Av Olav Hermod Kydland.
Alle vet at livet på jorda er kort, og at vi alle må dø en gang. Men hva som kommer etterpå, er det stor uenighet om. Den Hellige Skrift gir oss imidlertid svar på dette aller viktigste spørsmål, enten evig liv eller evig død (fortapelse).
"Tenk hvor menneskene er bekymret for hvorledes de skal komme gjennom denne verden! Gjennom denne verden kommer de alle – ingen er ennå blitt sittende fast der. Men hvorledes de skal komme inn i himmelen – det er spørsmålet alt avhenger av. Og dog er det så få som stiller seg selv dette spørsmål" (Lavater).
Spørsmålet om himmel og helvete er lite relevant for mange mennesker i dag.. De er ofte bekymret og mer opptatt av hvordan de skal komme gjennom denne verden, og få et langt og lykkelig liv og unngå smerte og sjukdom. Dermed glemmer de den levende Gud som er livets opphav og kilde, og som vil gi evig liv til alle som tar sin tilflukt til Jesus Kristus.
Siden alle er skapt i Guds bilde til samfunn med ham, kan aldri et menneske frigjøre seg objektivt fra Gud på noen som helst måte. Subjektivt kan nok det enkelte menneske hevde at Gud ikke eksisterer, eller at det har ikke noen betydning om Gud er til eller ikke. Menneskenes subjektive oppfatning av Gud har imidlertid ikke noen innvirkning på Gud og hans frelsesplan. Den treenige Gud visste på forhånd hvordan det ville gå med menneskeheten og har i sin visdom tilveiebrakt frelse for alle som tar imot Jesus Kristus.
Guds ord sier: ”For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.” Joh 3,16. Det er et herlig budskap å høre at hver den som ved Den Hellige Ånds dragning, kommer til Jesus og blir frelst, får evig liv og skal aldri i evighet dø. Det evige liv begynner straks et botferdig hjerte tar sin tilflukt til Jesus Kristus, og det varer i all evighet, uansett om en må gå gjennom den legemlige død, eller en får leve til Jesus kommer igjen for å hente sine.
Men Ordet vi leste taler også om at de som ikke tror på Jesus, går fortapt. Med andre ord taler Bibelen om to utganger av det jordiske liv, enten evig liv eller evig fortapelse (død).
- Også Det gamle testamente taler om livets to utganger: ”Og de mange som sover i jordens muld, skal våkne opp, noen til evig liv, noen til skam og evig avsky.” Dan 12,2.
I Joh 3,36 tales det om det samme: ”Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.” Alle ikke-kristne er under Guds vrede. Likevel er de her i tida (hele eller deler av livet) gjenstand for Guds nådige kall til frelse. Dersom de imidlertid ikke vil høre på Guds ord gjerne på grunn av likegyldighet, opptatthet, stolthet eller forakt for budskapet, så vil de være under Guds vrede, både her i tida og i evigheten.
I Matteus evangeliet 25 leser vi om dommen over alle folkeslag. Der skiller Jesus mellom dem som skal få arve riket og dem som ikke skal arve og sier til de sistnevnte: ”Gå bort fra meg , dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt djevelen og hans engler.” Matt 25,41.
Bibelen skiller mellom dødsriket (Hades) hvor de vantro lider en foreløpig straff i en legemsløs tilstand, og helvete (Gehenna) hvor de lider en evig straff på sjel og legeme etter oppstandelsen og dommen på den siste dag (se Luk 16,24; Mark 9, 43-48). Johannes Åpenbaring kaller helvete for ”ildsjøen”, hvor djevelen, dyret og den falske profet, falne engler og alle dem som ikke har tatt imot frelsen i Jesus Kristus, skal bli kastet (Åp 20,10,15). Guds ord beskriver tilstanden i helvete som: evig pine, evig ild, en ildovn, en ildsjø, ild og svovel, uutslokkelig ild hvor sjel og legeme lider.
Det har blitt reist mange innvendinger mot Bibelens lære om en evig fortapelse.
”Gjenopprettelseslæren” (apokatasislæren) går ut på at straffen i helvete til sist skal virke slik at alle personlige vesener kommer til omvendelse og ved Kristi forløsning føres tilbake til Gud. Denne lære har ikke noe holdepunkt i Bibelen og må følgelig avvises som vranglære.
”Tilintetgjørelseslæren” (annihilasjonslæren) er et annet forsøk på å tilpasse læren om fortapelsen med moderne tanker. Denne læren har to utforminger. Den ene hevder at de ugudelige utslettes i døden og oppstår ikke i det hele tatt. Den andre lærer at de ugudelige blir tilintetgjort etter dommen. – Denne lære har heller ikke noen støtte i Bibelen og må følgelig avvises.
Den Hellige Skrift lærer oss at det er to utganger av det jordiske liv, enten evig liv i salighet hos Gud, eller evig død under Guds vrede, uten håp om frelse og en nådig Gud.
La derfor hver enkelt av oss ransake oss selv som David gjorde: ”Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!” Salme 139, 23-24.
Det er ennå nådetid hvor Gud kaller syndere til å ta imot evangeliet, ”for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse.” 2 Pet 3,9.
La oss til slutt lytte til det herlige budskap som den svenske organist og sangforfatter, Lydia Lithell (1909-1957) har fått formidle:
”Det enda som bär, när allting annat vaklar,
Det är Guds nåd och Guds barmhjärtighet.
All jordisk berömmelse och glans den slocknar,
När sist jag står hos Gud i härlighet.
Kor: Det enda jag vet, det er at nåden räcker,
att Kristi blod min synd, min skuld betäcker.
Det enda jag har att lita till engäng,
det er Guds nåd. Guds gränlösa nåd.”
Olav Hermod Kydland