med arbeidet for forfulgte kristne?
«… viktig at vi som en kristen organisasjon står opp for alle som lider urett, selv om de har en annen tro enn vår», sier Winther.
Dagen: Winter håper på mer samarbeid av det slaget som Abdurihim etterlyser. Men det forutsetter selvfølgelig at de alle omfavner hele bredden av trosfriheten, også når det gjelder retten til å konvertere fra én religion til en annen, understreker Winther. dagen
Kommentar: Forutsetningen for at bl a Stefanusstiftelsen skal lykkes med sin støtte, er med andre ord avhengig av at muslimer kan få retten til å konvertere. Hvis muslimene ikke får denne retten, har stiftelsens arbeid vært forgjeves, hvis ikke da stiftelsen er villig til å vente «til evig tid» på at islam skal forandre seg, - og bli bedre, på kristne premisser eller ut fra et vestlig verdisyn.
Winter nevner: Livssynsuavhengig allianse. Kommentar: Her trumfer lissyn og allianse kristentroen i sine grunnvoller. (Noe stiftelsen vil benekte. De er troendes til litt av hvert).
Slik artikkelen i Dagen er vinklet, kan man få inntrykk at det er Kina som er den store – voldelige - bremseklossen og undertrykkeren nå det kommer til opphevelsen av forbudet i islam om fritt å kunne konvertere.
Men det er ikke tilfelle. Det er islam som selv som knebler denne friheten. Og det er uomtvistelig. Vet Dagen dette? Man skulle ikke tro det, nei, og Stefanus-stiftelsen selv synes å mene at dette – tross alt - er et mindre problem. Det har lavere prioritet, og det blir verre: I hvert fall Dagen burde vite at islam på dette punktet nedlegger et absolutt, urokkelig og uforanderlig forbud mot religionsfrihet.
Straffen for apostasi er ifølge Allah og profeten dødsstraff og dette er det for en muslim umulig å forhandle om. Og ikke bare for muslimer, men – universelt – for alle ikke-muslimer.
Stefanus-stiftelsen ser imidlertid ut til å innta et meget avslappet forhold til dette faktum, et direkte utslag av den het tydelig undertrykkende og totalitære ideologien islam. Stiftelsen synes å være mer opptatt av å få vist for alle verden hvor snill og emosjonelt korrekt man er der i gården, enn av å fremme kritikk av islam. Ja, til og med saklig kritikk av islam proper.
Legg også merke til at Winter ikke ser ut til å være interessert i å skille og skjelne mellom «tro» og «livssyn». Gjør hun dette bevisst for å kunne komme i en slags forhandlingsposisjon, slik at det blir lettere og mer bekvemt å si at når alt kommer til alt, så er islamsk tro og kristen tro nærmest identiske? At både kristen tro og islamsk tro, når alt kommer til alt, liksom, bare er livssyn, begge to?
I så fall mener hun med Marx, som Kina bekjenner seg til, at alt er mulig å forandre til det bedre, henimot det klasseløse samfunnet, (etter en aldri så lite pen revolusjon, vil vi tro). Winter og hennes stiftelse bruker dermed marxistiske grunnforutsetninger mot islam!
I så fall kan Stefanus-stiftelsen, som Winter representer, beskyldes både for feighet og opportunisme. Og for at man helt bevisst og kalkulert legger opp til en slag fri flyt av gjensidig tillatte manipulerinsmuligheter. Ja, bent av kynisk valgte strategier og manipuleringsmekanismer. I sannhet et «subtilt» spill?
I så fall står kampen om hvem som til slutt viser seg å vinne i kampen om hvem som kan manipulere best og mest effektiv, på lang sikt. (Og da helliger målet midlene).
Artikkelen gir god grunn for leseren til å gå ut fra at det er dette som skjer, i virkeligheten. Og Dagen ser ut til å istemme, fortryllet inn i fundamental og kollektiv selvforherligelse. Dagen bidrar til kumuleringen: Det er alltid bedre og være mer emosjonelt korrekt, enn ikke - alltid. (Det minner litt om Allahu achbar – «semper major» - Allah er større enn … i det uendelige).
Er dette det riktige utgangspunktet for det man skulle ønske: En fruktbar religionsdialog? Og hva er den beste forklaring på det som skjer?
Lekene over vil vise mer om Stefanus-stiftelsens «liv og levned» i det siste. Dens strategi er alltid selvskadende sett i et større bilde, og skadelig for kristentroen generelt, i og med at de begrenser mennesket til en størrelse som hovedsakelig skal og må bedømmes ut fra i hvilken grad man klarer å mobilisere de riktige emosjoner og den mest «kledelige» servilitet, og alt dette ut fra den relative kontekst til enhver tid og i enhver situasjon, for å si det kort.
Se videre utvidet og mer kritisk analyse under følgende faktarute:
(Først, altså, litt selektivt bakgrunnsstoff – til oppbyggelse - fra Wikipedia:
Vel, Kina, er ikke forfulgt, men kinesere i Kina blir angrepet, av krefter som tilhører ideologien, og denne ideologien er islam. Og denne ideologien har ikke nøyd seg med bare dialog og det mange vil kalle «prat» eller rent tøv: De har drevet systematisk, voldelig terror, terror med sprengstoff, - de har drept og lemlestet et visst antall mennesker. De har slått til i midten av Midtens Rike, som kineserne selv sier. Hvor mange barn som er blitt drept og kvestet, vet visst ingen. Men terroren ser ikke ut til å gjort forskjell på folk.
Og kineserne har reagert, for det er de nødt til, som alle anstendige og til og med mer uanstendige regimer er nødt for å gjøre, i kampen mot terror. Kanskje har regimet gått for langt. Det er hentet frem beviser på at uigurene, i Xian Jiang-provinsen, som er muslimer, interneres i det som kalles konzentrasjonsleire eller omskoleringsleire – en praksis som ikke er helt ukjent i Kina, for langt tilbake.
Legg her merke til at Dagen, som MSM flest, aksepterer og promoterer betegnelsen «konsentrasjosleire». Dette ordvalget røper en underliggende strategi: Jo mer og jo oftere muslimer av ulike regimer pålegges å begrense denne ideologiens – dvs islams - fulle innhold, jo lettere blir det for slike som Stefanus-stiftelsen, og alle andre media i dag, å få lesere til å assosiere muslimer med jøder. Og ikke bare med jøder generelt, nei, med jødenes spesifikke historie under nazismen. Folk skal lokkes til å assosiere muslimens situasjon i dag med jødenes situasjon i Europa før den store forintelsen.
Dessuten er både arabere og jøder er semitter. Kritikk av islam, blir dermed assosiert med antisemittisme.
Videre: Nå ber uigurene Stefanus-stftelsen og andre europeiske organisasjoner om hjelp. Vet disse hva de gjør? Vet de hva hjelpen innebærer? Og hvordan begrunner de sin uforbeholdne støtte?
Svaret finner vi her, i en artikkel i Dagen 28.01.20:
«I dagens Kina forsvinner respekten for religiøse og etniske minoriteter, og det påvirker oss alle, sier Adiljan Abdurihim, sekretær i Den norske Uighurkomitéen, til Kristelig Pressekontor. Abdurihim peker på konsentrasjonsleirene, indoktrineringen, overvåkningen, interneringen og utreiseforbudet i Xinjiang-provinsen der de fleste uigurene bor.
«Likevel har kritikken fra norske til kinesiske myndigheter uteblitt», slik Abdurihim ser det. Frykten hans er at handelsforbindelsene Norge har til Kina er blitt så sterke at trosfrihet og andre menneskerettigheter må vike. Han har heller ikke tro på at muslimske land vil komme til unnsetning.
Stefanusalliansen, som jobber for trosfrihet og menneskerettigheter, deler Abdurihims bekymring over utviklingen i Kina.
Lisa Winther i stiftelsen tar til orde at organisasjoner som vil fremme trosfrihet bør bygge brede allianser og samarbeide mer på tvers av livssyn … rettighetene er universelle og alle skal få lik del i dem, sier Winther.
Winter tror at en livssynsuavhengig allianse for trosfrihet vil kunne redusere mistanken ulike grupper kan ha mot hverandre.
Dagen spør: – Hvordan balanserer dere behovet for livssynsåpent samarbeid med arbeidet for forfulgte kristne?
«… viktig at vi som en kristen organisasjon står opp for alle som lider urett, selv om de har en annen tro enn vår», sier Winther.
Dagen: Winter håper på mer samarbeid av det slaget som Abdurihim etterlyser. Men det forutsetter selvfølgelig at de alle omfavner hele bredden av trosfriheten, også når det gjelder retten til å konvertere fra én religion til en annen, understreker Winther. dagen
Kommentar: Forutsetningen for at bl a Stefanusstiftelsen skal lykkes med sin støtte, er med andre ord avhengig av at muslimer kan få retten til å konvertere. Hvis muslimene ikke får denne retten, har stiftelsens arbeid vært forgjeves, hvis ikke da stiftelsen er villig til å vente «til evig tid» på at islam skal forandre seg, - og bli bedre, på kristne premisser eller ut fra et vestlig verdisyn.
Winter nevner: Livssynsuavhengig allianse. Kommentar: Her trumfer lissyn og allianse kristentroen i sine grunnvoller. (Noe stiftelsen vil benekte. De er troendes til litt av hvert).
Slik artikkelen i Dagen er vinklet, kan man få inntrykk at det er Kina som er den store – voldelige - bremseklossen og undertrykkeren nå det kommer til opphevelsen av forbudet i islam om fritt å kunne konvertere.
Men det er ikke tilfelle. Det er islam som selv som knebler denne friheten. Og det er uomtvistelig. Vet Dagen dette? Man skulle ikke tro det, nei, og Stefanus-stiftelsen selv synes å mene at dette – tross alt - er et mindre problem. Det har lavere prioritet, og det blir verre: I hvert fall Dagen burde vite at islam på dette punktet nedlegger et absolutt, urokkelig og uforanderlig forbud mot religionsfrihet.
Straffen for apostasi er ifølge Allah og profeten dødsstraff og dette er det for en muslim umulig å forhandle om. Og ikke bare for muslimer, men – universelt – for alle ikke-muslimer.
Stefanus-stiftelsen ser imidlertid ut til å innta et meget avslappet forhold til dette faktum, et direkte utslag av den het tydelig undertrykkende og totalitære ideologien islam. Stiftelsen synes å være mer opptatt av å få vist for alle verden hvor snill og emosjonelt korrekt man er der i gården, enn av å fremme kritikk av islam. Ja, til og med saklig kritikk av islam proper.
Legg også merke til at Winter ikke ser ut til å være interessert i å skille og skjelne mellom «tro» og «livssyn». Gjør hun dette bevisst for å kunne komme i en slags forhandlingsposisjon, slik at det blir lettere og mer bekvemt å si at når alt kommer til alt, så er islamsk tro og kristen tro nærmest identiske? At både kristen tro og islamsk tro, når alt kommer til alt, liksom, bare er livssyn, begge to?
I så fall mener hun med Marx, som Kina bekjenner seg til, at alt er mulig å forandre til det bedre, henimot det klasseløse samfunnet, (etter en aldri så lite pen revolusjon, vil vi tro). Winter og hennes stiftelse bruker dermed marxistiske grunnforutsetninger mot islam!
I så fall kan Stefanus-stiftelsen, som Winter representer, beskyldes både for feighet og opportunisme. Og for at man helt bevisst og kalkulert legger opp til en slag fri flyt av gjensidig tillatte manipulerinsmuligheter. Ja, bent av kynisk valgte strategier og manipuleringsmekanismer. I sannhet et «subtilt» spill?
I så fall står kampen om hvem som til slutt viser seg å vinne i kampen om hvem som kan manipulere best og mest effektiv, på lang sikt. (Og da helliger målet midlene).
Artikkelen gir god grunn for leseren til å gå ut fra at det er dette som skjer, i virkeligheten. Og Dagen ser ut til å istemme, fortryllet inn i fundamental og kollektiv selvforherligelse. Dagen bidrar til kumuleringen: Det er alltid bedre og være mer emosjonelt korrekt, enn ikke - alltid. (Det minner litt om Allahu achbar – «semper major» - Allah er større enn … i det uendelige).
Er dette det riktige utgangspunktet for det man skulle ønske: En fruktbar religionsdialog? Og hva er den beste forklaring på det som skjer?
Kan det ganske enkelt forklares ut fra
den teori som kalles Oslo-syndromet? se Morken
og oslo-syndromet
Kan det være at stiftelsen rett og
slett lar seg lure, på denmest utspekulerte måten:
Se her om Jiadist
Psycho
Pluss, pluss: J
Morken og Stefanus - terrorangrep
Lekene over vil vise mer om Stefanus-stiftelsens «liv og levned» i det siste. Dens strategi er alltid selvskadende sett i et større bilde, og skadelig for kristentroen generelt, i og med at de begrenser mennesket til en størrelse som hovedsakelig skal og må bedømmes ut fra i hvilken grad man klarer å mobilisere de riktige emosjoner og den mest «kledelige» servilitet, og alt dette ut fra den relative kontekst til enhver tid og i enhver situasjon, for å si det kort.
Se videre utvidet og mer kritisk analyse under følgende faktarute:
(Først, altså, litt selektivt bakgrunnsstoff – til oppbyggelse - fra Wikipedia:
Many media and scholarly accounts of
terrorism in contemporary China focus on incidents of violence
committed in Xinjiang,
as well as on the Chinese government's counter-terrorism campaign in
those regions.[6]
There is no unified Uyghur ideology, but Pan-Turkism,
Uyghur
nationalism and Islamism
have all attracted segments of the Uyghur population.[7][8]
Recent incidents include the 1992
Ürümqi bombings,[9]
the 1997
Ürümqi bus bombings,[7]
the 2010
Aksu bombing,[10]
the 2011
Hotan attack,[11]
2011
Kashgar attacks,[12]
the 2014
Ürümqi attack and the 2014
Kunming attack.[13]
There have been no terrorist attacks in Xinjiang since 2017. her
Et nifst scenario kan tenkes:
Europa kan fort komme i den situasjonen som beskrives her, hvis man
benytter ut Kina med Europa:
The government of the People's
Republic of China identifies terrorism as one of "Three
Evils" which also include separatism and extremism.[6]
These forces are seen by Beijing as inter-connected threats to social
stability and national security. In particular, terrorism is viewed
as a violent manifestation of ethnic separatism, and separatism is
understood as a corollary of religious zealotry.[6]
The government has embarked on
strike-hard
campaigns to suppress these tendencies, particularly in Xinjiang
and Tibetan regions.[6]
I 2014 kunne man lese følgende: the
security threats on China’s critical national infrastructure,
primarily its railways, that emerged in 2013 and 2014 and how the
violence that had previously been contained in Xinjiang has started
to spread across the country. her
Hvordan vil Dagen og
Stefanusstiftelsen stille seg i en slik situasjon? Ville de ha gitt
uttrykk for at muslimer etter dette burde ha et unikt krav på
særbekyttelse? Og ville Stiftelsen ha intensivert sin kamp mot
islamkritikk og islamkritikere?
Today there could be well over 100
million Chinese Christians. All but 36 million practice their faith
outside government control. Purdue sociologist Fenggang Yang has
projected that China could have nearly 250 million Christians by
2030. The Communist Party numbers 90 million.
Some urban underground
megachurches were shut down. Thousands of congregants were arrested
and several prominent Protestant pastors received lengthy prison
sentences. Earlier this month, the regime launched a nationwide
campaign to eradicate unregistered churches.
Mr. Xi calls this policy
“sinicization.” The goal is to make religions “instruments of
the Party,” the Pontifical Institute for Foreign Missions asserts.
The government confirmed this when it inadvertently posted internal
documents—downloaded by ChinaAid, a nonprofit Christian
human-rights organization—revealing that it intended to “contain
the overheated growth of Christianity.”
Last year in Henan province, 10,000
Protestant churches were ordered shut, even though most were
registered with the state. During 2018, more than one million
Christians were threatened or persecuted and 5,000 arrested. Among
them is an American permanent resident, Pastor John Sanqiang Cao, 60,
who is serving seven years for “organizing illegal border
crossings” to deliver aid in Myanmar. her
Og:
Three widely published cases
involved the Zion
house church network in Beijing, the Golden
Lampstand house church in Shanxi, and the December 2018 raid of
Early Rain Covenant Church in Chengdu—all targeted for harassment
and closure.
The breadth and depth of the
campaign against churches can also be seen by the highly unusual
reaction of unregistered house churches in Beijing who issued a joint
statement calling on authorities to respect freedom of religion
enshrined in China’s Constitution. In six months by December 2018,
more
than 600 house church pastors throughout China had signed the
document. her).
Stefanus-stiftelsen, og her Dagen,
ser ut til vegre seg for å stille seg noen prinsipielle spørsmål
og se de lange linjene i dette scenarioet, i stedet for å
konsentrere seg om egeninteressen i dette å få fremstilt seg selv
som særskilt from. (Det ville kanskje fornærme noen følelser og
krenke noens ære).
Under ligger forestillinger om at
det er nettopp dem som eier moralen uansett. De
støtter de svake, uansett, ja vel, og da uansett hvilket juridiske
og religiøse grunnlag og fundament disse svake er bundet av handler
ut fra. Og uansett hvilke metoder disse svake faktisk bruker for å
oppnå sine mål, eller delmål. Om så voldelige metoder.
Dette i sin tur innbyr folk til å
se hykleriet som enten er der her og nå, eller det viser seg senere
i enda større fokus og kontrast.
Stiftelsen ser ut til å sky
konsekvensbetraktninger til fordel for rene intensjonserklæringer og
forsøker på den måten å få frem og fremstille seg selv som
moralsk uangripelig. Og så vil de ha folk med seg på denne
maskepien eller forstillingen. Og ber om bidrag og støtte, idet man
spiller på folks mer eller mindre åpne eller mer eller mindre
tilsynelatende legitimt dårlige samvittighet.
Stiftelsen vet imidlertid at de
selv, isolert sett, ikke kan assosieres med noen storskala fare for
det kommunistiske regimet, i hvert fall ikke på kort sikt. Den er
ikke stor og mektig nok til at myndigheten vil bry seg. I egne øyne
kan Stiftelsen imidlertid få seg til å tro på en særlig utvalgt
status som særlig betydningsfull, spesielt i menneskers øyne.
Stiftelsen tror med andre ord at de
er trygge og ikke risikerer stort, samtid som egoet kan vokse «vilt,
naturlig, i fred og komplett uhindret». Dette kan så i sin tur
ironisk nok skjerpe deres forestillinger om egen universelle etiske
fortreffelighet. De gjemmer seg bak sitt tros alt bagatellmessige
bidrag de yter til muslimene, mens de egentlig er en salgs
absoluttister, både på egne og muslimenes
vegne. De makter sannsynligvis ikke å se at den støtte de gir til
muslimene av andre kristne faktisk kan oppfattes som et angrep på
kristentroen som sådan, og på dem selv personlig, og da seriøst og
oppriktig inn til margen, både av de kinesiske myndighetene og av de
fleste andre kristne i landet, mennesker som fra før av altså lider
under myndighetens systematiske og vel planlagte og «kreative»
splitt og hersk-strategi.
Slik legitimerer og oppildner
stiftelsen de kinesiske myndighetene til ikke bare ytterligere
forfølgelse av kristne i Kina, men også til mer intens forfølgelse
av muslimene. Stefanus-stiftelsen gir med andre ord kommunistene mer
på blod på tann, ikke mindre. Stefanus-stiftelsen ser ut til å ha
en svak ledelse med uklare oppfatninger nettopp i verdispørsmål og
ideologi. Den ser ut for å ha falt i den fristelse at tror de kan
innbille folk at jo mer selvromantiserende og sentimental den er, jo
større grep har de om virkeligheten. Den lever i egen boble, fjernt
fra realitetene. I lengden er dette selve oppskriften på et
tapsprosjekt og et avskrekkende eksempel på hvordan effektiv og sann
misjon ikke skal drives.
Kinesiske myndigheter vil på sin
side oppfatte den kristne støtte til muslimene som enda et angrep på
dem – myndigheten - selv. De vil oppfatte at kristne og muslimer
går sammen mot dem, for å undergrave dem både ideologisk og
konkret politisk. Desto hardere tiltak mot både muslimer og kristne
kan derfor forventes, stikk i strid med stiftelsen opphøyde
intensjonserklæringer.
I sum vil slik sett
Stefanus-stiftelsen fremme mer kristenhat i Kina, et hat som henter
sin hjemmel i statlige, lovlig fattede vedtak, regler, normer og
lover. Stefanus-stiftelsen bidrar selvsagt da også til at
straffeutmålingen for brudd på lovene i de enkelte tilfeller blir
desto lengre, tyngre og grovere fremover, både hva angår den
enkelte og de juridiske personer de både direkte og indirekte
representerer.
Og bare som et bevis på av vi følger med og er ajour, se denne: Atrocities against Muslims: Leaked Documents in China
Og bare som et bevis på av vi følger med og er ajour, se denne: Atrocities against Muslims: Leaked Documents in China
Hallgeir Oppraak