Fra Olav Hermod Kydland.
Bibel
og bekjennelse
Bibelen
er Guds åpenbaringsord. Både Det gamle og Det nye testamente er
Guds ord er en åpenbaring gitt av Gud til oss mennesker. Gud brukte
sine tjenere, profeter, apostler og andre til å gi oss Guds ord.
Derfor kan vi si at
Bibelen er Guds ord i menneskelig språk.
Gud tilskyndet sine åpenbaringsvitner om hva de skulle meddele eller
skrive, og han ga de ordene som skulle brukes. Ikke mekanisk diktat,
men brukte den enkeltes åpenbaringsvitners personlighet og særpreg.
Derfor er de ulike skriftene i Bibelen forskjellige, men samtidig er
de Guds ufeilbare og hellige ord. Fredrik Wisløff sier:
”Gud har i de bibelske skrifter åpenbart oss sannheten om seg
selv, sannheten om oss, og vist oss den eneste veg til frelse.
Bibelen er således sannhetsordet».(Fra
”Trosbekjennelsen”. Den apostoliske trosbekjennelse).
En
snakker ofte om ”Bibel og bekjennelse” som om de skulle være
likeverdige størrelser. Men det forholder seg ikke slik. Det er
Skriften alene som er rettessnor for tro, lære og liv. Bekjennelsen
henter sin autoritet fra Skriften. Derfor har våre reformatoriske
fedre kalte Skriften for norma normans, dvs. den normerende eller
bestemmende norm eller rettessnor. Bekjennelsesskriftene er blitt
kalt norma normata, dvs. en avledet norm eller rettessnor. Det betyr
at bekjennelsen er underordnet Skriften og får sin autoritet fra
Skriften.
Derfor
dersom bekjennelsen på noe punkt skulle komme i strid med Skriften,
må bekjennelsen vike.
Men
bekjennelsesskriftene fra både oldtida og reformasjonstida er blitt
avfattet i kamptider som er vern mot vranglæren og har gjennom
tidene vært og er fremdeles et vern om kirkens lære.
Første
artikkel
”Jeg
tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper”.
Artikkelen
begynner med ”Jeg
tror”.
Det er med andre ord noe subjektivt og personlig som kommer fram.
Første trosartikkel, ja alle tre artiklene forteller oss også om et
objektivt innhold. Innholdet er at det er en Gud Fader som er
allmektig og som har skapt himmel og jord. Det er fakta selv om en
tror det eller ikke.
Derfor
når jeg bekjenner at jeg tror på Gud Fader, den allmektige,
himmelens og jordens skaper så sier jeg at dette
er min personlige overbevisning og tro. Med
andre ord er artikkelens objektive innhold blitt min subjektive tro
som jeg bekjenner både for Gud og mennesker. (Bekjenne = si det
samme som).
Når
vi bekjenner troen på Gud Fader,
avgrenser
vi oss mot naturlig religiøsitet, andre religioner og livssyn.
Ateisten for
eksempel vil ikke kunne si dette fordi han mener at det ikke finnes
noen Gud. Men hans tro er av negativ fortegn, altså en tro på at
Gud ikke finnes. Agnostikeren
lar spørsmålet om det finnes en Gud eller ikke stå åpen. Ordet er
avledet av det greske ord
gnosis
som betyr innsikt, kunnskap (agnosis betyr ikke- kunnskap). Altså
agnostikeren vet ikke om Gud finnes eller ikke, men i praksis lever
han som om Gud ikke finnes.
Når
vi bekjenner
Jeg
tror på Gud,
vil det si det samme som jeg tror på Gud i hans åpenbaring: Fader,
Sønn og Den hellige Ånd. I
sin selvåpenbaring har Gud åpenbart seg som Faderen, Sønnen og Den
Hellige Ånd.
Fader
eller far betyr en som nærer, beskytter og forsvarer. I GT viser
farskapsforholdet til menneskene som skaper, livgiver og oppholder.
Gud viser seg også som far til sitt utvalgte folk, Israel. Israel
som nasjon er Guds sønn.
Illustrert
Bibelleksikon sier: ”Gud
som Far betegner først og fremst den første person i Treenigheten,
i hans forhold til Sønnen og Den Hellige Ånd, Matt 28,19. Fra dette
evige forhold flyter hans forhold som Far til verden i skapelsen, til
Israel som teokratisk folk, samt til den troende og menigheten i
gjenløsningen, frelsen. Først gjennom Sønnen og Den Hellige Ånd
kan Gud som Far fattes og oppleves av menneskene”
(Bind
3, side 10).
Jesus
kaller Gud Faderen i absolutt mening (Matt 11, 27 a; Luk 2, 49).
Guds
barn blir den enkelte ved å motta Kristus (Joh 1,12), ved å fødes
på ny (Joh 3,3,5).
NB!
I GT var Israel som nasjon Guds sønn. I NT
er hver enkelt som tar imot Jesus Kristus Guds barn og arving til
Guds rike. – Og Jesus lærte sine hvordan de skulle be til Gud
Fader ved bønnen Fader vår.
Gud
Fader, den allmektige
Det
er på grunn av Jesu enestående sønneforhold til Gud at vi kan
bekjenne: Jeg tror på Gud Fader, den allmektige.
Hva
betyr så allmakt? Fredrik Wisløff definerer det på denne måten:
”Allmakt
er
en ubegrenset maktfylde, en maktutfoldelse som ingen hindring
kjenner. Gud gjør hva han vil, - og vil hva han gjør. At Gud vil
hva han gjør, vil si at hans vilje er absolutt fri.»
Videre
skriver Wisløff: ”Guds
allmakt er behersket og bestemt av hans fader-kjærlighet. Han
bruker ikke sin makt som en utløsning for sin maktfylde, men som en
utfoldelse av sin kjærlighet.”
”Jeg
tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper”.
I
sin kjærlighet skapte Gud himmel og jord, dvs. universet. Ordet
skape heter på hebraisk «bara»
og betyr å skape
av intet. Den treenige Gud skapte himmel og jord av intet ved sitt
ord. Gud talte og de forskjellige ting og gjenstander ble til. Alt er
skapt ved og til Sønnen, ”
og Guds Ånd svevet over vannene” (1
Mos 1,2). Dette vitner om at
Gud Fader, Sønnen og Den Hellige Ånd var delaktige i skapelsen.
Noen hevder at Gud er ett med det skapte. Det kalles «panteisme»,
dvs. at Gud er i alt, men da forsvinner den personlige Gud. Dette er
vranglære.
Nei,
Gud er opphøyet over det skapte, universet, men samtidig er han
nærværende i den med sin kjærlighet.
Gud
skapte sol, måne og stjerner og alt som finnes i himmelrommet.
Likedan skapte han dyrene, fiskene og fuglene. Til slutt skapte Gud i
sitt bilde menneske, til mann og kvinne. Mannen ble skapt først. 1
Mos 2, 7: ”Gud
Herren formet menneske av jordens støv, og blåste livets ånde i
hans nese, og menneske ble til en levende sjel”. Menneskene
ble skapt til å legge jorda under seg og være herre over alt
levende. Adam gav navn til alle dyrene og himmelens fugler.
”Men for seg selv fant mennesket ingen medhjelp som var hans like”
(1 Mos 2,20). Gud bygde da av et ribben som var tatt fra mennesket
en kvinne som skulle bli kalt «manninne» for av mannen er hun tatt.
”Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru, og de skal være ett kjød” (1 Mos 2, 24). Ifølge Bibelen er ekteskapet monogamt (én mann og én kvinne) og livsvarig. Det er en skaperordning som skal bestå så lenge som denne verden består. Det er Gud Fader i sin visdom som har forordnet ekteskapet. Når vi i dag har fått såkalte kjønnsnøytrale ”ekteskap”, så er det en hån og forakt mot Skaperen.
Den
skjulte Gud og den åpenbare Gud
Gud
har åpenbart seg for menneskene. Vi taler om at Gud har åpenbart
seg på to måter: 1) ved den alminnelige (eller naturlige
åpenbaring) og 2) ved den spesielle åpenbaring (eller overnaturlige
åpenbaring).
For
det første har Gud åpenbart seg ved det skapte (naturen). Rom
1, 20: ”For
hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet,
har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans
gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning”. Alt
som er skapt og holdes oppe vitner om en intelligens, dvs. Gud som
står bak.
For
det andre vitner
historiens gang om Gud. Apg 17, 26: ”Han
lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jordrike, og han satte
faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder”.
Gud har
åpenbart seg i historien, men det er skjult for de fleste. (Tenk
på
Guds
ledelse av Israel!)
For
det tredje snakker
vi om den subjektive åpenbaring i samvittigheten. I Rom 2 taler
apostelen om hedningene som ikke har loven av naturen gjør hva loven
byder og sier i vers 15: ”De
(hedningene) viser at den gjerning loven krever, er skrevet i deres
hjerter. Om det vitner også deres samvittighet og deres tanker, som
innbyrdes anklager dem eller også forsvarer dem ”.
Derfor
kan alle mennesker vite at der er en Gud til, for han har åpenbart
seg i naturen, historien og i samvittighet. Men ingen kan komme i
kontakt med Gud ved den alminnelige åpenbaring. Det skjer bare ved
den spesielle åpenbaring.
Gud
har åpenbart seg på en spesiell måte ved åpenbaringsvitner i GT
og ved Sønnen i NT.
Apostelen
Johannes sier (Joh 1,18): ”Ingen
har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn,
han har forklart ham”. Matteus
11, 27:
”Alt er overgitt til meg av min Far. Og ingen kjenner Sønnen uten
Faderen, heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen, og den som
Sønnen vil åpenbare det for”.
Guds Sønn har åpenbart Faderen her på jord.
Kristendom
og religionene
Kristendommen
er basert på åpenbaring av Den Treenige Gud. Trosbekjennelsens
første artikkel er kirkens (den troende menighets) svar på det
første bud. ”Du
skal ikke ha andre guder foruten meg” (2
Mos 19,3). Så svarer menigheten: ”Jeg
tror på Gud Fader, den allmektige”.
På denne måten avgrenser den troende forsamling seg mot alle andre
guder som er dannet av falne mennesker, men som objektivt sett ikke
eksisterer.
”Hva
er en avgud? Spør
Pontoppidan i ”Sannhet til gudfryktighet” (59) og svarer:
”Alt
det et menneske dyrker, frykter, elsker og forlater seg på i stedet
for den eneste, sanne Gud”.
Jes
44, 6: ”Så
sier Herren, Israels konge og gjenløser, Herren, hærskarenes Gud:
Jeg er den første, og jeg er den siste, og foruten meg er det ingen
Gud”.
Fredrik
Wisløff sier om de ikke-kristne religionene: ”Alle
ikke-kristne religioner bygger på menneskets lengsel og streben opp
mot Gud, - eller på frykt for guddommen som ved sine offer prøver å
blidgjøre i håp om å kunne holde ham på avstand. I kristendommen
er det Gud som kommer menneskene i møte og som i sin kjærlighet
rekker sin hånd ut til frelse. De fremmede religionene krever,
kristendommen gir. De fremmede religionene er en streben nedenfra og
oppover, kristendommen er Guds komme til menneskene fra oven”
(”Trosbekjennelsen”.
Luthers forklaring til den 1. trosartikkel i den apostoliske trosbekjennelse:
1.) Jeg tror at Gud har skapt meg og alle andre skapninger. Han har gitt meg kropp og sjel, fornuft og alle sanser, og holder dette ved lag. Han gir meg klær og sko, mat og drikke, hus og hjem, ektefelle og barn, jord og buskap, og alt jeg trenger fra dag til dag. Han verner meg mot alle farer og vokter meg mot alt ondt. Alt dette gjør han bare av faderlig godhet og guddommelig barmhjertighet uten at jeg har fortjent det eller er verdig til det. For alt dette skylder jeg å takke og love ham, tjene og lyde ham.
Gud Fader har skapt alle skapninger, både de synlige og de usynlige. Pontoppidan spør (363): ”Hvilke er de høyeste, usynlige skapninger? Han svarer: ”Englene. Dette navn betyr sendebud. Dette navn tilligges også Kristus som den uskapte engel, som er sendt av sin Far og som og som i Det gamle Testamente ofte åpenbarer seg som Guds sendebud ” (1 Mos 22, 11; 2 Mos 3,2).
Luther legger vekt på at
Gud har skapt meg og alle andre skapninger.
Mennesket stammer ikke fra dyrene, apene.
Gud har gitt meg kropp og sjel, fornuft og alle sanser og holder dette ved lag.
Alle disse ting er en gave til meg fra Gud. Kroppen er verdifull, og ikke noe fengsel for sjelen, som noen hevder. Da Gud skapte menneske, blåste han livets ånde i dets nese, og menneske ble til en levende sjel. Gud har også gitt meg fornuft og alle sanser og han holder alle disse ting ved lag.
Gud oppholder meg og alle mennesker. Gud oppholder også hele universet til dommens dag. Da skal alle gjøre regnskap for Gud. Da skal en skape en ny himmel og en ny jord.
Dessuten gir Gud meg alt det jeg trenger for mitt liv i denne verden. Han gir meg også hus og hjem, ektefelle og barn og holder meg og mine oppe. Familien med far og mor er grunncellen i samfunnet. Når den svikter, går det ned over med samfunnet til det ender i uro og kaos. Han verner meg mot alle farer og vokter meg mot alt ondt.
Ved syndefallet kom det onde inn i verden. De første mennesker var ulydige mot Gud og dermed kom synden inn i verden med sine katastrofale følger både for den enkelte og samfunnslivet.
Guds motstander, Satan, gjorde i sin tid opprør mot Gud
Satan drog med seg mange engler i fallet. Satan og hans vonde ånder gjør alt som er mulig for å hindre Guds verk på jord. Men Luther kalte Satan ”Guds lenkehund”. Han får ikke gjøre mer enn det som Gud tillater.
De troende i den gamle pakt stolte på Herren og sa.
Salme 121: ”En sang ved festreisene. Jeg løfter mine øyne opp til fjellene: Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper. Han skal ikke la din for vakle, din vokter skal ikke blunde. Se, han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter. Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høyre hånd. Solen skal ikke stikke deg om dagen, heller ikke månen om natten. Herren skal bevare deg fra alt ondt, han skal bevare din sjel. Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid”.
Gud har skapt og holder oppe alle levende vesener og hele universet. Alt levende er avhengig av Gud hvert øyeblikk i hele sitt liv. Gud holder oppe og tar seg av alle mennesker og vil frelse hver enkelt ved Jesus Kristus, men bare de som tar imot frelsen kalles Guds barn og har Gud som sin far. Ingen av oss er verdige eller fortjener Guds godhet og nåde. Derfor er vi skyldige til å takke, love, tjene og lyde han under alle forhold og til alle tider til livets slutt.