Av Dan Odfjell.
Viktor Orban sier det høyt og tydelig, det som det i Europa er blitt uakseptabelt å påpeke, nemlig at innvandringen fortsetter og at den er nå økende via Balkan-ruten, en organisert invasjon. Han slo nylig fast at medienes dekning av situasjonen ved Ungarns grenser ikke reflekterer virkeligheten, ettersom 95% av inntrengere består av unge menn i militær alder. Videre at flere enn 5.000 migranter har forsøkt illegalt å ta seg inn i Ungarn så langt i år. Hans nasjonale prioritet er derfor å beskytte grensene og befolkningen og å forhindre illegal masseinnvandring. Hvem kan vel kritisere ham for det? Jo, EUs byråkrater som fortsetter å ville påtvinge Ungarn, samt de øvrige østlige medlemslandene kvote-flyktninger og/eller andre innvandrere.
Jeg er sikker på at de østeuropeiske landene, som har levd under Sovjets jernhæl og slik vært fremmed-dominert, aldri gir seg overfor byråkratene i Brussels. Da heller, som England, melder de seg ut. Motstanden mot EUs autoritære kurs bare øker, og Polen er nå utsatt for nærmest et angrep fra Brussels. Dette skjer samtidig som mange andre medlemsland nå forlanger EU-budsjettet kuttet for å reflektere 1) at England er ute og 2) at organisasjonen må vise måtehold. Fordi denne overnasjonale byråkratiseringen er blitt dem altfor dyr. Personlig spår jeg EUs snarlige kollaps.
Orbans «meningers mot» er politisk mangelvare i dagens Europa. Men makten til de venstrevridde er nå utfordret fordi høyresiden fosser frem i naturlig protest over lenge å ha vært herset med av folk uten hverken realisme eller magemål. Selv tradisjonelle borgerlige partier, som Høyre, har latt seg dupere av venstresiden og deres sosialistiske massemedier. De borgerlige har knapt våget å ta til motmæle. Men pendelen har nå snudd, også i Norge, fordi selv den alminnelige mann og kvinne har fått øyene opp for EU's alvorlige og farlige nedsider, dvs at vi må stå opp for og forsvare oss selv.
Når vi snakker om meningers mot, er det tydelig at Europas land, og ikke minst Norge, er tillatt på ville veier av den politiske eliten. Om dette publiserte dere her på Spikeren nylig kronikken «Globalisme er som imperalisme» hvor jeg varslet det norske folket, ikke bare om regjeringens politikk, men om hele den tafatte politikerklassen som jeg har fått stor forakt for. Ikke minst grunnet dens totalt manglende evne til å diskutere og konfrontere realitetene på bakken. Ytringsfriheten tukles det sågar stygt med, selve forutsetningen for demokratiet. I den vestlige verden er Europa utvilsomt verst ute, det infiltrerte syke kontinentet. Mens USA greier å få frem reell frisk diskusjon, tro og optimisme.
Så hvem skal lille Norge da alliere seg med, russerne og kineserne, begge totalitære regimer, eller med USA? Vår egen «Merkel-statsminister» har forfeilet vist å ville dreie Norge vekk fra USA og heller østover. Dersom det reflekterer - noe alt tyder på - at det er personen «Trump» som er problemet, er der bare en ting å si: de to «snurte» damene er barnslige, spesielt når Trumps Nato- og annen kritikk av Europa er fullt ut berettiget. Har Trump vært udiplomatisk, så har jammen de fleste europeiske lederne tilsvarende og demonstrativt vært det. Men Trump er dog ikke USA, like lite som heldigvis sammensurium-Erna er Norge...Og Trump synes da langt å foretrekke fremfor Vladimir Putin, og ikke minst den største faren og imperialisten av dem all, nemlig Xi Peling.
Dan Odfjell, Samfunnsdebattant