Av Hallgeir Oppraak.
Hvem er Johannes
Morken? Vel, hvem vet, egentlig. Kanskje vet han ikke hvem han selv
er eller hva han står for, eller så vet han det og er fullt bevisst
på det. (Det fins grader av bevissthet). Han er redaktør i
Stefanusalliansen. Vi skal her kommentere en kronikk i Dagen 26020,
(bak betalingsmur,her
og en tilsvarende gratisartikkel lagt inn på Vårt Lands Verdidebatt
her).
Ett er sikkert: Johannes Morken står
for og promoterer alt det gode, det beste som finnes. Og her
inkluderer han seg selv, vil jeg tro, helt uten humor. Gjør dette
Morken til god, per se, til en slags inkarnasjon av «det
gode»? Vel, ingen er god, sa Jesus. – Bare Gud er god.
Kanskje tror Morken at bare Gud er god.
Jeg vet ikke. Han vil sikkert ikke benekte det. Han vil ikke tenke at
han kanskje er bedre enn de fleste. Han vil kanskje til og med
benekte at han tror at han er bedre enn de fleste. Han vil si: Jeg er
en synder. Jeg er synder og frelst – på samme tid.
Akkurat på samme måte som alle
kristne er det, kan Morken si dette – uten å rødme, så ås si.
Morken – og her tenker jeg kun på Morken - har dermed gjort seg –
i hvert fall logisk - umulig å angripe. Kanskje vil han også si at
han hverken er bedre eller verre enn noen annen. I grunnen har han
gjort alle kristne uangripelige, ved å si at alle mennesker er
syndere og at vi ikke kan gjøre noe for å motbevise det motsatte.
Men hva med muslimene? Er de
like gode, eller like mye syndere som frelste og derfor nærmest
identiske med dette å vare kristen? Vel, dette kan Morken ikke si,
for muslimer er vitterlig ikke kristne. Men er da muslimer like gode
eller like ikke-gode som kristne – i Allah’s øyne? Allah
forsikrer om at mennesker ikke er født syndige. Vil Morken da si at
muslimer, som mennesker i relasjon til Allah, er bedre enn kristne
eller kanskje like gode, minst? (Det virker faktisk som om han mener
dette)..
Det fins beviser på at muslimer
behandler kristne dårligere enn sine trosbrødre, og at en slik
praksis kan legitimeres guddommelig via islams hellige skrifter. Hva
kan dette komme av? At muslimer har en rettferdig sak, at «de hvite
eller de kristne» - og hele Vesten som en ond og imperialistisk
sivilisasjon - har utbyttet fattige i alle land i lang tid og at det
derfor er riktig og helt rettferdig etisk av muslimer å behandle
kristne dårligere enn kristne?
Morken vil neppe være enig med
muslimer her. Men hva hvis Koranen forteller menneskeheten at
muslimene er det beste folket – ved uforanderlig guddommelig
dekret - og at en muslims liv er mer verdt enn en kristens liv? Her
vil Morken trolig være svært uenig. Han vil si at alle er like mye
verdt i Guds øyne. Men vil han da si at Allah er identiske med Gud?
Og videre: Vil Johannes Morken
si at kristentroen og islam er begge religioner og at ingen
kan si at noen av disse to religionene er essensielt bedre enn
den annen?
Hvis Morken svarer ja, vil han måtte
si følgende om kristendommen og de kristne i Kina:
“Christian religious belief is seen
as a pathology” in China, explained James Millward, a professor of
Chinese history at Georgetown University, adding that Beijing often
claims christian belief and religion fuels extremism and separatism.
“So now they’re calling reeducation camps ‘hospitals’ meant
to cure thinking. It’s like an inoculation, a search-and-destroy
medical procedure that they want to apply to the whole chritians
population, to kill the germs of extremism. But it’s not just
giving someone a shot—it’s locking them up for months in bad
conditions.” The
Atlantic
Morken har flere ganger i mange
kronikker både i Dagen og andre steder angrepet kommunistpartiet i
Kina og fremstilt det som om partiet – dvs Kina - undertrykker
både kristne og muslimer og behandler og betrakter kristendom og
islam på – omtrent - samme måte. Kina motarbeider religionsfrihet
og forfølger troende. Men Kina har aldri formulert seg
slik som vi her viser over med engelsk tekst overfor kristne og
kristendommen.
Vi har uthevet kristen med rød skrift
og den som leser vil tro at Kina forfølger kristne. I
originalteksten, som er hentet fra The Atlantic, er det vi har
uthevet med rød skrift oversatt med «relious belief» og
«religion». I seg selv er dette en tilsnikelse fra The Atlantic’s
side, en tilsnikelse Morken ser ut til «å ha falt for»; han har
gjort seg «willfully blind»; han har med andre ord slukt
fremstilling med sluk, søkke og snøre.
Det sier vel seg selv at dette ikke
står seg for en kristen som vil være «objektiv», sannferdig og et
menneske som helst vil fortelle ikke bare sannheten, men den fulle og
hele sannheten og ikke noe annet enn sannheten å hevde dette. Heller
ikke står det seg for kristne aviser å bringe slike påstander til
torgs.
Hva er så sannheten? Jo, sannheten er
at Kina og partiet aldri ha uttalt seg om den kristne religionen slik
og på samme måten som Kina i virkeligheten og «by default»
omtaler islam. Det The Atlantic her kaller «religion» skal –
tydelig vis - for leseren gjelde helt uten kvalifikasjon, - det
retoriske tricket her innebærer at lesere gis inntrykk av at
religion her både kan dreier seg om kristendom og islam, og at
kristendom og islam skal betraktes på samme nivå og da
underforstått med den forutsetning at islam og kristendom i
realiteten er identiske størrelser. (All religion er opium for
folket, sa Marx, men det sier ikke Kina i dag, snarere tvert imot).
Men dette er selvsagt feil. Helt feil,
grunnleggende feil, en virkelighetsfordreining, et kategori-mistak og
en tankefeil og ikke en gang en halv sannhet: Det er direkte løgn.
Morken kan dermed sies å fare med løgn, i og med at han tar The
Atlantic som forbilde: Avisen og Morken får det til å virke som om
Kina betrakter islam og kristendom på nøyaktig samme måte og som
like farlige.
-Vi heiar på Kina i viruskampen -
og gløymer diktaturet, skriver Morken nå i disse korona-dager.
Og videre: Dei truande i Kina
har lenge vore under press frå eit regime som vil undertrykkja all
religion. Det er ingen grunn til å tru at forfølginga blir
mindre. Vår skrekkslagne fascinasjon for hardhendt kinesisk kamp mot
korona må ikkje få oss til å gløyma dei mange offera for det
harde kinesiske diktaturet.
Kommentar: Hvem er « dei
mange offerea» her? Like mange kristne sommuslimer? Og: Hvem er «dei
truande» her? Både kristne og muslimer? Ja, det må han ville
ha oss til å tro. Hvis ikke, burde han være mer presis, men dette
ligger tydeligvis utenfor synsfeltet for Morken. Han er mest
interessert i å fremstå som »god» enn å gi en realistisk
bekrivelse. Og kanskje aller mest: Han vil helst fremstå som så
lite islamkritisk som mulig. Dette ser ut til å være et
gjennomgående prosjekt for Morken, sett ut fra hva han ellers
skriver og hvordan han stadig vinkler sakene han tar opp og hvor han
konsekvent skriver slik at han selv fremstår som nettopp «god» og
helst bedre enn de fleste, sammenlignet med ham selv, samtidig som
han gjennomgående og helt skamløst alltid forsøker å gi folk
flest alltid og stadig mer skyldfølelse, for ikke å tenke og tro
som han selv. (Se f eks denne uttalelsen og dette fokuset: «Det er
fort gjort å bli så opptekne av korleis vi skal halda ut livet på
heimekontoret at vi ikkje ofrar samvitsfangane i overfylte,
smittefarlege iranske fengsel ein einaste tanke).
Noen vil si at han da er en radikal
eller til og med en ekstrem islamofob. Og hvem kan si mot dette?
For å si det klarer så vil Morken
måtte si det samme som The Atlantic forsøker å få oss til å tro,
nemlig slik:
“Christian religious belief and
islam is seen as a pathology” in China, explained …. Beijing
often claims christian belief and islam fuels extremism and
separatism. “So now they’re calling reeducation camps ‘hospitals’
meant to cure thinking. …
Men dette er ikke hva kinesiske
myndigheter sier. Gi meg gjerne beviser på det motsatte. Se: Om
Kina og kristendommen. Å tro at det er det de sier, er
feil, og å forsøke å si at Kina likestiller kristendom og islam
kan betraktes som ren propaganda for islam og som et angrep på
kristentroen selv, - en kristendom som Morken påstår han kjemper
for og som han tror han misjonerer for.
Man kan da også si at Morken lar seg
bruke av islam for at islam skal kunne undergrave kristentroen, både
generelt, WW, og i Kina spesielt. Ved å fremstille kristne og
muslimer som like og tilnærmet identisk utsatte grupper for
forfølgelse og tortur, bagatelliserer Morken og Dagen den fare visse
ekstremistiske grupper utgjør i Kina i dag. Og ikke bare det: Han
styrker feilaktige forestillinger om at Allah og Gud er identiske
guder.
En slik tankefeil, en slik tilnærming
og et slik kategorimistak, ja, et slik verdisynsgrunnlag, fremmer
samtidig den forestilling at muslimer i Kina bør ha større krav på
stimulans og beskyttelse enn andre «truande» i Kina, sett
ikke bare fra de kinesiske myndighetenes side, men også som et
absolutt normativt «kategorisk imperativ» for alle de kristne i
Vesten Morken forsøker å nå og overbevise med sin bent frem
«utrolig frekke» og nærmest bevisstløse – eller utilgivelig
naive - propaganda og retorikk.
For hva vil man ha «en vanlig kineser»
- og for den saks skyld: en vanlig nordmann - til å tro? At islam og
kristen tro er like farlige?
Hallgeir Oppraak