Om redaktør Giljes utydelige og forvirrende misjon og budskap

den
Av Hallgeir Oppraak. 

«Vi ser ut til å befinne oss i en situasjon hvor mange kristnes frimodighet har avtatt, og mange har blitt mindre innstilt på å innta upopulære standpunkter, skriver Tarjei Gilje i Dagen 070320.

Kommentar: Gilje er en sann kristenbyråkrat og så lite frimodig at det er påfallende. I hver setning forteller Gilje noe om seg selv, noe han burde forsøke å skjule eller bearbeide: At han er kjedelig. Og med indre spenninger som gjør ham uklar og underdanig, dvs: lite sant og overbevisende misjonerende. Jeg utdyper i forfølgelsen her, (holdt jeg på å si).

Gilje: …. vi ser at kraften i abortmotstanden har avtatt kraftig siden 1970-tallet. Sånn blir det gjerne når man har kjempet i massiv motvind i lang tid.

Gilje viser så til forskning og skriver at «Abort er et av de spørsmålene der nordmenn er mest samstemte.» Like vel, eller på tross av dette, skriver Gilje: Klassekampen forteller at hovedparolen i mange 8. mars-tog i år blir et krav om å fjerne nemndene. Det vil i så fall innebære den mest omfattende endringen i abortloven siden den ble vedtatt.

Han fortsetter: En av tre kirkeaktive støtter dagens abortlov. En av fire KrF-velgere at de støtter dagens abortlov. … Kanskje ligger noe av forklaringen i at selv Kristelig Folkeparti har strever med å utarbeide et helhetlig alternativ til dagens abortlovgivning.

Gilje: -Det er vanskeligere å være imot noe hvis man ikke helt vet hva man skal være for. Mye av forklaringen på at kampviljen har avtatt. … er at kristnes frimodighet har avtatt, og mange har blitt mindre innstilt på å innta upopulære standpunkter.

Gilje siterer så Bibelens salme 139, som ifølge Gilje, hittil har gjort det umulig for kristne å støtte dagens abortlov. «Det handler om at livet er gitt av Gud, og at ingen av oss har rett til å ta det i egne hender», skriver Gilje.

Så kommer et ledende «lammelsesspørsmål» fra «den lure misjonær» redaktør Tarjei Gilje: «Men hvordan skal idealer settes ut i livet? Det spørsmålet er det ikke alltid så lett å svare på».

Kommentar: Her argumenter Gilje for at tvilen er av større vekt og verdi enn troen. At tvilerne faktisk ikke bare KAN ha rett, men at de faktisk har rett, gitt det jeg vil kalle «den politiske virkeligheten», og at hvis de mener det seriøst, dypt og inderlig nok, så har livet like vel ingen sjanse, fordi spørsmålet kan være vanskelig å svare på. Til og med i livets største spørsmål, altså.

Og dette faktum må ikke bare «tvilen» så bøye seg for, uten å mukke, men også troen. (Gilje ser ikke at han her serviliserer seg under presset fra aborttilhengerne, de som umulig da kan ta Bibelen på alvor i dyp tro).

Likevel står den kristne overbevisningen fast, fortsetter Gilje. Når Jesus Kristus stod opp fra de døde, kan ikke kristne mennesker gå rundt og mene at det er greit å ta livet av barna sine.

Kommentar: Det ser ut for at Gilje her på en pen pedagogisk «korrekt» måte forsøker å skremme aborttilhengerne til å omvende seg. Han skremmer imidlertid ikke med Helvete, men med Jesu oppstandelse fra det døde! Det er sannelig litt av en forkynnelse! Det skal være «det glade budskap», slik Gilje ser det, og Dagen. Gilje bedyrer at han snakker «på livets vegne».
 
Gilje konstaterer så at det kan være rett å ta liv i krig og at mange forsvarer dødsstraff. Dette er noe ganske annet enn at den enkelte skal ha rett til å velge liv eller død for sitt ufødte barn.
Men, skriver Gilje: Selve lovgivningen er ikke primært et teologisk eller et kirkelig anliggende.

Kommentar: Her gir Gilje staten – dvs den til enhver tid politiske sittende makt - «carte blance» i abortsprømålet. Han skriver: Kirkens bidrag til debatten er først og fremst av etisk art.

Gilje forsøker så å vri sprømålet over fra statens anliggende til noe annet: «Hvis valget står mellom at et foster dør og at et foster og dets mor dør, er det bedre at kun fosteret dør». Med dette retoriske grepet forsøker Gilje å vri seg unna. Han forsøker kanskje å trøste, eller ufarliggjøre abort. Han forsøker kanskje å gjøre det til et gradsspørsmål, i alle tilfeller; antakelig i frykt for ikke å støte noen. Han vil – for å si det med litt andre ord - ha «alle» med på laget, - sitt lag: Det mest tolerante laget, må vi tro, og så får heller etikk og moral fly …

Gilje skriver så kjekt, så kjekt: Han er kommet for å rydde opp i sakene, klargjøre!. Men hva er det han rydder veien for? Han «irettesetter» riktig nok alle bispene i Bispemøtet: Bispemøtets uttalelse fra i fjor ga for liten oppmerksomhet til det etiske hovedspørsmålet knyttet til fosterets krav på livsvern. Det skulle være mulig å komme med en kraftfull oppfordring til å støtte og utvikle tiltak som kan få ned aborttallene, for eksempel økt økonomisk støtte til gravide i studentalder.

Så hva sier egentlig Gilje til bispene: Jo, «møtet» bør utvikle tiltak som kan få ned aborttallene. Gilje kritiserer med andre ord altså ikke biskopene for å være imot abort, - for dårlig eller svak moral eller antimoral - men for å unnlate å komme med «tiltak». Gilje forlanger intet svar fra biskopene som avklare hovedspørsmålet: U-moralen og anti-etikken i dette å ta et forsterliv. Det kommer tydelig vis i annen rekke, eller helt nederst i rekken av spørsmålene. Det viktigste er å treffe tiltak.

Gilje skriver riktig nok: Det er vanskelig å forstå at noen som vil kalle seg kirkeledere aktivt kan støtte dagens abortlov. Den er en ukristelig lov. (Han klager over at biskopene har kommet så langt bortfor alt som heter kristendom, skal vi tro ham på «stemmen», men ikke for umoral; han skriver at biskopene er ukristelig, ja vel, men umoralske? Eller onde? Nei, det kan Gilje ikke få seg til å skrive. Han må være meget redd for å fornærme biskopene, slik jeg ser det. Han må ha et enormt kategorisk imperativ inni seg for å være korrekt servil, - i mangel av et bedre ord, her og nå. Behovet for å være korrekt tvinger ham derimot til å «innta en maxime», en svært tydelig og beleilig selvbetjende slags ad hoc moral, men dette synes ikke å bekymre Gilje. Han er kanskje heller ikke klar over hva han gjør, sett i dette perspektivet. Det er sannelig svakt av en Redaktør …

- Kristelig Folkeparti har de lite å gå på - hvis kampen legges bort, fortsette Gilje. -Samtidig risikerer partiet å skape større avstand til andre enn den lille minoriteten abortmotstandere hvis de opprettholder den tradisjonelle linjen.

Kommentar: A, ha, så det er dette det dreier seg om. Partiet risikerer å skape større avstand; som om det skulle være umulig å skape mer nærhet nettopp til abortmotstanderne! Her skinner Giljes privat konstituerende moral igjennom: Det er flertallet som egentlig kan bestemme hva som er rett og galt i abortspørsmålet. Flertallet kan med andre ord trumfe Gud ord. Men var det ikke nettopp Guds bud som «frimodig» skulle komme først og trumfe «menneske-ordene» eller «menneskefrykten»?

Konklusjon: Giljes politikk forutsetter opportunismens primat, ja, den gjøres til absolutt imperativ og normerende, og overstyrende,  i de største og viktigste spørsmål og i spørsmålet om å verne de svakestes liv og soleklare rett til liv. Giljes etikk forutsetter at opportunismen og dermed verdinihilismen politisk legitimerer hans egen og biskopenes og «forhåpentlig alle kristnes «frimodigheten» i abort-spørsmålet. Giljes teologi retter seg etter tidens etiske mote og blir en moral uten substans og verdighet. (Ikke minst fordi Gilje sender ut motstridende signaler, noe som kan være basert i hans psyke). Den er et uttrykk for dyp, irrasjonell frykt like mye som den illustrerer en feighet som bare de alle mest «emosjonelt og servilt betinget korrekt tolerante» kan oppvise og standpunkter som ikke er noen standpunkter, men som overlater etikken og valgene til andre. (En form for hypermagi, med andre ord). Se om relativisme og toleranse og Om hypermagi, villspor og emosjoner, Den nye hypermagikeren, Om bl a Roe & Wade og juss i USA i dag, Klargjøring av det juridico-religico mennesket, Om Gilje, hatprat, manshard-syndromet, hypermagi og mücher

Gijle overlater til andre å ta standpunkt til om det er rett eller galt å ta liv. I seg selv er dette toppen av dette å «toe sine hender». Det er da ikke til å tro at Dagen kan stå inne for Giljes posisjon. Han «truer eller pedagogiserer» riktig nok med at «Jesus har stått opp fra de døde», men dette lyder hult, sett i sammenheng med resten av det han skriver. Han tror tydeligvis at tvil og inkonsistens i seg selv er det nådemiddel som skal til for å redusere abortproduksjonen.  

Men så skriver Gilje og tror at han slipper å ta stilling, fundamentalt, (annet enn i snakk):
«Men uavhengig av KrFs strategi skulle det fra et kristent ståsted stå fast at denne kampen ikke først og fremst handler om politisk lovgivning. Den handler om ærefrykt for Gud. … lovgivningen blir sjelden helt slik den enkelte av oss aller helst hadde ønsket. Vi risikerer alle å bli stilt overfor dilemmaer der det ikke er opplagt hvilken løsning vi bør velge. Men samtidig som vi erkjenner dette, må vi også kunne fastholde at vi alle har en etikk som går utover selve lovverket. På dette planet skulle kirken frimodig løfte frem livets verdi. Det er et definerende trekk ved en kristen kultur. Jesus døde og stod opp for å gi oss liv»

Sluttkommentar: Her tilgir Gilje både kristne og ikkekristne politikere og ikke-politikere på Guds vegne, nærmest for å gjøre alle til lags, og det attpåtil på forhånd, før inngrepene foretas, fordi noe annet ikke er politisk mulig.

Gilje tror kanskje at han kan redusere aborttallene på denne måten og at denne holdningen er mer moralsk enn å fortelle folk og politikere rett ut at abort er galt, enkelt og greit, fordi det uttrykkes i klartekst av Gud selv, både konsekvent og konsistent, Den allmektige og Altseende.

At Gilje ikke nevner Helvete med et ord, torde kanskje være overskriften over Tarjei Giljes etikk, filosofi og teologi. Eller mangel på sådan.


Hallgeir Oppraak