Denne teksten bygger på Olav Skjeveslands to bøker Ordet i første rekke.
Tekstanalyse
Overleveringene om Jesu siste måltid sammen med sine disipler, som topper seg i innstiftelsen av nattverden, er ladet med teologisk innhold.
Her foreligger det to tradisjonsstrømmer: Matteus/Markus (14, 12-25) og Lukas (22, 7-20) / Paulus (1 Kor 11, 23-25).
Terminologisk og saklig er det påfallende stor likhet mellom de fire tekster. Dette forhold skal gi predikanter stor frimodighet til å forkynne disse, selvom nattverdoverleveringene ellers reiser mange og kompliserte spørsmål.
Vår tekst er klar i sin struktur: V. 17-19, måltidet forberedes, v. 20-25, forræderen blir utpekt, v. 26-29, nattverden innstiftes.
V. 17-19. Påsken ble feiret ved fullmånen i måneden Nisan, den første etter vårjevndøgn. Påskelammet ble slaktet den 14. nisan. Den 15. nisan var "den første dag i de usyrede brøds høytid", som så varte en uke. Disse festdager ble feiret sammen med påsken til minne om utgangen av Egypt, og under disse var det ikke tillatt å ha gjæret mat i huset. Nå var forholdet slik at siden det nye døgn ble regnet fra solnedgang, begynte den 15. nisan allerede på kvelden den dag man slaktet påskelammet (dvs. den 14.). Det var under denne kveld man spiste påskelammet. Dette er grunnen til at allerede den 14. nisan noe upresist kunne kalles "den første dag i de usyrede brøds høytid", slik Matteus gjør her.
Jesus synes å anvise sted for påskemåltidet hos en som tilhørte den videre disippelkrets. "Min time (kairos) er nær." Formuleringen er ladet. Det er en frelseshistorisk viktig hendelse som står for døren.
V. 20-25. Kvelden kommer, og disiplene går til bords med Jesus i rollen som husfar. Jesus vet hva som nå vil skje: "En av dere skal forråde meg." Jfr. Sal 41, 10. Når Jesus blir utfordret til å angi disippelen nærmere, gir han et "åpent" svar, som neppe utpeker en bestemt. Alle dyppet i samme fat. Måltidet besto bl. a. av grønnsaker som ble dyppet i eddikvann.
Trolig er den korte replikkveksling mellom Jesus og Judas i v. 25 å forstå som en fortrolig sak mellom de to. Det er noe uutgrunnelig over Judas' svik. At det vil skje et forræderi av Menneskesønnen er på den ene side i samsvar med Skriftene. På den annen side synes han som blir trukket inn i denne onde hendelse å bli stående med et grufullt mål av skyld.
V. 26-29. Vi får et blikk inn i det jødiske påskemåltid. Nattverden innstiftes således i rammen av et reelt måltid, hvor Jesus som husfar leser de skriftsteder og bønner som hørte med til påskefesten. Over hvert beger og hver enkelt rett ble velsignelsen eller "takksigelsen" fremsagt, hvor man velsignet Gud (ikke maten!) for alle hans gaver og velgjerninger i folkets historie.
Når Jesus innstifter nattverden, bruker han således elementer som inngår i det regulære påskemåltid. Men det nye og oppsiktsvekkende er den tydning Jesus gir av det brød han utdeler og den vin han rekker.
"Dette er mitt legeme." Innfor sin død, hvor hans legeme skal brytes ned, knytter Jesus et foregripende, skapende ord av innstiftende karakter til det brød han deler ut. Hva som ligger i det ledsagende ord, avdekkes først ved det tilsvarende tydeord til vinen. (Sannsynligvis siktes det her til den såkalte "velsignelsens" kalk som ble drukket ved takksigelsen etter måltidet, jfr. 1 Kor 10, 16.)
"Dette er mitt blod." Hva teksten uttrykker, er at Jesus gir seg selv til disiplene som legeme og blod. Denne distinksjon legeme/blod har sin bakgrunn i GT's offerpraksis. For i forbindelse med offerdyret ble blodet skilt fra kroppen (2 Mos 12, 5 ff; 3 Mos 16, 15 ff). Med hele denne gammeltestamentlige offerpraksis som bakgrunn blir det tydelig at Jesus i nattverden fremstår som påskelammet/offerlammet som mennesker får forsoning med Gud ved. Nattverden gir oss real-sakramentalt del i Jesu legeme og blod, det han ga i døden som offer.
"Paktens blod" er et uttrykk med bakgrunn i 2 Mos 24. Dette er en sentral henvisning. For ved paktsslutningen ved Sinai ble det foretatt offer, og offerblodet ("paktsblodet", v. 8) ble sprengt på folket. Dette ble fulgt av et paktsmåltid med en intens opplevelse av Gud (v. 11).
Dermed fremholder Jesus en grunnleggende motsvarighet: Likesom paktsofferet, med tilhørende måltid, grunnla et paktsforhold mellom Jahve og Israel (2 Mos 24), slik grunnlegger nå Jesus en ny pakt (Jer 31, 31 ff) ved sin offerdød og knytter et nytt måltid til dette. Dette måltid skal brukes og gjentas i hans menighet, det nye Israel - til han selv kommer igjen, jfr. v. 29. Og kjernepunktet er: I nattverden får menigheten realsakramentalt del i Jesu forsoningsverk.
Uttrykket "utøses for mange" går tilbake til den sentrale sang om Herrens lidende tjener (Jes 53). "Mange" kan i vår språkfølelse oppfattes i innskrenkende mening, men her skinner en typisk hebraisk uttrykksmåte igjennom som må forstås inklusivt: "alle", sml. 20, 28.
Ved tilføyelsen "til syndenes forlatelse" presiseres at nattverden ved ytre, synlige elementer formidler syndsforlatelse. Også her klinger tjenersangen i bakgrunnen: "Han tok på seg de manges synd" (Jes 53, 12; sml. v. 5 f).
Det avsluttende v. 29 gir et eskatologisk utblikk. Jesus åpner med dette utsagn for en kirke og misjonstid hvor nattverden skal være et samlende måltid i hans menighet, gjentatt og brukt ("Gjør dette") - inntil det fullkomne festmåltid kan feires i Guds rike, sml. 22, 1 ff. "Denne vintreets frukt" er et poetisk uttrykk for vin, rett og slett.
Budskap
I rammen av et regulært jødisk påskemåltid innstifter Jesus - i vissheten om at han nå må gå i døden - et nytt måltid. Dette er:
1. - den nye pakts offermåltid på grunnlag av Jesu selvhengivende offer,
2. - et sakramentalt måltid, ettersom det formidler syndforlatelse ved å sette deltagerne i real forbindelse med Jesu legeme og blod, som han ga til soning for våre synder,
3. - et eskatologisk gledesmåltid som foregriper fullendelsen i Guds rike.
Spikeren