Av Ragnar Larsen - 31. januar.
Den norske kirke fikk en ny toppleder torsdag. Her er en betraktning i den anledning.
Kirkens hovedoppgave er lokal.
Den norske kirkes bispemøte har fått ny preses. I Olav Fykse Tveit har folkekirken fått en ledende biskop som ble enstemmig nominert av bispemøtet og like enstemmig tilsatt av Kirkerådet.
Tidligere valgte biskopene sin preses - «den fremste blant likemenn» - for hvert møte og i senere tid for en fireårsperiode. Nå velges preses som en fast stilling. Han eller hun er biskop for Nidaros domprosti, det vil si fem kirkesogn i Trondheim sentrum. Resten av byen og landsdelen utgjør Nidaros bispedømme med egen biskop.
Norge har ikke hatt erkebiskop siden reformasjonen i 1537, men bispemøtets preses er det nærmeste en luthersk kirke kommer et slikt embete. Preses vil være Kirkens frontfigur og den som oftest taler og ytrer seg på Den norske kirkes vegne.
Preses er knyttet til Nidarosdomen. Det gjør Trondheim til landets kirkehovedstad. Dette forsterkes av vår tids økte interesse for Olavsarven - summen av alle de elementer som knyttes til Olav den helliges liv og død. Kongens martyrdød, olsokfeiringen og den voksende oppslutningen om pilegrimsvandringer er uttrykk for økt interesse på mange hold for åndelige tradisjoner som får nytt liv i en ny tid.
Preses Olav Fykse Tveit lot seg i NRK ikke overrumple av pågående reporteres utfordrende spørsmål om Kirkens politiske rolle. Den nye ledende biskopen var klar på at Kirkens oppgave er å være tydelig til stede blant folk for å forkynne evangeliet.
Men preses vil nok bli utsatt for press fra aktivistisk hold om å være politisk korrekt og moteriktig - og overse hvilken overhengende fare islam er for sivilisasjonen.
Muslimer er det som i Bibelen omtales som hedninger. I dagens kristne Norge blir de sett på som likeverdige. Som mennesker har de selvsagt samme verdi som alle andre, men i åndelig forstand er og blir de hedninger.
For 300 år siden ble presten Hans Egede kalt «Grønlands Apostel» etter å ha virket som misjonær blant eskimoene. I vår tid burde Kirken sende misjonærer til Grønland i Oslo - et hovedsete for hedenskap i Oslo. Det er en sentral evangeliserende oppgave å bringe evangeliet om Jesus Kristus ut til hedninger - enten de er på Oslo øst eller i Asia og Afrika. Jesu misjonsbefaling er ikke utgått på dato. Kirken må være helt tydelig på det apostelen Paulus skrev: Jeg skammer meg ikke over evangeliet.
Den norske kirken har de senere tiår mistet fokus og latt seg splitte etter å ha blitt invadert av politisk aktivisme og bibelstridig forkynnelse. Her håper vi at Kirkens nye preses kan virke samlende og henvise politiske aktivister til de politiske partiene. Luthers lære om de to regimenter - det åndelige og det verdslige - må fortsatt gjelde.
Kirken må være helt avvisende til en utvikling hvor klima forsøkes gjort til den nye religionen. Den kristne kirke må være basert på tro på Jesus - ikke overtro om at mindre porsjoner oksekjøtt på middagsbordet gjør verden til et bedre sted å leve.
Vi håper biskop Olav Fykse Tveit legger all sin kraft i det som bør være en biskops hovedoppgave: Å hjelpe menighetene i sin utvikling til å bli enda bedre som åndelig hjem for de troende og styrke dem i deres trospleie. Det er menighetene som er Kirken - ikke de som poserer på kirketoppen, ofte
uten mandat fra medlemmene.
Kirken har tapt oppslutning over tid, men ikke over alt. Rindal kommune i Nidaros bispedømme er medlemsmessig landets sterkeste kirkekommune med over 90 prosent av innbyggerne som medlemmer av Den norske kirke.
Der har de kanskje forstått hva som er Kirkens oppgaver og avstått fra å gjøre seg til resolusjonskvern om løst og fast.
Ral